Da Norge nylig åpnet for oljeleting lenger nord i Barentshavet enn noen gang tidligere, skjedde det til kraftige russiske protester. Russland hevder at Norge bryter Svalbardtraktaten. Men russiske protester om Svalbard er ikke noe nytt. I 1920 var Svalbardtraktaten bare tre dager gammel da den første harmdirrende protesten fra Kreml landet på utenriksminister Nils Ihlens bord. Siden da har det norsk-russiske fellesskapet på Svalbard vært brolagt med konflikter.
Da seierherrene etter første verdenskrig ga Norge suvereniteten over Svalbard, var det intet mindre enn et utenrikspolitisk kupp for den unge nasjonen. Sovjet-Russland var ikke invitert til fredsforhandlingene, bolsjevikrevolusjon og borgerkrig gjorde at russerne ikke var velkomne i det gode selskap i Europa. Som krigstaperen Tyskland ble de stående på sidelinjen.
Dermed var Moskvas aggresjon og mistenksomhet i forhold til Norges posisjon på Svalbard etablert, og den har holdt seg i snart 100 år.
Svalbardhistorien består av uventede og krasse russiske utspill, som da utenriksminister Vjatsjeslav Molotov i 1944 forlangte at Norge skulle overlate Bjørnøya til Sovjetunionen og at det skulle etableres et norsk-sovjetisk fellesstyre for resten av Svalbard. Den norske regjeringen svarte i hemmelighet med å foreslå et felles norsk-sovjetisk militært forsvar på Svalbard, et utspill som lykkeligvis rant ut i sanden.
Gjennom tiårene har det vært konflikter om satellittstasjoner, oljeleting, Svalbardtraktatens bestemmelser om militær virksomhet på Svalbard, bygging av flyplass, kulldrift og naturvern. I fiskevernsonen rundt Svalbard har sammenstøt mellom Kystvakten og russiske fiskere eskalert til nasjonale konflikter. Tonen mellom Moskva og Oslo har til tider har vært direkte fiendtlig. Det har også vært hendelser der begge land har vært svært nær å sette inn soldater i konflikten. Den gjensidige mistenksomheten, ulik forståelse av Svalbardtraktaten, bøllete russiske opptreden og svak norsk håndtering har flere ganger gjort at selv ganske banale hendelser ble storpolitikk og konflikt.
Svalbard har helt siden de første årene etter andre verdenskrig vært en viktig arena for etterretning og kontraetterretning. I perioder har øygruppen vært det rene spionredet, hvor både de russiske etterretningstjenestene, andre staters tjenester som CIA ved siden av norsk etterretning og overvåkingspolitiet, nå PST, har hatt høy aktivitet. På tampen av den kalde krigen satte KGBs sjef Jurij Andropov, senere statssjef i Sovjetunionen, Svalbard øverst på sin prioriteringsliste.
Forholdet mellom Russland og Norge på Svalbard er fortsatt konfliktfylt. Den økte økonomiske interessen for Arktis og den nye spenningen mellom Russland og Vesten gjør at Svalbards strategiske betydning er større enn noen gang tidligere. Norge står alene mot verden i spørsmålet om hvorvidt Svalbardtraktaten skal gjelde i havområdene omkring Svalbard. Enorme oljerikdommer og rike fiskeressurser i disse områdene blir tilgjengelige etter hvert som isen i nord smelter. Verdens øyne er rettet mot Arktis, der Svalbardtraktaten representerer en åpen dør for alle som vil inn. Det handler om tilgangen til enorme verdier, og om en øygruppe som har større strategisk betydning i dag enn noen gang tidligere.
Svalbards tid som konfliktenes rike er ikke over.
Les et utdrag fra boka på cappelendamm.no.
