Fikk et blaff av panikk da barna flyttet ut: – Hadde jeg vært nok til stede? Var jeg for mye sliten?

Vesle voksen er en bok om unge, men for både voksne og unge. For hva skal man som forelder gjøre når barna har blitt voksne og etterlater seg et tomt rom, ikke bare i hjemmet, men også i livet?

I boken intervjuer Hoftun flere unge voksne om hvordan livet på den andre siden av mor og fars dørstokk oppleves, og hvordan de prøver å finne sin plass i verden.

Men boka passer altså vel så godt til foreldrene som sitter igjen.

«Å lese Vesle voksen er som å sitte rundt kjøkkenbordet med kloke damer og ha en samtale som går i dybden. Jeg får lyst til å finne frem kaffekoppen og bli sittende», sier psykolog Hedvig Montgomery om boka.

Sitatet oppsummerer på mange måter hvordan Guro Hoftun skriver. Leseopplevelsen av Vesle Voksen. Om å slippe tak og finne retning oppleves inkluderende og forsonende – en trøst for alle foreldre som må se ungene sine flytte ut og forsøke å bli voksne.

Fra Storbarnsliv til Vesle voksen

Dette er Hoftuns tredje sakprosa-bok som dreier seg om ulike livsfaser. I 2019 ga hun ut boken Eldreliv, og for sju år siden ble hun Brage-nominert for bestselgeren Storbarnsliv.

Vesle voksen er en selvstendig bok, men kan likevel leses som en slags oppfølger til Storbarnsliv, da mange av ungdommene hun intervjuet for sju år siden, nå intervjues som unge voksne.

– Jeg har holdt mange foredrag om Storbarnsliv, og fortalt historiene om de ulike ungdommene. Men etter hvert begynte det å føles feil. Historien om Maria, min eldste datter, var et tilbakelagt kapittel da hun ikke lenger var en tenåring, men en ung voksen kvinne. Jeg tok kontakt med de andre jeg hadde intervjuet, og skjønte at alle var på et annet sted nå, forteller Hoftun.

– Slik er jo overgangen fra tenåringstid til fasen som ung voksen. Vi utvikles som mennesker radikalt i denne fasen av livet. Jeg redigerte og skrev derfor om foredraget mitt, og syntes det var viktig å følge opp historiene også med en bok.

Fra gaming og festing til årets medarbeider

En av de som går igjen både i Storbarnsliv og Vesle voksen er «Rebellen».

– I Storbarnsliv bor «Rebellen» fremdeles hjemme. Han gamer om natta og drikker hardt i helgene. «Rebellen» er utagerende og skaper mildt sagt en dårlig tone i familien. Da jeg ga ut Storbarnsliv så moren hans dystert på voksenlivet hans. Hun hadde liten tro på at han kom til å flytte ut og ta ansvar for sin egen tilværelse. Da jeg tok kontakt med henne noen år senere, kunne hun fortelle om en gutt som hadde endret seg totalt, sier Hoftun.

«Rebellen» hadde flyttet ut, fått seg jobb, han hadde kjent på mestring og gleden ved å få positive tilbakemeldinger. Ett år etter at han flyttet til et annet sted og begynte å jobbe, ble han kåret til årets medarbeider.

– I slike historier mener jeg det ligger mye trøst for andre foreldre som har barn som ligner «Rebellen». Slik vi gjerne trøster småbarnsforeldre med trassige treåringer, kan vi ofte si det samme til tenåringsforeldre: Det er en fase.

Et tettere bånd mellom foreldre og barn

Da Guro Hoftun selv flyttet ut på slutten av 80-tallet, var løsrivelsen fra foreldrene mer brutal. Kommunikasjonen skjedde ved at hun ringte hjem fra en telefonboks en sjelden gang. 

At vi nå kan følge hverandre på ulike digitale kart gjennom dagene, snakke med ubegrenset med hverandre på kamera gjennom hele døgnet og se oppdateringer fra hverandres liv til enhver tid, gjør at løsrivelsen blir annerledes. Vi kan følge hverandre tettere. På godt og vondt. 

– Da jeg spurte mamma hvordan det var da jeg flyttet ut, svarte hun at hun ikke husket så mye fra denne tiden. Om det var fordi jeg var den yngste av fire, eller om det var fordi hun i større grad måtte slippe tak da jeg dro ut for å studere, vet jeg ikke. Trolig er det en kombinasjon.

