Hva vil du med Anorektisk?
– Jeg vil gi et innblikk i hvordan et sykt sinn kan være, og vise norsk psykiatri fra en pasients perspektiv, og slik gi innsikt og et verktøy til bedre å forstå, og møte en av vår tids største helsemessige og samfunnsøkonomiske utfordringer. Ikke bare om anoreksi, men rundt psykisk lidelse, symptomer og mekanismer. Jeg vil utfordre hvordan helsevesen og samfunn møter og omtaler psykisk syke. Jeg håper å oppklare noen myter og fjerne mye skam — de to tingene er altfor effektive kneblere. Jeg vil gi et utgangspunkt for en debatt vi sårt trenger. Den er nå alt i gang — og bør ikke stilne. Men da må flere bli sinte. Håper boken provoserer.
For de som ikke har hatt psykiske lidelser selv, kan det være vanskelig å forstå hva disse «vonde tankene» som ofte ligger i bunnen/forkant av en spiseforstyrrelse er. Vil du si noe konkret om hva slags tanker dette kan være?
– Det er så forskjellig fra person til person. Vi har alle helt ulik sårbarhet, og det som er for smertefullt for én, trenger ikke å være det for en annen. Finn Skårderud nevner en del fellesnevnere i sitt forord.
Kjøp Anorektisk på Cappelendamm.no
Du snakker om avhengighet, og at det like gjerne kunne ha vært rus du endte opp med å misbruke. Hva er likhetene mellom rus og spiseforstyrrelser, og eventuelt andre former for misbruk?
– Rus, spiseforstyrrelser og kutting eller annen selvskading er et trehodet troll, pleier Bjørn Angvik, behandleren min på Østmarka, å si. Mange veksler også mellom de ulike måtene å skade seg på. Årsakene kan variere — fra å lindre smerte, til flukt, til å dempe uro. Du sier «misbruke», og mange sier nettopp matmisbruk eller rusmisbruk. Men kanskje ville det være mer presist å si «bruk». Dette er mennesker som enten har så vondt eller har så mye uro at de trenger et middel for å håndtere livet sitt. Og når det er et misforhold mellom behov og adgang til gode alternativer, ender de med sykdom. «Misbruket» er et forsøk på å løse et problem. Men i neste omgang bli løsningen også et problem — og snøballen ruller.
Følg Anorektisk på Facebook og på Instagram
Hvilke tre konkrete innspill til forbedring i behandlingen av anoreksi, har du å komme med til helsevesenet?
- Følge opp Høies «gyldne regel» helt konkret
- La fagfolk gjøre jobben sin, uten å være bastet og bundet av for stramme rammer
- Man må behandle undervekten, men garantere pasienten at man ikke slipper ham bare fordi han har lagt på seg. Det er da det virkelig begynner
Hva har vært det viktigste for deg i din prosess med å bli bedre?
– Å bli sett, utfordret og styrket som menneske. Avgjørende for det, var å få tillit til behandleren min — en god relasjon — og avgjørende for det, var mye tid og bekreftelse.
Har du noen konkrete råd til pårørende av spiseforstyrrede? Henholdsvis i starten, når de akkurat har fått vite om at hun/han er syk, og i motsatt ende – de som har levd med sykdommen tett innpå seg over lengre tid?
– Jeg er opptatt av at pårørende ikke skal være behandlere. Noen ganger svikter helsevesenet, og man har ikke noe valg. For eksempel måtte storebroren min være en slags blanding av psykolog, sykepleier og fangevokter. Det var så feil. Ideelt sett skal familien være de som backer den som er syk, som bygger person, som støtter i måltidssituasjoner uten å påta seg behandlerrollen, og så videre. Men så enkel er ikke verden. Og la oss huske at psykisk sykdom ikke alltid oppstår i et vakuum — noen ganger har pårørende rett og slett skyld i situasjonen. Og nei, de trenger ikke å ha mishandlet eller misbrukt personen, og de kan ha forsøkt etter beste evne å legge til rette for et godt liv, og så videre. Men det er ikke alltid økonomiske eller emosjonelle ressurser strekker til. Man kan ha skyld uten å være skyldig, om du ser nyansen.
Hvilke planer har du fremover, og hva drømmer du mest om å oppnå i livet?
– Samme svar på begge to: gjøre jobben min best mulig.
«Hjerteskjærende innsiktsfullt, nådeløst selvutleverende, og strålende skrevet om å lide av anoreksi» – Les Adresseavisens terningkast seks-anmeldelse.
