Til informasjon
I påvente av høst og skolestart er det kanskje på sin plass å gjøre tilgjengelig et utvalg stiler fra perioden 1967 – 69, ført i pennen av Herbert Ankel, da han gikk på realskolen, på Vestheim, Oslo 2, for øvrig i samme klasse som undertegnede. Tre (av i alt nitten) stiler som hittil er funnet, vil publiseres i denne omgang. Jeg retter en takk til lærer Holger Martin Ørekam, døde eller levende, men først og fremst til Evelyn og Einar Ankel, Herberts foreldre. For øvrig henviser jeg til etterordet, når den tid kommer, forhåpentlig vis før sommeren er over.
Lars Saabye Christensen
Oslo, juni, 2011
HERBERT ANKELS NORSKE STILER, Del I
FORTELL OM EN TUR
I sommer bestemte jeg og kameratene mine oss for å dra på fisketur. Kameratene mine er Ulrik Spiten, Sindre Mømb og Aksel Sandalen. Vi spurte foreldrene våre om hvor lenge vi fikk være borte, og de mente at én natt fikk var nok. Vi satt mange kvelder på rad og studerte kartet over Nordmarka. Vi ble enige om å gå til Sognsvann og derfra til Lille Åklungen, hvor vi skulle slå leir. Ingen av oss hadde fiskestang, men Sindre fikk låne en bambusstang av onkelen sin. Snøre, dupp og krok fulgte også med. Vi pakket hver vår ryggsekk, for det er viktig å ha med seg det som er nødvendig, men heller ikke mer, når man skal på tur. Jeg hadde regntøy, geitost, tre kneippbrød, fire små cola, ekstra strømper, en melkesjokolade, tørrmelk, slagstøvler, genser, mariekjeks og tannbørste. I tillegg måtte vi jo ha med oss sovepose. Det ble litt av et lass å bære, kan jeg love! Ulrik hadde med seg en primus som vi kunne steke all fisken på. Teltet til Aksel viste seg å være ubrukelig for det hadde ligget på loftet så lenge at det nesten var spist i stykker av mus. Men vi kunne likeså godt sove under åpen himmel, akkurat som de gamle grekerne gjorde når de telte stjerner og fant opp soluret. Natten før skal jeg si vi var spente. Og en torsdag morgen la vi i vei med godt humør. Vi gikk først til Majorstua hvor vi kjøpte hver vår kroneis. Sindre måtte være veldig forsiktig med bambusstangen, som var veldig lang, så han ikke traff noen med den. Derfra bar det videre til Gaustad og gjennom den bratte skogen til jordene. Da vi kom til Sognsvann ble Ulrik stukket av en mygg midt i pannen. Det ble fort til en stor kul. Sindre hadde imidlertid med seg myggstift og smurte den på Ulrik. Men det viste seg at han hadde tatt feil. Det var morens deodorant og Ulrik ble enda verre. Vi måtte ta en rast og spiste mariekjeksen. Vi ble såpass tørste at vi drakk opp colaen også. Så gikk ferden videre og klokken kvart over fem nådde vi målet vårt, Lille Åklungen. Vi fant en plass ytterst på en odde hvor vi slo leir. Det var mye fuglesang i skogen, fisken vaket og nå følte vi at vi virkelig var på tur. Vi rullet ut soveposene og tok fram maten, Aksel hadde nemlig med seg en termos full av pølser, bare i tilfelle vi ikke skulle få noen fisk. Ulrik, som var blitt bedre i pannen i mellomtiden, startet primusen, vi la pølsene på et lokk og de ble stekt på null komma null. De smakte enda bedre enn hjemme. Så var det endelig tid for å fiske. Sindre festet snøret, kroken og duppen. Da kom vi på at vi hadde glemt agn. Aksel mente at det ikke gjorde noe, for vi kunne like gjerne bruke en brødbit med litt peanøttsmør eller geitost på. Han hadde lest et sted at fisk spiser alt, også hverandre. Sindre gravde ut en