Nå er den ute, den første skikkelige episoden av Du verden!, podcasten som har som mål å løfte blikket fra det daglige nyhetsbildet og norsk navlelo, og forsøke å bidra til større forståelse om hvordan verden henger sammen, og ikke minst hvordan Norge forholder seg til det.
I første episode diskuterer vi hvilken rolle sunniene i Irak og Syria vil spille i regionen i framtiden, og ikke minst hvorvidt Norge i det hele tatt har noen Syria-politikk. Men det skal vi komme tilbake til.
For hvorfor kommer vi – Christian Borch, Ingerid Salvesen og meg selv – med denne podcasten?
Krig og fred og sånn
Jeg vokste opp på nittitallet, husker tv-bildene av Berlin-muren som falt, hvordan Gorbatsjovs løsnet på grepet om Øst-Europa og at Sovjet plutselig kalte seg for SUS under sommer-OL i Barcelona, for deretter å dukke opp som Russland og masse andre nye stater i årene som fulgte. Men det var den euforiske siden av utviklingen. Jernteppets fall førte også til at en rekke konflikter blusset opp. Var det noe som formet meg og min interesse for utenrikspolitikk var det bildene fra Gulf-krigen i 1990-1991 og krigene i det tidligere Jugoslavia – fra Bosnia-krigen til NATOs bombing av Kosovo – som fylte media her hjemme.
Men jeg var aldri særlig opptatt av hendelsene – altså det daglige, rullende nyhetsbildet. Jeg var mest opptatt av hvorfor ting skjedde, hva den historiske bakgrunnen var og hvilke samfunnsstrukturer som ga grobunn for at naboer og familiemedlemmer tok livet av hverandre på bestialsk vis.
Verden ble min lekeplass
Ikke minst var “hvorfor?” ordet som svirret i hodet mitt da jeg så det andre flyet krasje inn i World Trade Center live på BBC 11. september 2001. Jeg bestemte meg for å studere Midtøstens historie, samfunn og språk, og å oppleve regionen på nært hold.
Denne nysgjerrigheten – dette vitebegjæret – har gjort at jeg opp gjennom årene har tatt midlertidig bolig i land som Egypt, Jordan, Myanmar, USA og Brasil, i tillegg til gjentatte reiser til spennende steder som Balkan, Syria, Israel, Sør-Afrika, Etiopia, Mexico og Colombia – og ikke minst rundt i et Europa preget av de seneste års økonomiske krise. Samtidig savnet jeg her hjemme et medium som kunne bidra med analyse av hva som skjedde på steder som dette, og hvorfor.
Podcastens fortreffelighet
To år som innbygger i verdens mediehovedstad New York gjorde meg til podcastslave. Podcastformatet er forlokkende for en som ikke liker å la tankene hvile for lenge av gangen, for en som foretrekker både godt fortalte historier fra virkeligheten og analyser av ANCs vekst og fall eller Irans atompolitikk. Det er ingen tilfeldighet at jeg oppdaget podcasting og løping samtidig. Når man lytter til en podcast kan man gjøre hva som helst annet også, enten det er å sitte på en buss og glane ut vinduet, ta oppvasken, gå på ski, eller løpe seg en mil eller to.
Når jeg løper og lytter til podcast samtidig forsvinner hodet og tankene inn i en annen verden, mens beina gjør jobben på bakken og tar meg fra start til mål. Selv når jeg stiller opp i løp med startnummer på brystet hører jeg på podcast. Når jeg ser for meg meg selv, susende gjennom de avsperrede gatene under Oslo halvmaraton for et par år siden, husker jeg fremdeles historien jeg hørte på om lokalpolitikken blant ultraortodokse jøder i Brooklyn.
Så ideen kom ganske naturlig: Norge trenger en ny arena for debatt og analyse av internasjonale forhold og norsk utenrikspolitikk, så hvorfor ikke lage den selv, i det formatet som passer aller best? Du verden, for en god idé!
Du verden, for noen partnere!
Christian Borch kjente jeg så vidt fra det halvannet året jeg hadde jobbet i NRKs utenriksredaksjon. En nestor i faget, en utenriksjournalistisk kjendis av ypperste kaliber, som jeg visste brant inne med mer enn det han kunne formidle på de få minuttene han var på NRK2-skjermen med Urix noen kvelder i uka. Nå var han pensjonist, fri som en fugl, og kunne gjøre og mene akkurat det han ville. Tilfeldigvis har vi samme redaktør i Cappelen Damm, og traff hverandre igjen på fest. Christian tente på ideen om en utenrikspodcast med én eneste gang, og redaktøren foreslo: Hvorfor ikke produsere den her på huset?
