Like mye som mennesker gjennom årtusener har formet landskapet etter våre behov, har vi ikke kunnet unngå å bli formet av landskapet vi lever i. I alle fall om man skal tro italienske Paolo Cognetti.
I tillegg til å ha utgitt en reiseskildring fra Himalaya, ble han i 2016 verdenskjent for romanen De åtte fjellene, en fortelling om et sterkt vennskap bygget på somre ved ved fjellet Monte Rosa. Romanen ble senere filmatisert, til terningkast 6 av Dagbladet her hjemme.
Ulvens lykke
Fjellene, nærmere bestemt de italienske alpene, danner også landskapet for romanen Ulvens lykke, en perle på knapt 200 sider, som nå er oversatt til norsk av Jon Rognlien.
Boka er en vakker og skjør kjærlighethetsfortelling om Fausto, som flytter til den avsidesliggende landsbyen Fontana Fredda, der innbyggerne fører stillferdige, men også spektakulære liv.
Der møter han Silvia, en ung, verdensvant kvinne som drømmer om å bestige fjerne isbreer. De to innleder et kjærlighetsforhold, omsluttet av det lille, tette lokalsamfunnet og av den mektige, uforsonlige naturen som omgir dem.
– Fjellet er ikke bare en bakgrunn i historien. På samme måte som New York ikke er en bakgrunn i Paul Austers romaner, for eksempel, eller havet hos Conrad, eller det ville nord hos Jack London. Det er mye mer – et sjelens landskap, en menneskelig opplevelse, eventyr og skjebne, forteller Paolo Cognetti.
– Frihetens salt og ensomhetens bitterhet
Cognetti, opprinnelig fra Milano, er selv kjent for å tilbringe flere måneder i fjellene hvert år. Pengene han har fått etter De åtte fjellene, har han brukt på å bygge sin egen fjellstue, forteller han. Et sted der han kan ta imot forfattere, kunstnere og holde kulturarrangementer.
Slikt gjør kanskje tilværelsen i høyden litt mindre ensom enn den til Fausto i Ulvens lykke.
– I Fontana Fredda får Fausto smake «frihetens salt og ensomhetens bitterhet», to smaker også jeg kjenner godt, sier Cognetti.
– I fjellet finner jeg frihet, ensomhet, eventyr og opplevelser, kroppen og hendene som blir født på ny, kontakten med jorden og vannet, luften og ilden som jeg savner så dypt i byen. Fjellet er også et sted i hukommelsen – jeg går tur på stier jeg gikk på som barn – og åsted for mine viktigste relasjoner. De sterkeste vennskapene og min store kjærlighet oppsto i fjellet, sier Cognetti.
De sterkeste vennskapene og min store kjærlighet oppsto i fjellet
Paolo Cognetti
Fjellfolkets fellesskap
Ved første øyekast er det ikke all verdens nordmenn og italienere har til felles. Men fjellene har vi. Og gjennom Ulvens lykke kan man tidvis skimte et slags mentalt bånd mellom fjellfolk i alle land: Italia, Nepal, Japan, Norge.
– Fjellet er hardt å leve i. Det er kaldt, og alt arbeid er mer slitsomt enn i lavlandet. De som bor der, er vant til slitet og isolasjonen, sier Cognetti.
Forholdet vårt til fjellet befester seg også i språket. Der vi i land med bebodde fjellområder har ord som «fjellfolk» og «setre», byr disse ordene på problemer i oversettelser til andre språk – deriblant engelsk.
I Rocky Mountains er fjellet ubebodd villmark, et sted der man drar på tur eller jakt, og dermed mangler amerikanerne ord som naturlig har utviklet seg hos nettopp fjellfolk, forteller Cognetti.
– Fjellet krever styrke både i kroppen og i hodet hos dem som lever der. Du må klare deg selv og holde ut. Til gjengjeld belønner fjellet deg med de store dimensjonene, med følelsen av frihet og til tider erfaringen av det helt vidunderlige. Jeg har sett at det er sånn i alle bebodde fjellområder i verden. Jeg opplever sterkt slektskap mellom Alpene og Himalaya, der jeg har vært en del ganger.