klump av kneippbrødet, klebet på peanøttsmør, tredde alt på kroken og hev snøret og duppen så langt han kunne. Vi ventet veldig lenge, men det nappet ikke. Ulrik var av den mening at duppen lå for nær land. Jo lengre ut desto større fisk, sa han. Sindre skiftet til syltetøy. Men når han skulle kaste satte snøret seg fast i noen grener bak oss. Det måtte vi regne med skjedde på en slik tur så vi tok det fremdeles med godt humør. Aksel som er den mest fingernemme av oss, løsnet floken. Sindre kunne prøve igjen og denne gangen fikk han til et veldig fint kast. Da klokken ble elleve og det ennå ikke hadde nappet, la vi bambusstangen over en stubbe, for kanskje fisken ville bite i løpet av natten, og da kunne vi steke den til frokost. Vi pusset tennene i en bekk like ved og krøp ned i hver vår sovepose. Det var ikke fritt for at vi angret på at vi allerede hadde drukket opp colaen. Vi fikk huske på det til neste tur. Men det var veldig lærerikt å lytte til alle lydene rundt oss i mørket. Det er ikke lett å si hvor, eller hvem, lydene kom fra. Jeg er likevel ganske sikker på at jeg hørte en ku, en ugle og en elg. Det kan være at jeg tar feil av kua og elgen, men det får jeg aldri vite. Jeg må innrømme at det hadde ikke vært bare bare å ligge der alene. Men vi var jo fire, så det var ingen fare. Morgenen etter var bambusstangen dessverre borte. Til slutt fikk vi øye på den. Den fløt midt i Lille Åklungen. Det kunne ikke være noen fisk som hadde dratt av gårde med den, for den røde duppen lå stille ved siden av. Sindre lurte på hva onkelen kom til å si når han fikk høre dette. Men vi turte ikke å ta sjansen på å svømme ut og hente den. Vannet var veldig kaldt og et menneskeliv er tross alt viktigere enn en bambusstang. Vi avgjorde at alle skulle ta på seg skylden og dermed ble Sindre litt roligere. I og med at vi ikke lenger hadde noen fiskestang bestemte vi oss for å vende nesen hjemover. Vi rullet sammen soveposene og fylte sekkene med det som var igjen. Det gikk mye raskere å gå denne veien. Det var jo nedoverbakke og sekkene var lettere. Vi skiltes ved Frogner plass og mor ble forbauset da jeg kom så tidlig tilbake. Hun hadde ikke ventet meg før til kvelden og spurte om vi hadde hatt det fint. Jeg svarte ja. Vi opplevde så mye på denne turen at jeg kanskje ikke har fått med alt. Men jeg er sikker på at dette ville bli et minne for livet.
KOMMENTAR: Du har en fin flyt i språket, men skal være varsom med å bruke veldig for ofte. Det er heller ikke nødvendig å presentere kameratene dine med etternavn. Jeg savner også at du skriver litt om været, noe som jo er viktig når man er på tur. Var det sol eller regn, overskyet, vind, var det kaldt eller varmt? Slike opplysninger er som krydder på stilen. Synd dere ikke fikk noe fisk. Klasseforstander Holger Ørekam.
KARAKTER: Meget minus
SPØRSMÅL TIL KOMMENTAREN: Ville De gitt meg meget pluss hvis vi hadde fått en abbor på kroken? Jeg bare lurer. Været var forresten veldig fint. Elev Herbert Ankel.
SVAR PÅ SPØRSMÅL TIL KOMMENTAREN: Selvfølgelig ikke. Dere kunne fått så mye fisk som det er mulig å fange, men det ville ikke rokket ved karakteren. Det er ikke fisken som bestemmer i norskfaget, det er jeg!
Herbert Ankels Norske stiler har i sin helhet vært publisert på Forlagsliv i perioden frem til 19. januar 2012. Fra mars 2012 vil tekstene igjen være tilgjengelig som ebok hos digitalbok.no.
