Flyktningkrisen vi nå opplever, er den største bølgen av mennesker på flukt siden andre verdenskrig, og brorparten av dem er syrere, men det er ikke først og fremst omfanget som er problemet. Langt verre er det at krisen kommer til å vedvare så lenge det ikke er noen løsning i sikte på den bakenforliggende konflikten.
Bildet av den syriske guttungen Aylan og den grusomme historien om hvordan han mistet livet, ble et symbol på tragedien verden over. Mediadekningen har dreid folkeopinionen i Europa og Vesten for øvrig når det gjelder de syriske flyktningene, og det gir seg utslag i en omfattende innsats overalt i samfunnet, fra menneskerettighetsorganisasjoner til privatpersoner som tar initiativ til å hjelpe. De vonde minnene etter krigen ligger nok fremdeles ikke langt under overflaten i den europeiske mentaliteten.
Mens det tidligere dreide seg om et folk som krevde sine rettigheter og ba om å bli møtt med en viss verdighet, handler det nå bare om flyktninger, men vi må også ta tak i de dypereliggende årsakene som har utløst denne masseutvandringen. Millioner av syrere frykter for livet og flykter, og krigen har nå vart i mer enn fire år.
Det fins også andre grusomme bilder som ikke når ut til verden utenfor, og som ikke utløser en bred debatt omkring humanitære spørsmål. Selv om det er umenneskelige traumer disse flyktningene har gått igjennom, kommer tross alt Vesten og resten av verden til å fordele dem mellom seg og håndtere de katastrofale utslagene denne masseutvandringen fører med seg. Tilbake står de mange millionene som fremdeles bor i Syria. De fleste av dem er internt fordrevne. De lever med et uopphørlig bomberegn fra Bashar al-Assads styrker, eller så er de omringet av IS på alle kanter. Det er ingen som tar deres skjebne på alvor.
Flyktningkrisen virker kanskje mer akutt, voldsom og tragisk, men den avhjelper på ingen måte volden folk inne i Syria utsettes for. Den interne krisen har ikke den samme effekten på media og når ikke helt opp blant de mest prekære verdensproblemene som diskuteres når det internasjonale samfunnet kommer sammen.
Det er nå to bilder som representerer alvoret i det etiske dilemmaet vi står overfor. Først den syriske pjokken som druknet, og så det uskarpe bildet av barna som ble ofre for regimets kjemiske våpen. De ligner hverandre. Gutten som ligger livløs på stranden, og barna som ble ofre da al-Ghouta ble angrepet med nervegass i august 2013. Bildet av Aylan endret folks holdninger mens bildet av barna som ble kvalt av giftige gasser, som omfattes av internasjonale forbud, ble visket vekk og forsvant. Disse to tablåene henger sammen, og tragediene de viser oss, kan ikke løses hver for seg. Syrerne har blitt oljen som gytes på ilden mens krigen raser videre mellom aktører som styres av regionale og globale interesser. Landet er flerret opp i forskjellige områder som enten kues av religiøse militser eller tyranniseres av Assad-regimet. Det er ikke kun et spørsmål om alle de som er på flukt. Det er uskyldige sivile som betaler prisen oppi alt dette.
Flyktningkrisen har utkrystallisert seg som den mest synlige konsekvensen av denne katastrofale krigen på grunn av media. Men nå er det viktig at de stiller mer kritiske spørsmål. Hva var det som utløste denne tragedien? Og hvilket ansvar må styresmaktene i vestlige land ta for at disse flyktningene, det være seg fattige mennesker eller folk fra middelklassen, nå velger å risikere å drukne fremfor å bli boende midt i skuddlinjen. Og det aller verste spørsmålet gjenstår. Hvordan har verden kunnet toe sine hender helt siden regimet gikk løs på de fredelige demonstrantene i 2011 og gjorde Syria til en åpen massegrav? Og hvorfor får Bashar al-Assad fremdeles fortsette å massakrere det syriske folk hver bidige dag?
Når samvittigheten svikter verden over på denne måten, sitter vi igjen med slike uhyrlige hendelser, og jeg greier ikke la være å tenke at det fryktinngytende uhyret IS egentlig bare er et biprodukt av rike lands politikk overfor de fattige. Vi må selvfølgelig diskutere hvordan vi skal få bukt med flyktningkrisen, men vi bør også kunne snakke åpent og ærlig om hva som ligger bak denne tragedien som rett og slett ikke vil ta slutt.
Oversatt av Oda Myran Winsnes
Første gang publisert i The Guardian
SAMAR YAZBEK (f. 1970) er født i Jableh, Syria, er journalist og har utgitt en rekke bøker. For dagboken A Woman in the Crossfire, en personlig fortelling om hennes opplevelser under starten på den syriske revulusjonen, ble hun tildelt 2012 PEN Pinter Prize og 2012 Swedish Tucholsky Prize. Romanen En duft av kanel kom på norsk i 2013.
I høst er Samar Yazbek er aktuell med dokumentarboken Inn i tomheten. I dagbokform beretter hun om den brutale utviklingen i landet, etter at opprøret mot Assad-regimet gradvis glipper ut av folkets hender og utlendinger med en stadig mer eksplisitt islamistisk agenda tar ledelsen. En rystende førstehåndsberetning fra en av klodens mest brennbare hjørner.