Christian var et scoop for podcastplanene mine. Han har en sikker og kjent stemme, uendelig med erfaring og kunnskap, og kjenner mange spennende mennesker. Men vi måtte utvide teamet, og vi måtte ha med oss en kvinne – en med kompetanse på områder som kanskje ikke er det Christian og jeg kan best. Ingerid Salvesen ble et helt naturlig valg. Ironisk nok var mitt første møte med Ingerid på et arrangement om norsk utenriksjournalistikk for noen år siden – ledet av ingen annen enn Christian Borch. Ingerid har journalistfaglig utdanning, men har også klima, nedrustning og antikorrupsjon som sine kompetanseområder.
Nå var vi et fullkomment team, vi kunne begynne å produsere journalistikk. Og navnet? Du verden! – uttrykket vi bruker når vi oppdager noe nytt og overraskende, akkurat slik vi ønsker at det skal være å lytte til podcasten vår.
Et hjerte som banker for Syria
De to “teaserne” vi slapp har fått utrolig gode tilbakemeldinger, og mye oppmerksomhet i media, fra både Dagbladet og medier24.com. Nå har vi endelig sluppet første episode, og ikke overraskende handler den også om Syria. Denne konflikten har snart vart like lenge som tyskerne okkuperte Norge under andre verdenskrig, ifølge FN er ti millioner mennesker drevet på flukt, og minst en kvart million har blitt drept.
Personlig synes jeg det er grusomt å se hva som har skjedd med dette fantastiske landet. Hjertet mitt har alltid banket for Syria, helt siden jeg satt mine ben i Damaskus for første gang på en studietur for 13 år siden. Siden har jeg ruslet mye rundt i de trange gatene i gamlebyen i Damaskus, besøkt eldgamle badehus, sett korsfarerborger på landsbygda, og ikke minst de fantastiske ruinene i Palmyra. Ruiner som nå er jevnet med jorden av IS. Men aller verst er tanken på hva det syriske folk gjennomgår. Med fare for å generalisere, er syrerne det folket i Midtøsten jeg forbinder med best humor – ikke minst svart humor – en behagelig, avslappet holdning til livet, en rik sans for kunst og kultur, en fantastisk historie og mye god mat. Nå lider de, så å si alle som én, under en av de aller mest brutale krigene verden har sett i moderne tid.
Forsøker å løse Syria-krigen
Derfor er det naturlig at starten på den første sesongen av Du verden! blir Syria-tung. De to teaserne tok for seg flyktninger og fredsforhandlinger, og i første episode diskuterer vi sunnienes rolle i Syria og Irak med UiO-stipendiat Mathilde Becker Aarseth og Syria-kjenner Kai Kverme, før vi spør IFS-forsker Rolf Tamnes og nestleder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité Øyvind Halleraker (H) om Norge har noen Syria-politikk.
Og på lanseringen på Kulturhuset onsdag 27. januar klokken 18.00, skal et fantastisk panel med Norges NATO-utsending Robert Mood, Midtøsten-forsker Cecilie Hellestveit, Russland-forsker Kristin Ven Bruusgaard og lederen av Den norske Syria-komité Ali Watti forsøke å diskutere seg fram til en mulig løsning på Syria-krigen, bare to dager før verdenssamfunnet og partene i krigen etter planen setter seg ned rundt forhandlingsbordet i Geneve. Deretter spør vi hvorfor det er så lite debatt rundt norsk utenrikspolitikk. Alt vil selvsagt bli publisert i podcastfeeden vår senere.
Følg med – og abonnér!
Så hvor går vi herfra? Du verden! kommer med en ny studioprodusert episode annenhver uke, men dersom du abonnerer på oss i iTunes, eller andre steder der du får dine podcasts, vil du få massevis av bonusmateriale i form av intervjuer og opptak av livearrangementer rett inn på telefonen din eller nettbrettet ditt. Alt vil selvsagt også finnes på soundcloud.com/duverden.
Allerede i episode 2 skal vi til et helt annet kontinent. Så følg oss på facebook.com/duverden eller på @duverdenpodcast på Twitter – så vil du aldri gå glipp av noe som helst.
God fornøyelse!
