Grenser, Putin og skjebne

Den russiske annekteringen av Krim i 2014, og støtten til det prorussiske opprøret i Øst-Ukraina, reiser spørsmålet om hva Ukraina er. Hvorfor kan den russiske presidenten Vladimir Putin ta seg til rette i Ukraina, og få massiv støtte for dette fra sitt eget folk? Hva er landet Ukraina – som ganske enkelt betyr Grenseland – og som Putin i en samtale med USAs president George W. Bush i 2008 sa ikke engang var et land? Hvordan kunne han si det?

Hvem er ukrainerne? Med kosakkene som nasjonale forbilder, med militære og politiske nederlag som nasjonens kammertone, hvordan har ukrainerne holdt liv i, og gjennom århundrene dyrket, den nasjonale ideen som tross alt gjør Ukraina til en nasjon? Hvorfor er Stalins tvangskollektivisering av den ukrainske landsbygda, og forholdet til 2. verdenskrig, mer en 70 år etterpå, fortsatt de mest splittende politiske spørsmålene i dagens Ukraina? Hvorfor måtte Ukraina ha to vestlig orienterte revolusjoner, først den ikkevoldelige oransje revolusjonen i 2004, og så den sjokkerende voldelige revolusjonen i februar 2014? Hvorfor måtte Ukraina ha to revolusjoner mot den samme mannen, Viktor Janukovitsj? Hvorfor holdt det ikke med en? Hva forteller dette egentlig om Ukraina?

Svarene på alle disse spørsmålene ligger gjemt i historien. Derfor må vi gå minst 1000 år tilbake i tid for å nøste opp i trådene som forklarer det moderne Ukrainas mange konflikter og vanskelige forutsetninger. Trådene er forsøkt nøstet opp i boka Ukraina: Grenselandet mellom øst og vest.

Flytende

I det utsatte og sammensatte landet Ukraina har det vært det katolske Polen, de muslimske tatarene, og de ortodokse trosbrødrene og storebrødrene, russerne, som har vært rammene for ukrainerne. Rammene – eller grensene – var alltid flytende. Både fordi Ukraina alltid var et attraktivt land uten naturlige grenser, og fordi Ukraina etter at mongolene trakk seg tilbake etter å ha knust Kiev Rus i 1240, på mange måter var et udefinert grenseland.

Hvordan oppsto det en ukrainsk identitet etter at det storslåtte øst-slaviske middelalderriket Kiev Rus var knust? Det er lett å argumentere for at det fantes en egen identitet – selv om navnet Ukraina ennå ikke var oppfunnet – i forhold til de katolske polakkene og de muslimske tatarene fra begynnelsen av 1400-tallet. Det var kosakkene i Zaparozsje som dannet et krigersamfunn som både sloss mot tatarene i sør og polakkene i vest. Og det er rimelig å argumentere for at det har eksistert en egen identitet i forhold til russerne etter at Peter den stores far, tsar Aleksej 1. i 1654 la kosakkhøvdingen Bogdan Khmelnytskij i tømmer.

Forhatte

Khmelnytskij var kosakken som forsøkte å gjøre noe av det samme som Viktor Janukovitsj prøvde i november 2013, da han gjorde det klart at han likevel ikke ville skrive under på en samarbeidsavtale med EU. Han så seg heller tjent med å samarbeide med Putins Russland, sa Janukovitsj, og det ble starten på det opprøret som skulle komme til å velte ham. Mer enn 350 år tidligere gjorde Khmelnytskij det samme, han byttet allianse, og samarbeidet med tatarene mot de forhatte landeieiende polakkene, og gjennomførte eventyrlige militære felttog helt til elva Wisla som renner gjennom Warszawa.

