Kan en arbeiderklassegutt, født i Hordaland i 1894 være en viktig del av «Monsen-koden»?
I 1926 møttes to nordmenn i byen Edmonton i Canada. Helge Ingstad hadde nylig solgt sin sakførerpraksis og hadde dratt ut i verden på eventyr. Arbeidersønnen Hjalmar Dale, fra Dale i Hordaland, hadde utvandret 13 år tidligere i håp om et bedre liv i den nye verden. Han hadde tatt strøjobber i jordbruket, bygd jernbane, forsøkt seg som nybygger og vervet seg til den canadiske hæren under første verdenskrig. I 1920 satte han så kursen mot nordområdene for å prøve det frie livet som pelsjeger. Da han møtte Ingstad hadde han seks års erfaring på baken og nok klingende mynt i lomma til å ta en vinter hjemme i Norge.
Personkjemien mellom de to må ha vært god, for Hjalmar Dale inviterte den yngre og uerfarne landsmannen med på en lang ekspedisjon fra sommeren 1927. Den turen kjenner vi godt fra Helge Ingstads litterære klassiker Pelsjegerliv blant Nord-Canadas indianere.
Anonym og ekstraordinær
Boka ble en umiddelbar suksess etter utgivelsen i 1931, og har samlet solgt godt over 100 000 eksemplarer. For Ingstad fulgte et liv som eventyrer, forsker, forfatter og nasjonalsymbol. For Hjalmar Dale ble derimot kapitlene i starten av Pelsjegerliv en av hans ytterst få visitter i offentlighetens lys.
Nå har tiden kommet for å fortelle resten av historien om Hjalmar Dale. Fra han ble født inn i en stor søskenflokk, til han døde alene i en tømmerhytte i villmarka. Livshistorien hans er også en fortelling om en brytningstid i Canadas nordområder. Da Hjalmar Dale første gang reiste mot nord, var det mindre enn 20 år siden beverskinnet var rådende myntenhet. I løpet av livet så han de hvite flekkene på kartet skrumpe, og gjennomlevde utviklingen fra da hundespann, elvebåt og kano var viktigste transportmiddel, til snøskuter og fly overtok. Han tok selv aktivt del i utviklingen av næringsvirksomheten i nord – fra da fangst var det nærmest enerådende levebrødet, til utvinning av olje og mineraler overtok som viktigste næringsvei i mange områder.
Hjalmar Dale gjennomførte reiser som imponerte hans samtidige. Han ble den første, hvite mann som padlet den svært avsidesliggende Thelon River, og gjennomførte en 1500 kilometer lang sledetur med te som eneste proviant. Rifla sørget for resten. Etter hvert ble han kjent som «Den hvite inuitten» – mannen som kunne overleve der urbefolkningen måtte gi tapt.
For de som kjente Hjalmar Dale, markerte hans død slutten på pionertiden i området. Den dag i dag lever navnet hans videre, i form av et fjell og en sjø som ble oppkalt etter ham.
Ingstads læremester
«Hjalmar ble min læremester og en bedre kunde jeg heller ikke fått…» uttalte Ingstad senere, og det er liten tvil om at møtet med Hjalmar Dale var svært viktig for retningen livet hans tok. Til barnebarnet, Eirik Sandberg Ingstad, sa han at han antagelig ville vendt hjem fra Canada mye tidligere om de ikke hadde møttes. Hva ville skjedd om Ingstad hadde kommet hjem til Norge etter et par skuffende år som pelsjeger lengre syd i skogene? Ville Pelsjegerliv i det hele tatt sett dagens lys da?
Ingstad jobbet senere hardt for å komme til Grønland. Uten bakgrunnen fra Canada er det lite sannsynlig at Ingstad ville endt opp som Sysselmann på Øst-Grønland og Svalbard. Med ett ser vi konturene av et liv som kunne tatt en helt annen retning. Veien tilbake til sakførerpraksisen hadde kanskje blitt mer overkommelig, og hadde det blitt løsningen kunne det påvirket mange flere enn Ingstad selv.
Det er nemlig et faktum at profilerte norske turfolk som Stein P. Aasheim, Robert Sørlie og Lars Monsen alle har fremhevet Helge Ingstad som en stor inspirasjonskilde – kanskje den aller største. Hvordan hadde deres liv blitt om Helge Ingstad primært hadde vært en respektert overrettssakfører? Hadde Stein P. Aasheim fått en helt vanlig jobb? Hadde Robert Sørlie i det hele tatt begynt med sledehunder? Hadde langdistanse hundekjøring blitt så populært? Og hva med Lars Monsen? Hadde han valgt å bruke over to og et halvt år på å krysse Canada, uten Pelsjegerliv som personlig drømmegenerator? Og dersom han uansett hadde dratt – hadde boka og TV-programmet blitt en slik braksuksess uten 100 000 eksemplarer av Pelsjegerliv rundt omkring i norske hjem?
Kontrafaktisk historieskriving er en svært lite eksakt vitenskap. Jo lenger bort fra startpunktet vi kommer jo mindre sikker blir historien om det som ikke hendte – eller det som kunne ha hendt. Like fullt er det liten tvil om at Helge Ingstad har hatt stor påvirkningskraft på både profilerte norske turfolk og på den jevne friluftsfant. Bak Ingstads livsløp står Hjalmar Dale som en sentral forutsetning.
Så neste gang du inntar TV-stolen for å se Finnmarksløpet eller et program om Lars Monsen – send da en tanke til arbeidersønnen Hjalmar Dale. Kanskje er det til syvende og sist hans fortjeneste at du kan se natur og villmark på boksen – ikke enda en amerikansk serie …