Siden 80-tallet har det skjedd mye i Norge, både teknologisk og samfunnsøkonomisk, som har hatt stor innvirkning på forholdet mellom foreldre og barn.

– Jeg har selv et tett og godt forhold til min mor, men jeg tror mange unge i dag har et nærere forhold til sine foreldre enn det min generasjon hadde. Vi måtte slippe taket i hverandre på en annen måte. Det gjorde nok løsrivelsen både enklere og vanskeligere for begge parter, sier Hoftun.

Hun har selv hørt mange foreldre fortelle om hvordan de takler at barna flytter til andre siden av jordkloden. De stoler på at barna klarer seg på egne ben og slipper tak. Men så kommer barnet hjem på ferie. Da blir foreldrene ofte liggende våken om natten og vente på at hun eller han er kommet trygt hjem.

Empty nest syndrome

Guro Hoftun er selv mor til tre døtre. Da den eldste flyttet ut, kjente Guro på det som gjerne kalles “empty nest syndrome”.

– Det var en bittersøt sorgfølelse. Jeg var ikke trist fordi hun flyttet ut, hun var 21, det var på høy tid. Men jeg kjente sterkt at livet som kjernefamilie var over. Jeg fikk et blaff av panikk: Hadde jeg vært nok til stede? Var jeg for mye sliten da hun var liten? Slike ting kretset i hodet mitt, men heldigvis gikk det ikke lang tid før jeg fant meg til rette i redet igjen. Jeg tror det tok én time fra rommet hennes var tømt, før det var ommøblert til en TV-stue der mannen min så RBK-kamp.

Tre år senere flyttet den mellomste datteren ut. 

– Da var vemodet annerledes. Nå var vi bare en familie på tre igjen hjemme. Den største overgangen var nok for den yngste, som ble “enebarn” hjemme, sier Hoftun.

– Foreldre skal ikke følge med på alt de unge gjør på nett

Å ha et nært forhold til foreldrene sine, er ikke negativt. At barndommen har vært beskyttet og at hjemmet fremstår som en trygg havn, er bra. Men dagens ungdomsgenerasjon rapporterer om en stadig økende grad av psykisk uhelse. Det bekymrer Guro Hoftun. Hun tror det kan være flere årsaker til dette.

– Dagens unge voksne er de første som har hatt en ungdomstid med sosiale medier. Her har de tilgang til alles fotoalbum med bilder av de digge feriene, de nye klærne. Her ser de andres vennegjenger, engasjement, fremgang og suksess. I alt dette kan det være lett å føle seg utilstrekkelig, usynlig og utenfor. Det er blitt snakket mye om de skadelige virkningene av sosiale medier, men den eneste endringen vi har sett, er at de ulike plattformene er blitt råere og mer skadelige.

Hoftun tror ikke løsningen er å hindre barn og unge å være på sosiale medier, for i oppveksten må unge få være på de arenaene der ting skjer. Problemet er at arenaen er hele verden, samtidig som du hele tiden kan være tilskuer til alle ungdommene i bygda.

– Ungdomstiden er en tid for å utforske verden. Foreldre kan og skal ikke følge med på alt de unge gjør på nett. Det er vanskelig, men en god dialog om disse temaene er viktig, sier Hoftun.

Foreldre må tørre å gi slipp

Curlingforeldre er de blitt kalt, dagens foreldregenerasjon. Hoftun mener det er mye som er bra med den trygge og sikrede oppveksten dagens unge voksne har hatt.

– Ungdata-rapportene forteller oss om en formidabel ungdomsgruppe. De debuterer senere både med sex og alkohol. De setter både skole og foreldre høyt. Det er gevinsten for å ha fulgt dem tett, dyttet husken, knyttet skiskoene, sørget for at det ikke er glipe mellom vott og jakke.

Men det er et men, mener hun.

– Jeg tror vi som foreldre har ryddet unna for mange hindre. Vi har tålt dårlig at barna har kjent på negative følelser, skuffelse, sorg og motgang. Kanskje har vi med de beste intensjoner og med et hjerte som brister av omsorg og kjærlighet, også fratatt dem muligheten til å kjenne mestring. Kanskje er det derfor løsrivelsen for mange blir så vond.

– Du som er ung, må våge å stå på egne bein. Som forelder må du la det skje – selv om de snubler og velger andre veier enn du hadde sett for deg.

Vesle voksen kan du kjøpe her.