Men i landet uten naturlige grenser allierte tatarene seg snart med polakkene, og Khmelnytskij måtte vende seg til russerne for ikke å bli knust. Dermed ble mannen som var Ukrainas første store frihetskjemper også mannen som førte Ukraina inn i armene på det store Moskovy-riket, landet som snart skulle spise hele Ukraina og Polen, og med unntak for revolusjonene etter 1. verdenskrig, og under 2. verdenskrig, skulle kontrollere Ukraina fram til uavhengigheten og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Likevel, et viktig frø for ukrainsk selvstendighet ble sådd med Khmelnytskij.

LilleRussland

Men med Khmelnytskij hadde også Ukraina fått et nytt navn. Navnet Ukraina hadde ukrainerne fått av polakkene 100 år tidligere. Det betyr Grenseland. Navnet russerne ga landet var LilleRussland. Og heller ikke det tredje navnet som har definert ukrainerne er hjemmeavlet. Ordet kosakk er tatarisk, og betyr fri mann. Ukrainas vanskelige identitet illustreres av at navnene som har definert landet har blitt funnet på av andre. Med stor fare for å bli tatt til inntekt for et «russisk» perspektiv kan man kanskje si at Ukraina har hatt en trang fødsel, blant annet fordi – som historien med navnene illustrerer – farskapet er uklart.

For mannen som henger på hedersplass blant ukrainske nasjonsbyggere var farskapet til ukrainerne imidlertid helt klart. Dikteren og maleren Taras Sjevtsjenko (1814–1861) mente at både farskapet og morskapet var ukrainsk. Sjevtsjenko var mannen som med språklig kraft og en av og til rasende vilje mante fram Ukraina som nasjonal idé. Han levde under den kanskje mest reaksjonære av de russiske tsarene, Nikolaj 1., da det ble ført en brutal russifiseringspolitikk i Ukraina, eller «Lillerussland».

I Russland harselerte man over at Sjevtsjenko skrev på «bondemålet» ukrainsk, som mange mente ikke var rikt nok til å bære som litterært språk. Men Sjevtsjenko ga det ukrainske språket vinger, og da hans kiste kom til den ukrainske hovedstaden Kyiv ble han hyllet som ingen andre før ham. Sammen med historikeren Mikhailo Hrusjevsyj (1886–1934) var det Sjevtsjenko som fortalte ukrainerne historien om seg selv.

Det var ikke så ulikt det Bjørnstjerne Bjørnson og venstrehistorikerne gjorde i Norge på 1800-tallet, de mante fram det nasjonale, og minnet folket om en rik forhistorie. Taras Sjevtsjenko fikk det ukrainske frøet som ble sådd av både middelalderstaten Kiev Rus, og av kosakkene, til å slå røtter.

Ny katastrofe

Sovjetperioden var en ny katastrofe for Ukraina. Stalins krav om kollektivisering av jorda og proletarisering av bondebefolkningen, gikk særlig hardt ut over landet. 3, 5 millioner ukrainske bønder ble drept i en målrettet sultkampanje i det som nå heter holodomor – sult-døden. Ukrainere i vest mener det var et folkemord i FNs betydning av ordet. Mens den kastede presidenten Viktor Janukovitsj – og Russland – mener kampanjen ikke var spesielt rettet mot ukrainerne.

Det er en av de mange kontroversene om historien som deler det kulturelt og historisk splittede landet Ukraina. Den andre store saken er forholdet til 2. verdenskrig og den ukrainske fascisten Stepan Bandera. Bandera prøvde å gjennomføre et Quisling-inspirert kupp da Hitler invaderte Sovjetunionen i juni 1941. Det lyktes ikke, og han ble i stedet fengslet. Men Banderas menn sto i første rekke da den første store ukrainske byen, Lviv, ble tatt, og den første store massakren av jøder i Ukraina fant sted. Etter at Bandera slapp ut av tysk fengsel ledet han og hans menn store kampanjer med det vi i dag ville kalt etnisk rensing. 100 000 polakker ble massakrert av Banderas menn, samt mange tusener russere og jøder.

