Høyt oppe i Altai-fjellene i iskalde og ugjestmilde Sibir, ligger en stor grotte som har vært bebodd i over 200 000 år. Forskere har gravd fram titusenvis av knokler fra mennesker og dyr i lag etter lag. For 10 år siden ble det funnet et siste ledd av en lillefinger som ikke var mulig å identifisere. Den ble sendt til DNA-analyse, og resultatet snudde opp ned på menneskets evolusjonshistorie enda en gang. Lillefinger-knokkelen stammet nemlig fra en hittil ukjent menneskeart! På tidspunktet for dette funnet, hadde DNA-analyse blitt så forbedret, at forskere kunne avlese den lille delen av arvemassen som er gener. Og genene viser oss en helt annen historie enn den som har vært fortalt om menneskets utvikling i århundrer.
Må omskrive historien
Human genetikk er ikke ny, den oppstod etter Darwins evolusjonsteori som en metode for å måle og sammenlikne mennesker, for så å bruke forskjellene til å legitimere segregering og grusomme og dødelige handlinger. Genetikkens fødsel er synonym med arvehygienens fødsel. Men gjennom oppdagelsen av DNA på midten av forrige århundre, og gjennombruddet for genforskningen på 2000-tallet, kunne man slå fast hvor katastrofalt feil de tidlige genetikerne tok.
Historien må skrives om, sier Adam Rutherford, genforsker, vitenskapsjournalist og forfatter av boken En kort historie om alle som noen gang har levd – genenes historie, og drar oss gjennom bevis etter bevis om hvor sammenfiltret alle mennesker i historien er.
Migrasjon og sex
For rundt en halv million år siden begynte mennesker å vandre ut av sitt opprinnelsessted Afrika. Noen gikk nordover, andre østover. Homo sapiens, som vi tilhører, oppstod for 200 000 år siden, og startet å vandre for ca. 100 000 år siden. 40 000 år senere nådde vi Europa, og paret oss med en mennesketype som hadde levd der noen tusenår, neandertalerne.
DNA-analyser viser at Europeere har 2,7 % neandertaler-gen i seg! Det utfordrer våre forestillinger om den mennesketypen som en laverestående art. Hvis sapiens og neandertalerne kunne få levedyktig avkom sammen, betyr det at de ikke var så ulike hverandre.
Slik var det også med Denisova-mennesket som vandret østover, og ble funnet i hulen i Sibir. Tydelige spor av denne menneskearten finnes i dag i befolkningen i Melanesia!
Mennesker har altså vandret bestandig, de har vært parelystne og har hatt masse sex med hverandre. Overalt.
Finnes ikke raser
Er det da mulig å snakke om raser i dag? Ikke ifølge vitenskapen. Tror du at det er stor forskjell mellom mennesker med forskjellig hudfarge, så har moderne genetikk en dårlig nyhet til deg: hudfarge utgjør en veldig liten del av genene dine. Det kan være større likhet mellom en befolkningsgruppe i Afrika og grupper andre steder i verden, enn med dem i nabolandet. For eksempel er det stor likhet mellom genene til folk i Etiopia og Tibet. Hvorfor? De er tilpasset høyde over havet.
Det finnes ingen store befolkningsgrupper i verden som har så like gener at vi kan snakke om rase, sier Rutherford.
Laktosegener
Gener endrer seg med geografi og kultur. Graden av sollys der hvor mennesket slo seg ned, bestemte over tid hud- og øyefarge. Og jordbruksrevolusjonen i Europa for ca. 10 000 år siden, fikk stor innflytelse på genene. Europeere og de som stammer fra dem, kan f.eks. drikke melk uten å få magetrøbbel. Det kan ikke folk ellers i store deler i verden. Vi vet ikke helt hvorfor vi har gener som bryter ned laktose, men en forklaring har vært at melkeprodukter kunne erstatte D-vitaminene som finnes i sollys, en annen er at de var en sikkerhet i tilfellet avlingene slo feil. Uansett, bøndene i Europa begynte å drikke melk, og genene endret seg slik at de tålte den.
Svartedauden og rødt hår
Hvis du vil vite hvordan store pandemier som Svartedauen, eller sykdommer og sult har påvirket genene, vil du finne mye interessant stoff i boken. Interessant er også hvilke utslag inngifte (endogami) i en befolkningsgruppe eller klasse kan gi. Enkelte kongehus i Europa er ekstrem-eksemplet.
Lurer du på hvorfor det er så mange skotter som har rødt hår, så har boken svaret. Og hvis du ønsker enda litt kuriosa, vil du like hele kapitlet om genene til det britiske folk. Vi kan nemlig ikke finne spor etter romerne som okkuperte de britiske øyene i flere hundre år, heller ikke etter de danske vikingene som også tok seg godt til rette der. Når det gjelder de norske vikingene, forteller genene derimot en helt annen historie!
Du må nok være minimum interessert i historie eller naturvitenskap for å ha utbytte av boken, men hvis du er det, er den vel verdt å skaffe seg. Ikke så ofte det dukker opp en sakprosabok med underholdende thrillerelementer – ukjente slektninger som gjør krav på arven, massevis av ureglementert sex, og sementerte sannheter som viser seg å være falske. Attpåtil gjør boken deg klokere. Mye klokere.
