Gjesteblogg av Chris Tvedt: POPMUSIKK FRA BERGEN

Du har kanskje aldri tenkt på det, men det eksisterer en tydelig likhet mellom krimlitteratur og pop-musikk. En stor del av låtene som har funnet veien til toppen av hitlistene helt siden 60-tallet, kan fremføres av alle som har lært seg tre dur- og èn moll-akkord på gitaren.

Slik er det med krimlitteraturen også. Det aller, aller meste av det som skrives innen sjangeren er i virkeligheten variasjoner over ganske velkjente temaer. Det betyr ikke at alle disse romanene er dårlige. Forfattere som behersker håndverket sitt, har heldigvis et ganske stort arsenal av virkemidler til rådighet for å gjøre et trivielt plot til en god roman. For eksempel kan elegant språk, evnen til å skape nyanserte karakterer og sans for dramaturgi, gjøre underverker.

Men allikevel – det vi alle leter etter, krimforfatternes hellige gral – er noe som kan skille romanen vår fra den kompetente, men grå, massen. Det var det avdøde Stieg Larsson klarte i Millenium-trilogien. I virkeligheten er jo ikke bøkene hans spesielt velskrevne, heller ikke har de eksepsjonelt gode plot. Det er utelukkende karakteren Lisbeth Salander, superhelt og offer i en og samme person, som løfter bøkene utover det ordinære, men det viste seg altså å være mer enn nok.

Det er uansett vanskeligere å være original enn man skulle tro. Mange smarte og dyktige mennesker har opp gjennom årene skrevet utrolig mange krimromaner. Det meste er gjort før. Derfor blir i hvert fall jeg litt kortpustet hvis jeg kommer over noe som føles nytt, uventet og annerledes. Slik var det da den første lille spiren til det som skulle bli til Av jord er du kommet, ble plantet. Det skjedde, av alle steder på et lærerværelse, et sted jeg ellers ikke forbinder med kreativitet og nytenkning. Jeg var vikar på Sotra videregående skole våren 2010 da en kollega fortalte om en særoppgave noen av hennes elever hadde skrevet. I den forbindelse hadde de kommet over opplysninger om en massegrav i Oslo hvor det lå førti mennesker av taterslekt.

For å være ærlig trodde jeg ikke noe særlig på det. Det høres ut som en typisk vandrehistorie. Min kollega må ha lest det i ansiktet mitt, for dagen etter kom hun med ytterligere opplysninger, nok til å pirre min nysgjerrighet. Jeg begynte å undersøke på egen hånd, og til min forundring og forferdelse eksisterte graven. Den befinner seg på Riis kirkegård i Oslo og inneholder levningene av et stort antall pasienter fra Gaustad psykiatriske sykehus. Mange av disse navnløse skjebnene var sannsynligvis tatere, kanskje var de også lobotomiofre, men hvem de enn var, så var en stor rund stein det eneste som markerte deres siste hvilested. I dag står det også en plakett på steinen. Dra opp på kirkegården og se selv, hvis dere tviler.

Dette var åpenbart en historie som var verd å skrive om, men det i seg selv er ikke nok til å skape en kriminalroman. Selv om det helt sikkert skjulte seg mange triste skjebner i graven, trengte jeg noe mer. Jeg behøvde et mysterium. Dessuten var det tross alt snakk om hendelser som lå mellom sytti og tretti år tilbake i tid. Jeg skriver ikke historiske romaner og måtte ha noe som kunne linke fortiden med nåtiden.

Det var ikke så lett. Åpenbart måtte graven åpnes i romanenes univers, slik at hemmelighetene den skjulte bokstavelig talt kunne komme frem i lyset. Jeg visste at mange tatere har lurt på om deres forsvunne slektninger kunne ligge i massegraven, og at mange har følt at de ikke har fått gode svar på sine spørsmål. Jeg tenkte meg at myndighetene etter press ville beslutte at graven skulle åpnes og at levningene skulle undersøkes og DNA-testes, men så kom jeg ikke lenger. Det mest nærliggende var selvsagt å tenke seg at man fant spor etter et gammelt drap, for eksempel et lik med en knust hodeskalle, men det var litt for velprøvd. Jeg var ute etter en annen innfallsvinkel, noe som kunne gi historien en original klangbunn.

Antagelig drømte jeg løsningen. I hvert fall våknet jeg en morgen med utgangspunktet klart for meg. Jeg så for meg at DNA-analysen av et av skjelettene fra massegraven ville gi et fullstendig uventet resultat, nemlig at det tilhørte mor til en etterforsker hos KRIPOS. Og, tenkte jeg mens jeg gned meg i hendene, det kunne ikke stemme, for denne etterforskeren, som jeg etter hvert døpte Edvard Matre, hadde gravlagt begge foreldrene sine i Bergen femten år tidligere!

Jeg hadde mitt mysterium. Gener lyver ikke, og Edvard Matre måtte, i tillegg til å avsløre forbrytere, også avsløre sannheten om sitt eget liv. Slik begynte det. Det gjensto vanvittig mye arbeid før Av jord er du kommet var ferdig, og romanen fikk etter hvert et nokså omfattende og innfløkt plot som jeg ikke skal avsløre mere av.  Den morgenen visste jeg ikke stort om hvordan boken kom til å bli. Alt jeg visste var at jeg hadde en skikkelig god idé, en idé som jeg der og da følte meg sikker på kom til å bli en roman til slutt. Det ble den, selv om det har vært perioder da jeg har tvilt.

Paradoksalt nok var det den samme drømmen som førte til at Mikael Brenne, min advokat-helt gjennom fem bøker, fikk avløsning som hovedperson. Ikke alle i forlaget synes det var smart, umiddelbart etter at jeg vant Riverton-prisen for min nyeste Brenne- bok, men det var bare ikke mulig å få plotet til å fungere med ham i hovedrollen. Uansett viste det seg at det ikke er så lett å overse en rappkjeftet bergensadvokat. Mikael Brenne snek seg med i en liten birolle!

Jeg vil nødig bli misforstått. Det er ikke slik at jeg tror at jeg har skrevet noe som er helt unikt, eller at jeg skal bli en ny Stieg Larsson. Alt jeg prøver å dele med dere er den helt spesielle følelsen en forfatter har i det øyeblikket da en bok blir født.  En original idé trenger ikke nødvendigvis å ende opp som en original bok, det vet jeg, men det får stå sin prøve. Jeg har uansett ingen ting i mot pop-musikk.

I hvert fall ikke god pop-musikk.



Chris Tvedt er i disse dager aktuell med kriminalromanen Av jord er du kommet. Du kan møte ham på Krimfestivalen 1.-3. mars. Mer info på www.krimfestivalen.no.