– Med Greta Thunberg ble det ikke lenger bare snakk om framtidens barn

I Klimaboka har Greta Thunberg samlet kunnskapen til over 100 eksperter med en bred forskningsbakgrunn, fra geofysikere, meteorologer og økonomer til matematikere, historikere og urfolksledere.

Sånn sett er den den ultimate boka med oppdatert kunnskap for å bekjempe klimakatastrofen vi står ovenfor, noe anmelderne også har trukket frem: Dagbladets anmelder kaller Klimaboka for «Årets viktigste bok» og gir terningkast 6, mens framtida.no mener den fortjener enda høyere terningkast enn det.

To norske bidragsytere

Blant bidragsyterne i Klimaboka finner vi også to nordmenn: Forfatter, fysiker og klimaforsker Bjørn Samset samt psykolog og forfatter Per Espen Stoknes.

– Jeg er veldig fornøyd med hvordan denne boka ble. Jeg syns det har blitt et nydelig oppslagsverk. Det er korte gode innføringer i alle de viktige temaene, sier Samset.

Samset mener Thunberg er mer enn en frisk stemme fra sin generasjon.

– Hun klarte å bruke den posisjonen hun fikk til å si, egentlig akkurat det samme som jeg og veldig mange andre har prøvd å si lenge, men som vi sliter med å komme fram med fordi vi er – samme hvor kule vi føler oss – tørre akademikere, mens hun kom inn med en helt annen rolle og klarte å kommunisere hovedbudskapet i klimasaken på en ny, frisk og veldig slagkraftig måte.

Per Espen Stoknes trekker frem at Thunberg er den store stemmen for generasjonen som faktisk blir rammet av klimaendringene.

– Fram til cirka 2015 snakket alle klimaforskere om framtidige generasjoner, og at dette kom til å slå ut på deres egne, og framtidens barn. Med Greta Thunberg ble det ikke lenger bare snakk om framtidens barn, hun ble en stemme for dem, sier Stoknes.

Må legge om energisystemet

Blant alle de forskjellige perspektivene på klimakrisa som gis i boka, mener Samset det er to ting som er vår største utfordring akkurat nå.

– De største utfordringene er soleklart parallelle ting: 1. å legge om energisystemet og 2. at vi tilpasser oss et mye varmere og villere klima enn det vi har vært vant til. Det er en energi og klimatilpasning som må gå hånd i hånd, sier Samset.

Samsets bidrag til Klimaboka er et kapittel om det som heter Areosoler, eller enklere sagt: luftforurensning.

Der drivhusgasser gjør klimaet varmere, gjør aerosoler klimaet kaldere. Det høres jo ut som en positiv ting, men så enkelt er det ikke, ifølge Samset.

– Luftforurensning er jo svært helseskadelig. Samtidig påvirker den, i likhet med drivhusgasser, også nedbør, ekstremvær – og det viser seg at klimaet er enda mer følsomt for aerosoler, enn det er for drivhusgasser. Vi har altså forurenset oss til et kaldere klima, og det jobber selvsagt med å slutte med. Vi vil jo bli kvitt luftforurensning, sier Samset.

– Dette er altså et problem som er litt annerledes enn drivhusgassene – og det er på en måte mitt bidrag i boka, å se problemet litt bredere.

Den psykologiske utfordringen

Psykolog, forfatter og økonom Per Espen Stoknes, har på sin side sett på hvordan man kan få mennesker til å faktisk engasjere seg for de utfordringene vi alle sammen står overfor.

– Bjørn Samset har rett i at energisystemet er kjernen i problemet. Men energisystemet brukes av alle, og brukes også veldig ulikt av alle. Folk har en veldig ulik inngang til både eget energibruk, og hva de opplever er relevant i klimasaken, sier Stoknes.

For å gjennomføre en omfattende global omstilling, er man nødt til å ha med de store massene. Han mener vi ikke vil få en ordentlig omstilling av energisystemet, med mindre folk flest føler at de får en rettferdig andel av godene.

– Man kan godt legge om energisystemet på en måte som for forverrer ulikheten, og som skaper mer sosial uro, men da vil det slå tilbake igjen på den sosiale omstillingshastigheten, sier Stoknes.

I boka komplimenterer psykologen Stoknes de naturvitenskapelige bidragene, med en tekst om hvordan vi får folk engasjert og hvordan omstillingen kan gjennomføres uten å øke ulikhetene.

– Vi må gjøre det på en slik måte at folk føler de har sin oppgave og sitt ansvarsområde, samtidig som at de føler de får sin andel av mulighetene og godene som denne omstillingen vil gi. Vi kan altså ikke utelukkende se på det teknologiske, men også det sosiale og det psykologiske i dette, sier Stoknes.

Indre dissonans

Det er ingen tvil om at klimasaken engasjerer. Det er steile fronter og tilsynelatende kort vei til feilaktig informasjon og konspirasjoner. Hvorfor skaper denne saken så mye sinne og motstand?

– Dette er jo Per Espen sitt tema, men jeg kan ta det grunnleggende og opplagte først, begynner Samset.

– Dette er jo et tema som angår absolutt alle, og sett fra vestens side er det veldig lett å vri det til en følelse av at dette truer vår velstand. Vi mennesker ønsker oss av natur hele tiden mer, og her kommer noen og sier at «vi må slutte med det som har lagt grunnlaget for det som har gitt oss velstand her hjemme i Norge», altså olje, kull og gass, sier Samset.

Per Espen Stoknes, som tidligere har utgitt boka Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming, sier at det er to ting som skaper mye følelser hos folk i forbindelser med klimakrisa: Følelsen av dommedag og en indre dissonans. Det sistnevnte er det vanskeligste å motarbeide, mener Stoknes.

– Man vet kanskje at vitenskapen sier at vi må slutte med visse ting, men vi velger å gjøre det likevel fordi vi er avhengige av det.

Stoknes nevner hverdagsliste gjøremål, som å kjøre ungene på fotballtrening, og besøke bestemor som bor et annet sted i landet. Når vitenskapen forteller oss at det ikke er bra, blir det en skurring mellom det vi vet og det vi gjør.

– – Det synes folk er ubehagelig fordi det skraper borti selvfølelsen. Når dette går lenger, begynner man å føle at dette ikke handler om naturvitenskap, men om oss selv og vår livsstil. Da er det nærliggende å begynne å skyte tilbake, sier Stoknes.

Mange slår sammen håp med optimisme

I forbindelse med lanseringen av Klimaboka har Greta Thunberg flere ganger snakket om håp. Hun mener vi definerer håp på feil måte, noe Per Espen Stoknes langt på vei er enig med henne i. Trenger vi egentlig håp for å komme oss gjennom denne krisen?

– Både ja, og nei, sier Stoknes.

– Mange slår sammen håp med optimisme. Men hvis du skal være optimistisk, opplever du gjentatte tilbakeslag, og den optimismen vil få seg en knekk som igjen gjør at du slutter å engasjere deg fordi du da mister håpet. Det jeg, og Greta Thunberg prøver på, er å redefinere hva det vil si å håpe: Du trenger ikke å være optimistisk for å være håpefull. Håpet kommer når vi begynner å handle, fordi det kjennes som det riktige å gjøre.

Klimaboka kan du bestille hjem her.