«Jeg skriver for å forstå verden rundt meg, og for ikke å gå av hengslene!»
Amalie Kasin Lerstang er i høst aktuell med sin andre roman, og hun legger ikke skjul på at hun kjenner et savn etter skriveprosessen nå som boka endelig har gått i trykken.
– Jeg har hatt det veldig gøy med å jobbe fram karakterene i den nye romanen, og nå når boka er ferdig, savner jeg dem skrekkelig, sier Amalie Kasin Lerstang.
Amalie Kasin Lerstang debuterte i 2014 med romanen Europa, som hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for. Hennes første diktsamling, Vårs, kom i 2018. De siste årene har hun vært redaktør for kulturtidsskriftet Fanfare og er nå redaktør i debutantantologien Signaler. I høst er hun aktuell med romanen Rikt er et folk som har skogen.
Roman om natur som går tapt
I Amalie Kasin Lerstangs nyeste roman, Rikt er et folk som har skogen, møter vi Eva Brattheim. Hun lever et helt vanlig liv i en helt vanlig kommune. Det er derimot én ting hun interesserer seg sterkt for: Å gå tur i nærskogen sin.
Og det er med et oppmerksomt og kjærlig blikk at Eva Brattheim beveger seg gjennom skogen: «Trærne står med tynne, vidåpne armer, på plener, i grass og skråninger. Henger fast i vinteren, stivpinnene. Men ser man nærmere etter, kan man få øye på noe som spirer. En liten knopp har trøkka seg fram, så vidt, og nesten ikke synlig, før bladet skal folde seg ut.»
En dag leser Eva i lokalavisa at en europavei skal bygges rett gjennom skogen hun daglig ferdes i, og for Eva er saken klar: veien må stanses. Men hvordan?
Med hjelp fra en handlekraftig søster prøver Eva å navigere i kommunens byråkratiske strukturer og lokalsamfunnets hierarki, i et forsøk på å redde skogen hun elsker. Samtidig oppstår en intens forelskelse når Eva møter sin strålende saksbehandler: Randi Veum.
Kan Randi Veum være den som hjelper Eva med å stanse veiprosjektet?
Boka har allerede fått skryt i Klassekampen, der anmelder Bjørn Ivar Fyksen skriver: «Hennes vage selvpresentasjon som ‘Eva Brattheim, en person i kommunen som lurer på noe’, er helt på kornet – på en nesten rørende måte. Og til tross for sin ustøe selvtillit sender hun altså debattinnlegg til lokalavisen og høringsinnspill til kommunen. Kanskje endrer hun med det verden litt? Hun har tatt ordet og dermed utvidet mulighetene for demokratisk deltakelse.“
I Morgenbladet skriver anmelder Bernhard Ellefsen om romanen:
«… gir oss en perle om det å miste et stykke nærnatur […] treffer småbyblinken helt perfekt […] Lerstangs roman er rett bok til rett tid.»
Med Rikt er et folk som har skogen har Lerstang skrevet en morsom og underfundig roman om avmakt og kjærlighet. Om menneskets forhold til natur som går tapt. Om en altoppslukende forelskelse, furutrær, søppeldunker, og om frykten for å mene noe i lokalavisa. Og ikke minst: om å være en hemsko for utviklinga.
Bestill Rikt er et folk som har skogen hjem i postkassa her.
Lerstang om skriveprosessen: – Plutselig ser man forbindelsen
I tillegg til å være forfatter, underviser Amalie Kasin Lerstang på skriveskoler og er redaktør for den årlige debutantantologien Signaler, utgitt på på Cappelen Damm. Her sender hundrevis av håpefulle forfatterspirer inn sine tekster hvert år. Amalie er med andre ord en erfaren redaktør med et skarpt øye for tekst.
Så, hvordan går det når hun selv skal skrive? Boktips tok en prat med forfatteren om hennes skriveprosess.
– Hei, Amalie! Fortell litt om din skriveprosessen med romanen Rikt er et folk som har skogen?
– Jeg skriver ganske intuitivt og kaotisk, et avsnitt her, en åpning der, noe midt i, og der kom slutten, gitt. Jeg skriver ut ganske mye, før jeg går tilbake og stryker, stryker, stryker og strukturerer, sier Lerstang.
– I arbeidet med Rikt er et folk kom åpningen først, så balla det på seg. Jeg kunne ønske at jeg jobba mer lineært og strukturert, men det får jeg ikke til, og det har jeg delvis forsonet meg med.
– Hvilke temaer opptar deg i skrivingen?
– Det endrer seg forhåpentligvis fra år til år. Men jeg slipper vel aldri unna småbyer, industrihistorie og rånere, sier Lerstang, som selv kommer fra Notodden i Telemark.
– Hvordan startet ditt forfatterskap?
– Jeg vet ikke helt hvor det startet, men et viktig vendepunkt var da jeg søkte meg inn på Westerdals og møtte veiledere som tok skrivinga mi på alvor, slik at jeg begynte å ta den på alvor selv.
