Den tyske bokprisen er en av de viktigste i sitt slag, men i 2022 fikk utdelingen enda større oppmerksomhet enn vanlig. Ikke bare gikk prisen til en debutbok med en ikke-binær hovedperson – da den sveitsiskfødte debutanten Kim de l’Horizon gikk opp på scenen for å motta prisen, barberte hen av seg alt håret i solidaritet med kvinneopprøret i Iran.
Det hele skal ha blitt møtt med stående applaus i salen, men med kritikk og hets fra enkelte i etterkant.
På sosiale medier ble de l’Horizon gjenstand for hatefulle kommentarer, og Blodboks Amazon-side ble fylt med én-stjernes anmeldelser.
Var pristildelingen berettiget eller nok et tegn på woke-ideologiens klamme tak på offentligheten?
Hva er du, da? Gutt eller jente?
Jeg har for eksempel aldri sagt «det» til deg offisielt. Jeg bare kom sminket på kaffebesøk en dag, med en eske Jeg har for eksempel aldri sagt det til deg offisielt. Jeg bare kom sminket på kaffebesøk en dag, med en eske Lindt & Sprüngli (den mellomstore, ikke den lille som er mest vanlig), og stilte i skjørt til julemiddagen seinere en gang. Jeg visste, eller jeg gikk ut fra, at mor hadde sagt det til deg. Det. Hun måtte si det til deg fordi jeg ikke kunne. Det var en sånn ting det ikke gikk an å si til folk.
Slik begynner Blodbok. Vi møter en jeg-forteller som skriver til sin bestemor. En bestemor som er i ferd med å bli borte på grunn av alvorlig demens. Fortelleren identifiserer seg verken som mann eller kvinne. Hen har unnsluppet det lille trange stedet der hen vokste opp og etablert et friere liv i Zürich. Hen føler seg etter hvert komfortabel med sin ikke-binære kropp og med egen seksualitet.
Men bestemors sykdom har fått fortelleren til å tenke tilbake på oppveksten. På den tida da alle i bygda maste og spurte: «HVA ER DU, DA? GUTT ELLER JENTE?». Hen spør seg hvorfor barndomsminnene ellers er så få og så tåkelagte, og hvorfor hele familien er så tause om alt mulig.
Se dette innlegget på Instagram
«Bobler av originalitet»
Her hjemme har Dagbladets anmelder Inger Bentzrud forbarmet seg over Blodbok. «Kim de l’Horizons debutroman er mangfoldig som en sveitserkniv og skjærer dypt i familiehistoriens usagte traumer», skriver hun.
«[…] romanen bobler av originalitet og litterære kvaliteter som språklige innfall, interessante metaforer, sosiologiske observasjoner, psykologisk dybde og – ja – kjønnspolitiske spørsmål», mener Bentzrud og gir terningkast 5.
NRKs Anne Cathrine Straume skriver at hun i Blodbok ble konfrontert med sine egne fordommer. «Hos Kim de l’Horizon er kjønn flytende, personlighet er flytende – og det samme er både språk og tekst», skriver hun. Straume gir terningkast 5, og mener at «romanen er smart og plump, sår og selvopptatt, skarp og reflektert».
I Morgenbladet skriver Maria Olerud at romanen bryter med tradisjonelle kvalitetskriterier: «I all sin maksimalisme kan Blodbok tidvis virke nokså grell – rett og slett ganske ‘dårlig’», men det er nettopp den kvaliteter som «anti-roman» som gjør boka bra. Olerud mener l’Horizon skriver seg rett inn i Susan Sontags camp-kanon.
Ingen kjønnsnøytrale pronomen
– Jeg så etter et språk, eller former for språk, som ville muliggjøre oppfatningen av en kropp som er ikke-binær, sa de l’Horizon i et intervju med The New York Times.
Kim de l’Horizon skal ha begynt å skrive Blodbok som 18-åring. Som få andre før hen, skildrer de l’Horizon hvordan det er å vokse opp mellom de etablerte kjønnskategoriene.
Boka på drøye 200 sider er for alle som synes dagens diskusjoner om kjønn og identitet er litt vanskelige både å forstå og å delta i, og som ennå ikke er komfortable med pronomener som «hen» og «they».
de l’Horizon har siden utgivelsen blitt et symbol for ikke-binære i den tyskspråklige verden. Romanen er originalt skrevet på tysk, et språk som ikke har kjønnsnøytrale pronomer tilsvarende engelske «they/them» eller norske «hen», og der ord tilknyttet personer som regel er enten han- eller hunkjønn.
«På det språket jeg har arvet fra deg, på opphavsmålet mitt, moderspråket, er det bare to måter å være kropp på», skriver de l’Horizon. Forfatternavnet er et kunstnernavn, et anagram av navnet hen fikk ved fødsel.
Bestill Blodbok hjem i postkassa her.
For fans av Edouard Louis, Annie Ernaux og Shuggie Bain
Samtidig er Blodbok en roman om klassetilhørighet, om familierelasjoner og demens. Og en roman om etablerte sannheter som kanskje ikke er sannheter.
Den kan leses som en oppfordring til å prøve å frigjøre seg fra de stilltiende konvensjonene som familier bærer med seg fra generasjon til generasjon.
Romanen får tankene til å gå til andre autofiksjon-forfattere som Annie Ernaux, Douglas Stewarts Shuggie Bain og ikke minst Édouard Louis, som med sine bøker om klasse og skeiv identitet har fått et solid publikum i Norge.
Litterær nyvinning
Blodbok viser et nytt, stort talent, som blander språklige eksperimenter og inderlig formidling av et barns såre erfaringer og genuine fortvilelse. Blodbok er er en roman som utfordrer sjangeren, og bør leses av alle som er interessert i romanen som kunstform.
I sin uttalelse skriver juryen for Den tyske bokprisen:
«Med enorm kreativ energi søker den ikke-binære fortelleren av Kim de l’Horizons roman ‘Blutbuch’ (‘Blodbok’) etter et eget språk. Hvilke fortellinger eksisterer for en kropp som unngår konvensjonelle forestillinger om kjønn? […] Ethvert språklig forsøk, fra levende scener til passasjer av essaylignende memoarer, avslører en presserende og litterær nyvinning som utfordret og inspirerte juryen.»
Når fortelleren innleder med ordene «Jeg ville fortelle deg om min forferdelige frykt for min egen kropp», da skal det mye til ikke å bli berørt.
