Hjerteskjærende familiesaga fra Ukraina: – Et folk som blir tvunget til å ta grusomme valg

«Jeg ville vise at Ukraina er et veldig komplisert land med en komplisert historie. Akkurat det tror jeg at jeg har klart».

Nederlandske Lisa Weeda (33) har tatt den europeiske bokverden med storm det siste året med sin hjerteskjærende familiesaga fra Ukraina, Aleksandra.

Romanen, som spenner over et helt århundre, fra Sovjettiden til etterdønningene av annekteringen av Donbas-regionen i 2014, gikk til rett til topps på den nederlandske bestselgerlisten, og er under oversettelse til en lang rekke språk.

– Vil fortelle de små historiene

Kanskje ikke så rart, da det knapt kan finnes en mer aktuell roman for mange europeere som først det siste året virkelig har fått øynene opp for at Ukraina er et eget land.

Men selv om Lisa Weeda går rett inn i den største europiske konflikten i vår tid, har hun kvaler med å være politisk.

– Jeg vil fortelle de små historiene som sier noe om det store bildet, jeg er ikke interessert i geo-politisk snakk, sier Weeda over videolink fra Nederland.

– Men jeg kan ikke benekte at Russland invaderer Ukraina, og at det er veldig politisk. Det vil alltid være politikk i bakgrunnen, men det er ikke mitt hovedfokus. Politikk blir veldig binært og svart-hvitt, og virkeligheten er aldri svart-hvit.

Virkeligheten er aldri svart-hvit

– En blodig og komplisert historie

Fokuset til Weeda ligger heller hos Lisa – hovedpersonen bærer samme navn som forfatteren selv –  som i et forsøk på å krysse grenseovergangen til den annekterte Folkerepublikken Luhansk, løper fra vaktene og ender opp med å gjemme seg i et mystisk palass, der skillet mellom de døde og de levende er visket ut.

Lisa blir nemlig tatt under vingene av sin for lengst avdøde oldefar, og slik åpnes historien til et land som, ifølge Weeda, aldri har fått tid til å bli fredfullt.

Landet er en slags buffersone mellom ulike stormakter

– Jeg har prøvd å vise at Ukraina har en blodig og komplisert historie. Landet er en slags buffersone mellom ulike stormakter som presser dem fra ulike kanter. Folk som bor i Ukraina har en historie med å måtte ta forferdelige, vanskelige valg igjen og igjen, på grunn av de politiske forholdene de har levd under.

Basert på bestemors fortellinger

Romanens tittel, Aleksandra, er navnet på Lisas bestemor. Aleksandra ble født i Donbass i 1924, og som 18-åring ble hun deportert fra Ukraina av nazistene og satt til å jobbe i den tyske krigsindustrien. Herfra tok hun seg etterhvert til Nederland, hvor Weeda to generasjoner senere har vokst opp.

Virkelighetens Aleksandra er nå 98 år gammel og har vært en sentral del av research-arbeidet som har pågått i åtte år.

– I starten var hun ikke spesielt glad for prosjektet. Hvorfor vil du vite dette, det er så lenge siden, spurte hun. Det tok lang tid å bygge tillit, sier Weeda.

Historiene i boka er i det store og det hele basert på virkelige hendelser, og viser den gjennomgående undertrykkelsen av ukrainsk kultur de siste hundre årene.

– I sovjettiden fikk ikke ukrainere synge sine egne sanger eller snakke sitt eget språk. De tradisjonelle broderiene, som utgjør en viktig gjenstand i boka, var forbudt.

Palass-falitt

Palasset som står sentralt i romanen, har også sine røtter i virkeligheten. I 1931 rives Kristus-katedralen i Moskva, for å gi plass til et annet megalomant prosjekt, Sovjet-palasset. Med sin planlagte høyde på 416 meter, hvorav en 100 meter høy statue av Lenin ville trone på toppen, ville bygningen blitt datidens største.

Den tyske invasjonen under andre verdenskrig satte derimot en stopper for prosjektet, og ble etter Stalins død skrinlagt.

– Byggeplassen ble en stor sølepytt, der en gutt visstnok skal ha druknet, forteller Weeda.

Bygget, som skulle symbolisere Sovjetunionens makt, har i romanen tatt form som et en drømmeaktig mellomstasjon for de døde og bortkomne – et nav i reisen gjennom tid og rom i Ukrainas historie.

– Jeg ville at oldefaren min, Aleksandras far, skulle ha en betydelig plass i romanen, spesielt fordi de aldri fikk se hverandre igjen etter at bestemor ble deportert, sier Weeda.

De bortkomne donkosakkene

«Ikke glem at faren din er en donkosakk». Ordene var det siste Aleksandra fikk høre fra sin far. Donkossakene er et tradisjonelt nomadisk folkeslag, som etterhvert slo seg ned i Sør-Russland og østlige Ukraina, der romanens handling finner sted.

Donkosakkene har historisk motsatt seg nasjonalstater, og har følgelig blitt forfulgt, deriblant under Sovjettiden. I boka omdøpes Sovjet-palasset til «De bortkomne donkosakkenes palass», for «det var her du måtte være hvis du ville vite hvor det var blitt av alle de deporterte vennene dine blir av», som Lisas oldefar syrlig bemerker i boka.

Donkossakenes emblem, en oppreist hjort med en pil stikkende ut fra magen, pryder bokas forside. Hjorten symboliserer folkeslagets kampvilje gjennom århundrer med undertrykkelse, mener Weeda.

– Jeg tror det oldefar ville at bestemor skulle huske, var at hun ikke måtte la noen ta friheten fra henne, sier Weeda.

– Jeg forstår sinnet

Den østlige regionen av Ukraina er spesielt komplisert, mener Weeda. Etter Sovjetunionens fall, følte mange at de ble overlatt til seg selv av resten av Ukraina.

– Mange føler nok at de ikke blir respektert. Jeg forstår sinnet. Noen i min familie er pro-russiske, fordi de føler seg avvist av vesten og resten av Ukraina, sier Weeda.

For Lisa Weeda handler det om til syvende og sist om enkeltskjebner som blir ofre for storpolitisk spill.

– Dette er et folk som igjen og igjen blir tvunget til å ta grusomme valg. Det jeg vil formidle er at det ikke er lett å ta gode valg når du lever under sånne forutsetninger – at de valgene du får, er dårlige alle sammen.

Boka er oversatt til norsk av Hedda Vormeland. Bestill Aleksandra hjem her.