Jeg tror at vi alle har hatt et øyeblikk av erkjennelse, alle vi som har bodd her ved det østlige Middelhavet de siste årene, et øyeblikk der vi forstår at det er slutt, at håpet er borte for denne gang, at det som ligger foran er mørket.
For meg inntraff dette øyeblikket, kall det gjerne en trist åpenbaring, på 6. oktober-broen, den som leder over Nilen i sentrum av Kairo, noen uker etter at den verste massakren i Egypts moderne historie hadde funnet sted. Minst 800 mennesker var drept på Rabaa-plassen i kjølvannet av militærkuppet. Tidligere på dagen hadde vi vært i et barneselskap der den koreanske vertinnen hadde danset og sunget karaoke til Gangnam Style mens hennes kanadiske ektemann lekte sumobryting med noen av gjestene, ikledd tykke, oppblåsbare plastdrakter. Festen fant sted i en avlukket liten klubb, en siste rest av kolonimaktens og elitens privilegier, som nå ligger omsluttet av fattigdom i bydelen Imbaba.
Egypts motsetninger
Da vi dro derfra og kjørte hjemover, så jeg en gjeng gatepøbler gå til angrep på gateselgere som hadde benyttet seg av revolusjonens fravær av ordensmakt til å etablere te- og juiceboder på broen som har så fin utsikt på kveldstid. Gatepøblene løp med balltrær i hendene. De knuste eller kastet de billige plastmøblene ned i elven, før de løp videre med teselgerne etter seg. Kanskje var pøblene leid inn av konkurrenter, kanskje av politiet som brukte dem til å gjøre de krevende jobbene, jeg vet ikke, men i hvert fall gikk de fattige i strupen på hverandre samtidig som alt håp var over om at Egypts motsetninger i framtiden ville løses innenfor demokratiske rammer.
En omtumlende periode
Arabisk høst er en samling av korrespondentbrev skrevet for NRK i tiden jeg var Midtøsten-korrespondent. For å sette dem i en sammenheng har jeg gitt dem en kort faktapreget innledning. Jeg håper det kan gi tekstene en ramme, selv om dette på ingen måte gir noen fullstendig oversikt over denne viktige og omtumlede perioden i Midtøstens og Nord-Afrikas historie. Det er heller et subjektivt lite gløtt inn i årene som er gått.
En intens tid
Tekstene står slik de ble skrevet, med noen små språkjusteringer. De er ikke ferdigpolerte, men formet under et sterkt tidspress, noen av dem i affekt, både fordi det har vært en intens tid og fordi jeg er en dårlig planlegger. Som oftest er de skrevet torsdag formiddag, renskrevet om ettermiddagen og sendt til Oslo i løpet av fredagen. De er laget til radiosendingen som nå heter Urix på lørdag.
Jeg håper de kan være et bidrag til de dokumentariske vitnesbyrd som finnes om denne perioden, med alt av håp og tro, liv og død den har inneholdt, og også inspirere til dypere lesning og utforskning. De er ikke perfekte, men personlige, og preget av de voldsomme hendelsene og av min egen reise – som begynte da vi dro som en familie på tre til Kairo i august 2011, og endte da vi forlot byen som en familie på fire sommeren 2016.