Bandera er den åndelige farsfigur til Høyre sektor, organisasjonen som var den fremste til å konfrontere Janukovitsjs opprørspoliti under revolusjonen i februar 2014. For de fleste ukrainerne i øst er Bandera en landssviker, og for Kreml er han en fascist, som blant annet hadde som program å drepe russere. Det er derfor Putin kan si at revolusjonen i Ukraina i fjor var ledet av fascister som med våpen i hånd kastet en lovlig valgt og legitim president.

I smerter

Det moderne Ukraina ble født i smerter da Sovjetunionen gikk i oppløsning i august 1991. Friheten kom ikke etter en storstilt nasjonal mobilisering, som i de baltiske statene, den kom mer som en overraskelse. Nasjonsbyggingsprosjektet i Ukraina var uferdig. Men Sovjet-perioden hadde gitt Ukraina egne grenser, som også inkluderte Vest-Ukraina med blant annet Galicia, og etter hvert Krim. De hadde dessuten et regionalt regjeringsapparat og delstatsparlament. Rammene for en stat var der. Hvorfor gikk det da galt, så galt at man trengte hele to revolusjoner for å bli kvitt Viktor Janukovitsj? I tillegg til at han forfalsket valget i 2004, og utløste Den oransje revolusjonen, og at han arresterte sin fremste rival Julia Timosjenko i 2011, har han papirer på at han er en skurk. Han har to dommer som ungdomskriminell, og en påstått sak om en massevoldtekt der flere dokumenter i saken ifølge ukrainske medier er fjernet. Hvordan kunne ukrainerne velge ham til president i et åpent, fritt valg i 2010?

Det kunne de fordi de oransje – Ukrainas reformkrefter – feilet så storslått etter at de fikk makta i 2005. Det kunne de fordi Ukraina var et splittet land, delt av forskjellige oppfatninger om sin kompliserte historie. Dette ble aksentuert under Den oransje revolusjonen, der ukrainere – grovt sett i henholdsvis vest og øst – rev og slet i hver sine sider av sannheten om historien. Mange i øst trodde for eksempel ikke at Janukovitsj hadde jukset mer enn noen andre i valget i 2004. Mistilliten mellom folk i øst og vest var stor, og de nasjonale lederne bidro med sin uforsonlighet til å gjøre den enda større.

Putins lover

Da Janokovitsj gjorde det klart at han ikke ville skrive under på samarbeidsavtalen med EU i november 2013 eksploderte det. Kyivs middelklasse og aktivister fra hele landet, men først og fremst fra vest, strømmet til hovedstaden. For dem var kampen mot Janukovitsj blitt en kamp om nå eller aldri. Janukovitsj svarte med å innføre «Putin-lover», skreddersydde for å knuse opposisjonen. Da ukrainere i vest begynte å overta kontrollen over byer og fylker i januar 2014, før Janukovitsj hadde rømt, var det startskuddet for revolusjonen. Ukrainerne i vest fortalte seg selv, Ukraina, og verden, at de ikke lenger ville være styrt av en med en med sin politiske base i øst.

I prinsippet var det det samme ukrainerne i øst gjorde da de startet sitt opprør, etter at Janukovitsj hadde flyktet, og Krim var annektert, våren 2014. Men det var en vesentlig forskjell, opprøret i øst var ledet av det som ble sagt å være pensjonerte russiske etterretningsoffiserer. Men hvor pensjonerte var de egentlig?

Uansett, igjen ble Ukraina sin egen verste fiende, som landet var under Bogdan Khmelnytskij, under revolusjonene etter 1. verdenskrig, og under 2. verdenskrig.

Men Ukraina kan også blomstre og vokse, som det rike landet det er, befolket av mange velutdannete mennesker. Det valget kan Ukraina ta hvis ukrainerne bestemmer seg for at de har ett land, og at geografien binder landet sammen, i stedet for å splitte det.