«Jeg er opptatt av at revolusjoner, de personlige som de sosiale, begynner lenge, lenge før de egentlige voldsomheter, i det mørke og dunkle», sier Vigdis Hjorth på Boktips LIVE, i videoen over.
Hun har utgitt over 30 bøker, de fleste av dem romaner for voksne, og er oversatt til mer enn 20 språk. Gjennom sitt forfatterskap har hun utforsket mennesker og deres livsvalg og markert seg som en uredd politisk forfatter.
En lang rekke litterære priser har det blitt, bl.a. Kritikerprisen, Bokhandlerprisen og Brages hederspris. I tillegg til to nominasjoner til Nordisk råds litteraturpris.
Nominert til Brageprisen
Denne høsten har rosen haglet over hennes nye roman Femten år. Den revolusjonære våren. Boka er blant de nominerte til Brageprisen, og flere anmeldere har ment at den er Hjorth på sitt beste.
Vi møter unge Paula som tar moren i løgn og opplever at livet, slik hun har kjent det, begynner å slå sprekker. Det handler om et ungt liv, om å oppdage bedrag og å velge å leve sant.
Femten år. Den revolusjonære våren kan bestilles hjem her.
Kjøp Femten år. Den revolusjonære våren som e-bok her.
Brev fulle av løgn
– Når voksne mennesker tenker tilbake på barndommen, er det ofte en form for tilstand hvor det gjentagende, som julefeiringer og fødselsdager, gjorde at det ble en trygg rytme. Men når man blir eldre, får man gjerne et innblikk i at det er noe som knirker, noe som ikke stemmer, sier Vigdis Hjorth.
Og det er dette som skjer med Paula idet hun kommer over et brev fra moren til mormoren. Dette er første gang hun oppdager at moren forteller mormoren usannheter om familielivet.
– Denne lille løgnen skaper enormt med krevende spørsmål for Paula. Hun har hatt en begynnende følelse av at noe ikke stemmer, og med brevet får hun et konkret uttrykk for dette, forteller forfatteren.
Den uutholdelige småtingsskuffen
Vitebegjærlige Paula har sterke eksistensielle opplevelser, blant annet ute i naturen, og føler seg etter hvert distansert fra resten av familien som er veldig opptatt av trivialiteter og at alt skal gå riktig for seg. Faren er for eksempel veldig opptatt av å få seg ny bil.
– Hun får en følelse av at foreldrene tilhører «småtingsskuffen», noe hun etter hvert finner nesten uutholdelig, sier Hjorth.
Lykkeligere av sannhet?
Programleder Knut Gørvell ymter frampå om at morens løgner kanskje kan sees på som litt uskyldige, at hun mest pynter på sannheten?
– Joda, men det kan være fatalt nok, sier Vigdis Hjorth, og refererer til Brecht:
– «Haiene unnslapp jeg, tigrene jaktet jeg, oppspist ble jeg av vegglusen.»
Det er en lykke å plutselig forstå noe, selv om det du forstår er en vanskelighet.
Vigdis Hjorth
– Vi tror det er de store slagene som gjelder, men de som skjer i det små hver dag, det er jo de som egentlig teller, fortsetter hun.
– Paula er veldig opptatt av sannheten, men blir vi lykkeligere av den, da? spør Knut Gørvell.
– Nei, men det å forstå seg selv, å forstå andre, det gir en lykke som er inderligere og dypere enn en lykke som er basert på feil ting. Det er en lykke plutselig forstå noe, selv om det du forstår er en vanskelighet. Det å utvikle seg er jo den største lykke for et menneske, påpeker Vigdis Hjorth og konstaterer:
– Å leve er en stor ting.
Femti år forsinket
Mange som leser Vigdis Hjorth har en tendens til å lese henne inn i hovedpersonene. Paula er jo ganske opprørsk, ikke minst i den avgjørende konfirmasjonstale-scenen i Femten år. Den revolusjonære våren. Er dette den opprørske Vigdis Hjorth, eller er det bare noe hun har funnet på?
– Jeg var jo så lydig og snill som et lam, og ville ikke funnet på å gjøre noe slikt. Men da jeg skrev om konfirmasjonen, og slutten, følte jeg en enorm følelse av frigjøring. Femti år forsinket.