– Har du noen faste skriverutiner?
– Nei, ingen faste rutiner, utenom at jeg skriver best på dagtid, helst på starten av dagen.
– Intuitiv prosess
– Hvordan oppstår en god bokidé?
– For min del er det en ganske intuitiv prosess, som jeg ikke helt har oversikt over. Men det er et godt tegn dersom det dukker opp noe jeg ikke klarer å legge fra meg – dette noe kan være en scene, en replikk, et bilde, en stemning, en stemme, sier Lerstang.
– Når vet du at ideen er verdt å utvikle videre?
– Hvis jeg følger etter og min egen nysgjerrighet ikke glipper underveis, da begynner stoffet å vokse i hodet og på papiret, og plutselig ser man forbindelsen til det man jobber med overalt. Det er en fin tilstand å være i, da skal man sannsynligvis fortsette.
– Hva er en god førsteside, og hvor viktig er det?
– Jeg mener at åpninger er viktige, og hele tekstuniversets premisser kan etableres på veldig liten plass. Det fascinerer meg. Åpninger er interessante å studere, og vanskelig å få til å sitte.
– Jeg skriver ganske intuitivt og kaotisk
– Hvor tidlig i prosessen viser du frem teksten din, og til hvem?
– Jeg liker best å skrive til jeg føler jeg har et ganske ferdig førsteutkast før jeg viser det til noen. Debutromanen sendte jeg til mange, nå sender jeg helst teksten først til kona mi, får hennes tilbakemeldinger, før jeg sender det til redaktøren min, sier Lerstang.
– Med Rikt er et folk sendte jeg på et tidspunkt de første femti sidene til redaktøren min. Da var jeg så godt i gang, så langt inne i prosjektet, at dersom jeg var på bærtur måtte han si ifra umiddelbart, før jeg hadde tråkka meg langt av gårde. Men jeg foretrekker å skrive for meg selv så lenge som mulig.
– Hvordan skriver du frem en ny romankarakter?
– Det høres kanskje mystisk ut, men sannheten er at det ofte dukker opp en stemme fra “ingenting”. Jeg forfølger den tonen, språket, skravla, og sakte trår en fortellerstemme eller en karakter fram og blir tydelig for meg.
Pass på rufset ditt, ikke rediger teksten til døde.
Amalie Kasin Lerstang
30. august kan du møte Amalie Kasin Lerstang på Boktips LIVE i Cappelen Damm-huset:
Debuten vant høythengende Vesaas-pris
Da Amalie Kasin Lerstang debuterte med romanen Europa i 2014, mottok hun Tarjei Vesaas debutantpris. Prisen deles hvert år ut til den beste unge norske skjønnlitterære debutanten det siste bokåret, og har tidligere blitt vunnet av forfattere som Lars Saabye Christensen, Trude Marstein og Jan Erik Vold.
– Din debutroman Europa vant Tarjei Vesaas’ debutantpris. Hva lærte du av å skrive førsteboka?
– Romanen startet som et skriveprosjekt da jeg studerte, da hadde jeg en periode veiledere og lesere som kunne komme med innspill. Det var en luksus og veldig nyttig. Seinere satt jeg i noen år og jobbet videre på egen hånd. Da lærte jeg meg verdien i å holde ut, fortsette, selv når man mister trua på det man jobber med, sier Lerstang.
– Har du noen «triks» når du skriver – faste teknikker du sverger til?
– Skriv! Det er den eneste måten. Når jeg underviser studenter eller holder skrivekurs pleier jeg også å oppfordre dem til å stole på egen ekspertise. Mange går rundt med store kunnskaper om et tema, et sted, en jobb, som de kanskje ikke tenker at har litterær verdi. Men fra innsiden kan man skildre noe på en helt egen måte, sier Lerstang.
– Kanskje handler det mest om å finne fram til en selvtillit i skrivinga. Og stol på at teksten blir bedre for hver gang du redigerer deg møysommelig gjennom. Men pass på rufset ditt, ikke rediger teksten til døde.
En følelse av fugleperspektiv
– Hvordan jobber du med et større tekstmateriale uten å miste oversikt?
– Om jeg bare visste svaret på det! Jeg mister ofte oversikten og må lese gjennom igjen og igjen og igjen. Av og til henger jeg opp lapper på veggen for å se “scenene” eller hendelsene etter hverandre. Det hjelper nok ikke så mye, men gir meg en følelse av fugleperspektiv. Det viktigste er å printe ut hele romanmanuset og lese det sammenhengende med penn i hånd. Da merker man hvor det skurrer.
– Hva er det beste med å skrive roman?
– Å skrive, finne på, overdrive, underspille, leke med språk, det er det aller morsomste jeg gjør, og jeg er enormt takknemlig for at jeg har noe sånt å gå til, uansett hva som skjer, sier Lerstang.
– Og det vanskeligste?
– Det vanskeligste er den økonomiske risikoen man tar underveis.
Bestill Rikt er et folk som har skogen hjem i postkassa her.