Fausto og Silvia er to sjeler som møtes på et kaldt sted, og gir hverandre litt gjensidig varme
– Fjellet er også et sted for eksentrikere
Fjellandskapet kan definitivt være ugjestmildt. Likevel glimter det vakre, det varme og det nære også med sitt nærvær i lesingen av Ulvens lykke. Det kunne kanskje ikke vært noe annet sted enn her, oppe i fjellene, at Fausto, som er i 40-årene og nettopp har lagt et ekteskap bak seg, kunne møtt 27 år gamle Silvia – som han raskt utvikler et sterkt og gjensidig bånd til.
– Fausto og Silvia er to sjeler som møtes på et kaldt sted, og de gir hverandre litt gjensidig varme, sier Cognetti.
– Fjellet er også et sted for eksentrikere, antikonformister. Man må være litt spesiell for å gi blanke i den dominerende livsstilen og det samfunnet som tvinger den på oss, og heller dra for å finne lykken i omgivelser alle andre har flyktet fra. Det er et valg du betaler for med ensomhet. Og når du der oppe treffer noen med de samme tilbøyelighetene, er det naturlig å bli glad i hverandre. Fausto og Silvia finner tilflukt – rifugio – hos hverandre.
«Skriv en setning som er sann, og deretter en til»
Cognettis følsomhet for naturen og landskapet, har gjort at han hylles av kritikere verden over. «Fjellet skildres som farlig, lysende, vakkert og fullstendig likegyldig overfor menneskets ego», skriver Financial Times om Ulvens lykke, mens Vogue mener Cognetti besitter «en gripende eleganse som bringer tankene til Hemingway».
Og det er nettopp Hemingway som utløste den nye romanen. Cognetti forteller om en heftig tid etter suksessen med De åtte fjellene.
– De åtte fjellene er boka som forandret mitt liv. Jeg har skrevet fra jeg var 18 og utga mine første fortellinger da jeg var 25, men det var først som 40-åring at jeg nådde det store publikummet, med priser, film og oversettelser til utlandet.
Selvfølgelig har det ikke vært lett å holde balansen!
Paolo Cognetti
– Jeg synes det er bra at det ikke skjedde da jeg var ung debutant, jeg ser på de årene som en lang læretid for å bli forfatter. Selvfølgelig har det ikke vært lett å holde balansen! Fra 2017 til i dag har jeg reist halve verden rundt, jeg har håndhilst på viktige og berømte mennesker, og jeg har måttet venne meg til å bli gjenkjent på gata.
Cognetti beskriver det som en krise: I hans nye liv, ble rommet for å sette seg ned og skrive, borte.
– Så kom jeg på en læresetning hos Hemingway og begynte derfra: Skriv en setning som er sann, og deretter en til. Dermed begynte jeg å skrive om vinteren da jeg jobbet som kokk hos Babette, og ting jeg lærte da. Ut av det kom min mest konkrete historie, den enkleste, full av ting du kan ta på, lukte på, smake, nettopp utfra et behov for å komme tilbake til det essensielle, til røttene i forfatterskapet.
Beundrer Karen Blixen
For beleste nordmenn ringer det selvfølgelig i referansebjellen når vi møter en kokk ved navn Babette. Karen Blixens Babettes gjestebud handler om Babette, en revolusjonær kvinne som flytter til Norge etter Pariserkommunens fall, og tar seg jobb som kokk på et lite tettsted. Ikke ulikt Babette i Ulvens lykke, vertinnen i fjellandsbyen som tar hovedpersonen Fausto under sin vinge og gir ham jobb. Blixens fortelling går som en parallell til Cognettis egen.
– Karen Blixen er en forfatter jeg er veldig glad i, jeg har til og med et innrammet foto av henne i biblioteket mitt –mine yndlingsforfattere holder øye med meg derfra, sier Cognetti.
Han beundrer hvordan Blixen forlot Danmark for å bo 18 år i nåværende Kenya.
– Jeg har foretatt en mye kortere reise, fra Milano til Alpene, men uten slike inspirasjoner vet jeg ikke om jeg ville ha lagt av gårde, sier Cognetti.
– Hva har vært viktig for deg når du har skrevet Ulvens lykke?
– Jeg skriver alltid, hver eneste morgen, og det har jeg gjort i 25 år. Det er min måte å leve på. Forfatterskapet følger livet, det som hender meg, stedene jeg utforsker, mennesker jeg møter og forelsker meg i. Ulvens lykke er noen sider i den dagboken.
Intervjuet er oversatt av Jon Rognlien.
Boka Ulvens lykke kan du bestille hjem her.
