Med Trumps innsettelse står «den amerikanske drømmen» for fall. – At alle som ønsker å reise til USA nå blir bedt om å oppgi ID i sosiale medier, gir gjenklang av Stasi-Tyskland, skriver Eystein Hanssen i dette innlegget. Hva skjer når verdens mektigste mann bestemmer seg for å bruke alt vi har lagt ut om oss selv på Internett mot oss?
I en allerede smått legendarisk tweet sammenlignet Donald Trump USA med Nazi-Tyskland da etterretningsrapportene om ham selv lekket ut. Den klossete formuleringen føyer seg inn i rekken av kommunikasjonsblødmer fra The Commander in Chief.
Men, vent nå, kanskje sammenligningen med Tyskland likevel ikke var så gal? Trumps hissige strøm av presidential orders, og nyetablerte kontrollmekanismer ved grensepassering til USA, kan nemlig minne om et annet Tyskland. At alle som ønsker å reise til USA nå blir bedt om å oppgi ID i sosiale medier, gir gjenklang av Øst-Tyskland. Eller Stasi-Tyskland.
Amerikanske myndigheter vil se hva du poster og kommenterer på Facebook, Twitter, Google+, YouTube og LinkedIN osv. før du slippes inn i The Land of the Free, the Home of the Brave. Med tanke på hvor mye informasjon som allerede ligger lagret om oss i sosiale medier, er det ingen underdrivelse å kalle dette et tankekors.
Ikke minst i lys av at verdens kanskje mest effektive etterretningstjeneste, det østtyske Stasi, aldri var i nærheten av å ha en så presis katalog over sine overvåkede objekter som for eksempel Facebook, Google, Apple og andre digitale aktører.
Men, vent nå, kanskje sammenligningen med Tyskland likevel ikke var så gal?
Les flere gode kommentarer fra våre forfattere:
- – Derfor må vi stanse anti-intellektualismen
- Knut Nærum: – Jeg kan ikke konkurrere med mammatilmichelle
Disse aktørene vet ekstremt mye om oss: hva vi leser, liker, deler, ser på av serier og filmer, hvem vi kjenner, hvor vi bor og oppholder oss, hvem vi kommuniserer med, hva vi diskuterer med venner, hvilke bilder vi sender, kalenderen vår, hvor vi skal, hvor har vært på ferie. Mengden lagret informasjon er uendelig.
Og etter Snowden vet vi at etterretningsorganisasjoner og myndigheter har relativt motstandsløs tilgang også på akkurat denne informasjonen, herunder hva vi skriver i e-poster, sender på SMS eller kommuniserer via Skype eller andre store, etablerte meldingstjenester. Kan være det kreves en kjennelse, men med de beste hackerne på lønningsslista er det vel egentlig ingen som spør om tillatelse om det rettslige grunnlaget skulle være litt tynt.
I motsetning til innbyggerne bak muren under den kalde krigen, deler vi nå informasjon om oss selv helt frivillig
Om vi går tilbake til Øst-Tyskland under den kalde krigen: Ville folk flest frivillig gitt fra seg så mye informasjon som vi nå deler? Det ville de nok neppe. Styresmaktene i Øst-Tyskland holdt befolkningen i et jerngrep, lyttet til alt de sa, hvem de sa det til, filmet og registrerte i et enormt omfang.
For østtyskerne var retten til et fritt liv ikke en selvfølge. De tok sine forholdsregler. Men i motsetning til innbyggerne bak muren under den kalde krigen, deler vi nå informasjon om oss selv helt frivillig. Advarslene har vært mange underveis, men har stort sett falt på stengrunn fordi den narsissistisk drevne ”lik og del”-kulturen er så forførende, der vi alle får muligheten til å skinne. Som en del av promoteringsarbeidet med min forfattergjerning er jeg selv blant de skyldige her.
Men nå slår boomerangen tilbake. Argumentet US Federal Register benytter for å kikke hver og en av oss i kortene, er at ved å samle inn data fra sosiale medier vil de kunne forbedre eksisterende etterforskingsprosesser og gi større mulighet til å avdekke ondsinnede/moralsk gale aktiviteter og forbindelser.
Som en del av promoteringsarbeidet med min forfattergjerning er jeg selv blant de skyldige her.
Alle som skriver – Facebook-poster, artikler, tweets, kronikker, essays, noveller, romaner eller avhandlinger – deler sine frie, kritiske tanker, kommentarer og synspunkter i sosiale medier. Og i en demokratisk tradisjon har det å ytre seg i seg selv en verdi. Vi kan, det er lov, og det har ingen konsekvenser for oss som enkeltindivider å ytre oss kritisk til makthavere, enten det er vår egen regjering, eller makthavere i mektigere land som USA.
Trump-adminstrasjonen framstår nå som en trussel mot en slik demokratisk tradisjon. Ironien i den pågående krigen mellom Det hvite hus og kritiske medierøster fikk et nytt høydepunkt da Trumps sjefsstrateg Stephen K. Bannon i forrige uke ba media om å holde kjeft. Han må ha glemt at retten til å ytre seg fritt er nedfelt i grunnlovens First Amendment.
Trump-adminstrasjonen framstår nå som en trussel mot en slik demokratisk tradisjon.
Det er tidlig i Trumps regjeringstid, men i tåken av alternative fakta og presidentens løgner ser vi allerede nå konturene av en president som med amerikanernes globale rekkevidde vil bedrive tankekontroll, adferdskontroll, meningsterror og radikal proteksjonisme i et omfang vi hittil ikke trodde det fantes politisk vilje til i landet der friheten til å være den du er, tanken om at alle har en sjanse, alltid har stått sterkt.
I bunn og grunn er den amerikanske drømmen basert på en idé om at alle har like muligheter og like rettigheter. Men nå må vi plutselig tenke oss om: Hvis jeg skriver dette på Facebook – hvis jeg ytrer meg om dette, eller liker akkurat den artikkelen, vil jeg da få visum? Jeg har faktisk tatt meg selv i å tenke slik. Hva om bøkene mine blir oversatt til engelsk? Da vil jeg jo ønske å delta på en litteraturfestival i USA? Slik sniker denne tankekontrollen seg inn på oss, akkurat som innbyggerne i Øst-Tyskland måtte veie sine ord på gullvekt selv i familiemiddager.
Trumps eget motto, ”To make America great again” blir en grell kontrast til denne situasjonen. For what makes America great, er akkurat de verdiene han nå tukler med.
