Selma Lønning Aarø (f. 1972) kommer fra Stord i Hordaland, men har i mange år bodd i Oslo. I 1995 vant hun Cappelens konkurranse for beste debutroman med Den endelige historien. Senere har hun utgitt en rekke bøker i flere sjangere, og har vekslet mellom å skrive for voksne og barn. Vill ni åka mera? (2003) blir betegnet som Selmas gjennombrudd, en roman som ble nominert til Brageprisen. Gjennom flere år har hun vært spaltist i Dagladet og Klassekampen, der hennes selvironiske og humoristiske stil har kommet til sin fulle rett.
I disse dager er hun aktuell med nok en barnebok, Milla bestemmer. Dette er en munter fortelling om Milla og lillebror Magnus som maser og klager så mye at mamma og pappa lar dem få lov å bestemme. Ikke bare over seg selv, men alt – også over mamma og pappa! De må styre økonomi og ordne opp hjemme. Hva skal de spise? Når skal de legge seg? Hva er lov og ikke lov? Det høres forlokkende ut. Men i lengden blir det kanskje ikke helt slik de har tenkt seg.. Jeg har intervjuet Selma til spalten Barndommens nattbord.
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Vi hadde mange bøker hjemme og nattbordet mitt var ikke noe unntak. Blant de som gjorde sterkest inntrykk var helt klart Astrid Lindgrens Aller kjæreste søster. Å utforske eventyrene i Tusen og en natt gjorde også inntrykk.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Da jeg var liten var mamma barnebokanmelder i BT, så det kom stadig nye bøker til huset.Hun leste nok dem for oss, men det er likevel klassikerne jeg husker best. Bøkene til Alexander Dumas ble vi introdusert for ganske tidlig. Emma Orczys Den røde pimpernell og Prinsen og fattiggutten av Mark Twain er også høytlesingsopplevelser jeg husker godt. Her var mammas formidlingsevne helt avgjørende, tror jeg. Hun leste masse for oss – og med stor entusiasme.
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Tidlige litterære møter har helt klart bidratt til at jeg ble forfatter. Via bøkene lærte jeg meg å «dramatisere» min egen hverdag. Jeg hadde som barn alltid en stemme i hodet (jeg var ikke schizofren, altså) som laget og løste konflikter. En viss sans for språk og grunnleggende dramaturgi skaffet nok lesningen meg også.
