Siden vi nå sitter med en rettskraftig dom i ryggen gir den oss nå et handlingsrom og en mulighet til å si ifra på en måte som ikke mange andre har, er det viktig at jeg og min familie benytter oss av den fordi det kan hjelpe andre i samme situasjon.
Da mobbingen av Robert startet i 2003, hadde vi et enormt behov for kunnskap om hvordan vi skulle håndtere dette og ikke minst hva vi kunne forvente at skolen skulle gjøre for å hjelpe oss. I vår naivitet trodde vi at skolen skulle hjelpe oss, men vi tok feil. Vi banket på alle tenkelige dører, også i hjelpeapparatet, men det var lite hjelp å få også der på grunn av manglende mobbekompetanse. Vi leste oss opp på jus og forskning og alt vi ellers kunne komme over om mobbing, og det tok ikke lang tid før vi hadde bedre mobbekompetanse enn de vi møtte i skolen. Vi så ut fra mobbetallene at det måtte være mange foreldre som satt med en kompetanse som vi kunne lært noe av. Vi lette etter bøker skrevet av foreldre i samme situasjon, men fant ingen. Det er som kjent den som har skoen på som vet hvor den trykker, og ingen som har opplevd dette kan forestille seg hva dette dreier seg om. I elleve år har jeg ventet på at noen skulle skrive denne boken, og til slutt gjorde jeg det selv.
Da mobbingen av Robert startet, hadde jeg akkurat begynt å studere igjen og holdt på med å ta studiekompetanse. Det jeg så av håndteringen og hvor feil alt ble håndtert bidro sterkt til at valget mitt ble å studere sosialt arbeid videre. I dag sitter jeg med en utdannelse skreddersydd til det arbeidet jeg nå gjør og som har gitt meg en ekstra god verktøykasse til å skrive denne boken. På sosionomstudiet lærte vi at vi hadde et mandat til å si fra oppover i systemet når vi så et sosialt problem. Mobbing er et stort sosialt problem, og jeg bruker nå mitt mandat til å si ifra om den uretten mange barn utsettes for i den norske skolen i dag. Denne uretten koster samfunnet mye både av menneskelige og økonomiske resurser. Vi har ikke råd til å miste alle disse ungdommene, de skal få være med å bidra i arbeidslivet. Forskning viser at de som får lov å mobbe rammes av de samme senskader som de som utsettes for mobbing. Jeg tror foreldre vil bidra på en annen måte når de tar denne kunnskapen innover seg. I Roberts sak er det nå mellom 10 og 15 unge menn som har falt ut av skole/arbeidsliv og som i dag sliter med psykiatri, rus og kriminalitet, og det er bare i denne ene mobbesaken. Når barn får sitt liv ødelagt betyr det at hele familier ødelegges og alle betaler en høy pris for noe som kunne vært unngått.
Jeg får krefter og drivkraft til dette arbeidet i et raseri på vegne av alle de barna som opplever at skolen er det verste og det farligste stedet de kan oppholde seg. Barn har et langt dårligere rettsvern på sine arbeidsplasser enn det voksne har. Barn har ingen bedriftshelsetjeneste, de har knapt nok et helsesøstertilbud. Barn har ingen verneombud eller muligheten til å sykemelde seg når det blir for ille. Barn er hele tiden prisgitt de voksne rundt seg og deres kompetanse til å hjelpe dem. Denne kompetansen kan bli MYE bedre.
Jeg føler meg også forpliktet til å gjøre dette på grunn av alle de historiene som mennesker har delt med meg gjennom disse årene, det er hundrevis av historier som jeg har fått ta del i. I tillegg har stadig flere gått ut og fortalt sine historier i media og jeg har lest de fleste. Det som slår meg er hvor like disse historiene er og hvor likt de blir håndtert. Det gir meg nok en grunn til å si i fra. Når jeg ser at forskningen stemmer med det jeg og andre har opplevd og opplever, blir det viktig for meg å si at vi nå må høre på forskerne og sette inn mer på å stoppe mobbingen i skolen. Vi må høre på det forskerne har å si, dette handler ikke om tørre tall, men mennesker og familier i dyp krise.
Jeg har skrevet boken for å spre folkeopplysning. Det finnes så mange myter om mobbing der ute. Disse mytene har vi ikke bruk for. De forsterker det tabuet jeg ønsker å knuse, jeg vil knuse både mytene og tabuet. Jeg vil opplyse myndighetene om at det er de som sitter med det overordnede ansvar for den mobbingen vi tillater i skolene i dag. Jeg krever at de nå handler og at all mobbing i skolen stanses øyeblikkelig. De har lovpålagt seg selv å gjøre det og da må de få det gjort også. Jeg godtar ikke at barn skal måtte oppleve dette på skolen, skolen skal være en trygg arena for alle barn. Så lenge dette får pågå har vi ingen rett til å kalle oss en velferdsstat. For dette er ikke en velferdsstat verdig.
Den for meg viktigste grunnen til å skrive har blitt senskadene, fordi disse skadene rammer hardere enn selve mobbingen. Man har med seg en blindpassasjer i bagasjen som slår til når du aller minst venter det. Jeg har ofte tenkt at nå kan det ikke bli verre enn det her, men så slår jokeren (Robert kaller skaden det) til og alt blir verre enn jeg i min villeste fantasi skulle kunne forestille meg. Jeg skriver for å vise Robert at jeg ikke skammer meg over det som har skjedd. Jeg har hele tiden sagt til Robert at dette ikke er hans skam, men som mamma har det vært vanskelig å nå inn. Forskning viser at barn ikke tar etter det vi foreldre sier, men det vi faktisk gjør. Så jeg håper at ved å gjøre dette og vise Robert i praksis at jeg mener det jeg sier, at dette på sikt også vil smitte over på ham. For skam gjør oss mennesker syke.
Til slutt skriver jeg også for at mennesker skal få anledning til å fortelle sine historier. Ikke alle trenger å fortelle sine historier offentlig, men det er fint hvis de som orker klarer å gjøre det. Det er viktig å fortelle sine opplevelser til noen en er trygg på. Det viktigste er at man forteller og får hull på byllen, men jeg håper også at langt flere står frem og forteller sine historier, også om senskader. Slik at vi på denne måten kan få alle til å forstå at alle voksne har et ansvar for å forebygge og stanse mobbing, slik at vi på sikt får et mobbefritt samfunn. Alle mennesker eier sin historie og har sin soleklare rett til å fortelle den. Hvis du ikke tør å fortelle din historie og brenner inne med den, risikerer du å bli kvalt av din egen historie. Det er i lyset trollet sprekker. Nå har jeg fortalt min historie og jeg håper den bidrar til at flere troll sprekker.
