Hvordan føles det når storesøster ikke føles som søster, men nesten kunne vært hvem som helst? Storesøster, som alltid er sur og lukker døra til rommet. Storesøster, som aldri vil leke, aldri liker de samme tingene. Storesøster, som mamma og pappa må betale, om hun skal gidde å være barnevakt.
Nå har akkurat min tredje bok kommet. Og det er kjempegøy. Den heter Hun som kalles søster, og den handler om et søskenpar. Det er en stor storesøster som bare er på rommet og som ser på mobilen og som holder seg for seg selv. Denne boka er ganske annerledes enn de jeg har lagd før. De to første bøkene mine var temabøker om hemmligheter og pappaer (Vil du høre en hemmelighet fra 2014 og Pappaer overalt fra 2015). Denne er mer en historie, selv om temaet også er viktig her. For temaet søsken syns jeg er spennende.
Søskenrelasjonen er veldig mangfoldig
Jeg tok utgangspunktet i det å ikke var stor nok, ikke være kul nok, ikke få lov til å være med på ting, bli stengt ute av rom, å ikke få komme inn. Å ha søsken er ikke bare enkelt. Det er kjempefint, men det kan også være kjempevanskelig. Det kan være ubalanse, og det kan være konflikt. Å bo så tett med noen kan gi en veldig nærhet, men det er også en risiko.
Det kommer alltid situasjoner som kan være såre eller vanskelige. Søsken er jo ikke noe et barn kan velge. Akkurat som mødre og fedre. Vi har kanskje forventning om hva en søster eller bror skal være, hvor fantastisk ting noen ganger er, å være seint oppe sammen, å ha hemmeligheter sammen, å byttelåne klær eller leker.
Men noen ganger er det kanskje bare en som vil være med på det, og da går det jo ikke. Det er det denne boka handler om, når det er ubalanse i et søskenforhold, når den ene vil noe annet enn den andre, å ha ulike forventninger og ulike behov og ønsker. Det kan være som kjærlighetssorg. Å ikke nå fram til den andre, å ha mye å gi, men kanskje ikke få noe tilbake.
Dette er jo ikke noe som bare handler om når barn er små, men kan også være noe som voksne sliter med hele livet, forventninger til søsken, skuffelse, sårhet – eller irritasjon eller slitenhet i forhold til den andre. Det er en relasjon som ofte blir forenkla. Søskenrelasjonen er veldig mangfoldig, og jeg ønsker å se nærmere på disse nyansene og hvor vanskelig det kan være.
Mine søsken
Jeg har to søsken selv. En storebror og en lillesøster. Jeg fikk være med på alt storebroren min var med på. Det var veldig fint og viktig og heldig for meg, kanskje den fineste delen av barndommen min, å være en del av hans gjeng, å kunne snakke med ham. Han var min store helt, og alt han likte, likte jeg. Han var Batman og jeg var Robin. Han var søppelkassemannen, jeg var apemannen. Vi lekte turtles også.
Lillesøsteren min og jeg var ikke så gode venner, det var mer komplisert, mer både-og, både vanskelig, men også godt og nært, spesielt i sammenligning med andre, ser jeg at forholdet til søsteren min har vært bedre enn jeg trodde da jeg var barn og ungdom, for vi lekte masse sammen. Vi lekte barbie og dyr og baby. Jeg var misunnelig på henne. Og jeg var ikke akkurat drømmesøsterens hennes. Jeg var ikke kul og ikke interessert i det hun var interessert i.
Nå derimot, er hun en av mine aller beste og næreste venner. Jeg syns disse to søskenforholdene er veldig forskjellige, og det er interessant å se hvordan de også er ulike andres søskenforhold, at hver relasjon er helt unik, selv om det er noen roller, savn og styrker og forventinger som kan gå igjen.
Jeg syns det er veldig moro å bruke bildeboka som medium til å undersøke store, men kanskje litt bortgjemte temaer slik som dette. Når jeg lager bilder og tekst til bildebok, så lager jeg det først og fremst til meg selv. Jeg tar et tema jeg syns er interessant og nærme meg dette og jobbe, slik at jeg får litt ulike vinkler og kanskje en ny innsikt.
Bildebøker representerer virkeligheten og verden
Ellers syns jeg kjønnsroller er interessante. Og i bildebøker eller bøker for barn, kan det ofte være få alternativer og låste kjønnsroller. Det har vært mye snakk om at det har blitt snevrere kjønnsmønstre i barnekulteren, i leketøy og i bøker.
Hovedpersonen (jeg-et) har jeg forsøkt å lage forholdsvis kjønnsnøytral. Jeg syns det fungerer veldig enkelt når det handler om representasjon av barn, å framstille barnekarakterer. Og jeg tror ikke at alle figurer trenger å være fastspikret i en kjønnsrolle. Det er gøy å kunne se både gutt og jente – i samme figur– eller at det ikke er så farlig enten eller. Det er forskjelige meninger om det er gutt eller jente som er hovedpersonen i denne historien, og det syns jeg er fint.
Kjønn og hudfarge er to store temaer i samfunnet vårt, og jeg syns det er interessant at det ikke er mer mangfold i bildebøker. Jeg syns dette er både morsomt og viktig og enkelt å gjøre noe med. For selv om personene i boka er brune og hovedpersonen er kjønnsnøytral, opplever jeg ikke at det snevrer inn temaet eller begrenser mulighetene. Dette er mer innpakninga.
Når jeg er både den visuelle fortelleren og den verbale fortelleren her, har jeg full kontroll over slike ting. Jeg syns det er viktig. Det er ikke det som er temaet eller historien, men det gir en ekstra dimensjon både for leseropplevelsen og i forhold til samfunnet. Det gir dessuten individualitet. Og jeg syns det er fint at bildebøker representerer virkeligheten og verden. For selv om vi har mange ulike etnisiteter i Norge, er dette underrepresentert i bildebøkene. Kanskje vi henger litt etter tidsmessig. Mange bildebøker viser mer 90-talls-virkelighet hvor alle er blonde eller fregnete.
Anmeldelse av Hun som kalles søster på Barnebokkritikk.no
