«Den seksten hundre kilometer lange halvøy som strekker seg fra innløpet til Østersjøen til Nordishavet, hadde en umåtelig strategisk betydning. De norske fjell faller ut i havet i en sammenhengende skjærgård av holmer og øyer. Mellom disse øyene og fastlandet var det en korridor i norsk territorialfarvann som ga tyskerne utløp til de åpne hav og betydde en alvorlig svekkelse av vår blokade.»
Winston S. Churchill
Hitler på snarvisitt i norske fjorder
En vakker aprildag i 1934 seilte det tyske panserskipet Deutschland inn i Sognefjorden. Været var praktfullt, og sjelden har det vært så mange høye herrer samlet på ett skip som her. Sammen med rikskansler Adolf Hitler var forsvarsminister Werner von Blomberg, sjef for hæren Werner Freiherr von Fritsch, og sjef for marinen Erich Raeder, samt stabsoffiserer og adjutanter. Hitler skilte seg beskjedent ut fra denne glitrende forsamlingen, syntes den norske losen, Martin Karlsen fra Fedje. «Han var såre enkel, og hans eneste dekorasjon var et jernkors som han hadde fått for personlig heltemot under verdenskrigen.» Hitler sto nesten hele tiden på broen, begeistret som en guttunge over fjellene og det strålende været. Losen syntes at Hitler var en «hyggelig og gemyttlig mann». Karlsen loset Deutschland fra Hellesøy til Aurland og tilbake 12. april.
Neste dag overtok Johannes Evensen Hummelsund som los i Hardanger, fra Marstein til Odda og Ulvik, og deretter ut til Leirvik på Stord. Det var bra vær også denne dagen, men kaldt. Hitler og Raeder kom på broen, og admiralen håndhilste, mens rikskansleren bare hevet høyre hånd til hilsen. Hitler gikk i lang skinnfrakk og skuttet seg litt i kulden. Da Hummelsund ble rodd i land i livbåt, sto Hitler på dekk og så på.
Uoffisielt besøk
Besøket i Norge var uoffisielt, men ikke hemmelig – en NTB-notis gjorde folk over hele landet oppmerksom på det celebre besøket. Skipet la ikke til land noe sted, og bare de to norske losene møtte Hitler. Men samtalene de høye herrer imellom var svært så hemmelige, og historikere har senere gjettet vilt om hva som foregikk ombord. Akkurat på denne tiden var den alderstegne tyske presidenten, Paul von Hindenburg, kritisk syk, og Hitler trengte støtte fra de militære for sin plan om å overta også presidentens makt. Fikk han løfte om dette ombord på Deutschland? Ved Hindenburgs død i august samme år ble iallfall Hitler «Fører og rikskansler» uten protester fra militært hold.
Hitler kom aldri tilbake til Norge. Seks år senere seilte det samme panserskipet igjen mot norskekysten, men navnet var skiftet fra Deutschland (Tyskland) til Lützow. Der Führer ville ikke risikere å få senket et skip med landets navn – og nå var det ikke på turistreise.
*
Invasjon
Den tyske okkupasjonen av Norge varte i fem år. Det er ikke lett å svare på hvorfor Hitler bestemte seg for å ta også Norge – for å sikre nordflanken, sa han til general von Falkenhorst. Invasjonen ble raskt bestemt og langt på vei improvisert, og var nær ved å mislykkes. Fordi nordmennene bestemte seg for å ta kampen opp, ble heller ikke okkupasjonen som planlagt. Det skulle gått som i Danmark, med konge og regjering som bøyde seg for det tyske ultimatum og samarbeidet med okkupasjonsmakten. Nå ble det en okkupasjon med militærmakt – Wehrmacht – og en sivil, nazistisk diktator, Reichskommissar Josef Terboven.
Når Hitler nå engang hadde tatt Danmark og Norge, ville han holde på dem. De skulle bli del av Hitlers nye Europa – Neuropa, et nazistisk, tyskstyrt Europa dominert av den germanske herrerasen. At skandinavene hørte til den rette rasen, gjorde at befolkningen i utgangspunktet ble behandlet forholdsvis skånsomt av nazistene – mens slaverne i Øst-Europa fikk en langt verre skjebne.
Okkupasjonen ble likevel en overbevisende demonstrasjon av hvordan det norske folk ikke ville ha det, med rettsløse tilstander, arrestasjoner, gisselskytinger og deportasjoner, samt et forræderstyre under Quisling som de aller fleste nordmenn ville bli kvitt. Okkupasjonsmakten som tvang dette igjennom, er «hovedperson» i denne boken: Wehrmacht, Reichskommissar, tysk politi og domstoler.
Jeg har så langt som mulig brukt samtidige tyske kilder, for å få best mulig følelse av hvordan okkupasjonsmakten opplevde tiden i Norge. Landet lå avsides, men utgjorde også et enormt område som måtte overvåkes. Og for soldatene var vinteren mørk og veien hjem både lang og farlig. – Oversettelser er mine egne, dersom ikke annet blir angitt.
Innsamlingen av materiale har tatt år, og det er umulig å takke her alle som har bidratt – familie, venner og kolleger i Norge, Finland og Tyskland har gjort det hele til en spennende oppdagelsesreise – det är vägen, som är mödan värd!
