Lynn:
– Denne fortellingen om fangene i Ravensbrück, den eneste konsentrasjonsleiren i Nazi-Tyskland som utelukkende hadde kvinnelige fanger, har lenge bedt om å bli fortalt i romanform. Likevel skulle det gå mer enn sytti år før du i din roman Syrinpikene grep fatt i dette dramatiske materialet. Jeg er overbevist om at viktige historier som denne velger sine fortellere, og ikke omvendt. Hvorfor tror du denne historien valgte deg?
Martha:
– Jeg følte at det var noe som tok bolig i meg den dagen jeg trådte over dørterskelen til det vakre Bellamy-Ferriday House, der Caroline Ferriday bodde. Var det Caroline? Var det «kaninene»? Uansett hvem det var, så ledet de meg ut på en utrolig reise gjennom Polen, Tyskland og Frankrike. Kanskje alle disse tapre kvinnene syntes det var på tide at deres historie nå ble fortalt, sytti år etter andre verdenskrig.
Lynn:
– Var det noe bestemt du fant ut som drev deg til å skrive denne romanen, og som gjorde at du fortsatte å skrive?
Martha:
– Jeg fant to manuskripter i Carolines arkiv, det var memoarer skrevet av to av de såkalte «kaninene». Caroline hadde tatt vare på avslagsbrevene fra de forlagene hun hadde sendt manuskriptene til, og også brevene til de to kvinnene, der hun forteller dem at ingen av forlagene var interessert i å utgi historiene deres. Å se disse avslagene motiverte meg til å skrive Syrinpikene, og det var dette som drev meg videre i de periodene jeg sto fast. Det var en sterk drivkraft for meg å vite at Caroline og «kaninene» ønsket at verden skulle få vite om det som hadde hendt med dem.
Lynn:
– Disse ufattelige eksperimentene som ble utført i Ravensbrück, representerer de mørkeste sidene ved mennesket. Du fortjener ros for å gi leserne et usminket bilde av grusomhetene, men samtidig er jeg glad for at du veier opp dette med karakterer som appellerer til de beste sidene av den menneskelige natur. Var det vanskelig å veksle mellom disse?
Martha:
– Når man skriver i jeg-form er det lett å dykke ned i karakterene, de gode så vel som de onde. Det var en stor lettelse å kunne gå tilbake og skrive om Carolines liv i New York etter at jeg hadde skrevet om uhyrlighetene i Ravensbrück, men jeg likte å skrive alle delene av historien, også de vanskelige scenene.
Lynn:
– Har skrivingen av Syrinpikene endret livet ditt på noen måte?
Martha:
– Syrinpikene er min første roman, og det å skrive åpnet en ny verden for meg. Å ha noe å virkelig glede seg til å stå opp til hver morgen har endret livet mitt på alle tenkelige måter. Det har gjort meg tryggere, mer nysgjerrig på verden og tusen ganger lykkeligere! Romanen har også gjort at jeg, som er en sjenert person, er blitt i stand til å snakke om og forsvare det jeg tror på. Og etter å ha brukt så mye tid på å sette meg inn i historien til Caroline, som alltid gjorde det som var rett, er jeg blitt mer opptatt av å gjøre noe for andre. Det er litt rart for den kyniske delen av meg selv å høre dette, men det er faktisk sant. Mange lesere har dessuten skrevet til meg og fortalt at de har fått inspirasjon til å gjøre noe godt for andre etter å ha lest Syrinpikene. Det gjør meg utrolig glad.
Lynn:
– Kan du si noe om ditt neste bokprosjekt?
Martha:
– Jeg kan si så mye som at det er en forløper til Syrinpikene, og at handlingen er lagt til første verdenskrig. Så langt har det vært veldig morsomt å skrive, og jeg har vært i Russland og drevet research. Jeg gleder meg veldig til å dele den nye historien med leserne mine.
Martha Hall Kelly
Martha Hall Kelly er utdannet journalist og har vært et skrivende menneske mesteparten av sitt yrkesaktive liv, hovedsakelig som tekstforfatter for TV-reklame og annonsekampanjer for store reklamebyråer fra J. Walter Thompson i Chicago og Atlanta til McCann-Erickson i New York. Hun er født og oppvokst i New England, men bor nå i Atlanta i Georgia sammen med ektemannen Michael Kelly. Syrinpikene er hennes første roman.
Tekst: Martha Hall Kelly blir intervjuet av forfatterkollega Lynn Cullen.
