Det hender ikke sjelden at den skjønnlitterære forfatteren blir avkrevd regnskap. Hvor nyttig er egentlig arbeidet hennes? At å beskjeftige seg med skjønnlitteratur er nyttig skal jeg herved bevise ved å ta utgangspunkt i en ganske alminnelig dag i en forfatters liv, nemlig mitt eget, i går.
Det startet som vanlig ved at jeg våknet opp ganske melankolsk og skjelven, og tok derfor straks fram Henrik Nordbrandts diktsamling
der første dikt går sånn:
Året har 16 måneder: November,
december, januar, februar, marts, april,
maj, juni, juli, august, september,
oktober, november, november, november, november.
Og jeg skjelver litt mindre, for bare å lese at andre opplever november som en selv, gjør den lettere å gjennomleve. Så kjenner jeg en smule arbeidslyst og kaffetørst, men jeg har ikke kaffe og begir meg derfor til butikken men der blir kortet mitt avvist, og det er ganske pinlig, for det er en lang kø, men så kommer jeg på Bertolt Brechts dikt
om den gamle konen som hadde fått trygden redusert og ikke lenger hadde råd til å kjøpe det hun pleide og derfor sluttet å gå i butikken hun før gikk daglig i, før hun tenkte gjennom det og så igjen gikk til butikken, ba om det hun pleide, ikke mer, men heller ikke mindre, og da butikkmannen ba om penger, bekjente hun at hun ikke kunne betale og gikk hoderystende ut av butikken,
sett av alle kunder: For hvis den som ikke kan betale, ikke viser seg der mat blir kjøpt, kan man komme til å tro at de intet trenger. Jeg dro diktet for ekspeditøren på Kiwi og fikk gå med min kaffe – jeg kødder ikke!
Men jeg tenkte det likevel var lurt å ta en tur til banken og gikk til toget som ikke kom når det skulle, og jeg spurte en betjent som sto der og som stotret og stammet, men etter hvert trodde jeg jeg forsto hva han forsøkte å si og sa det for ham med Benny Anderson: Det du mener er at før gikk toget nå, men nå går det før?
Han nikket takknemlig og jeg fikk gå på neste tog uten billett. Og mens jeg satt der på toget, ringte min sønn helt oppløst og fortvilet for det var blitt slutt med kjæresten, og hvordan skulle jeg trøste ham:
Kärleken är en kirurg, sa jeg med Gunnar Ekelöf.
Den kan skära i dig som en kniv
Den opererar kring hjärtat
– Ja, det er det den gjør, hulket han.
Men så fortalte jeg hva Henrik Ibsen mente om saken, at det eller den vi mister gjerne forblir levende og lenge i oss, for: Evig eies kun det tapte, sa jeg.
– Joda, snufset han, – han ekke så dum han der Ibsen.
Så kom jeg endelig til banken der det ble konstatert at jeg hadde overtrukket alle konti, og at det eneste som kunne redde meg var et veldig lån. Men var det trygt å gi meg det? Hvordan var det du gikk konkurs, spurte de og jeg svarte med Ernest Hemigway: På to måter. Først gradvis, og så plutselig!
Så ga de meg lån i ren forfjamselse, og jeg var i mye bedre humør enn da jeg våknet om morgenen, men så ringte datteren min og var lei seg fordi sjefen hennes var så streng, klaget og kritiserte henne så hun hele tiden var på gråten, men hun turte ikke svare ham, for hun følte ikke hun hadde noe dramatisk å vise til, det var bare disse stadige, små stikkene. Så dro jeg Brecht
for henne:
Haiene kom jeg unna
Tigrene jaktet jeg
Oppspist ble jeg
av vegglusen
Det satte mot i henne, og hun tok affære, og jeg var ganske fornøyd med meg selv da jeg støtte på en skrivekurselev med en forferdende oppvekst og som fremdeles bodde hjemme hos foreldrene sine og som vurderte å bli gravid, fortalte hun, for at noe skulle skje i livet hennes. Og jeg så meg nødt til å deklamere
av Philip Larkin:
They fuck you up, your mum and dad
They may not mean to, but they do
They fill you with the faults they had
And add som extra just for you.
Man hands on misery to man
It deepens like a coastal shelf
Get out as early as you can
And dont have any kids yourself
Jeg fikk dermed avverget katastrofen og hun lovet å flytte hjemmefra, så at litteraturen gjør nytte for seg er uomtvilstelig, Og likevel er det jo slik at man, og særlig i november, kan overmannes av melankoli og mismot og dødsangst. Men da er det bare å ta fram Gunvor Hofmo:
Døden et ikke til!
Hvelvet over meg sier stjernehimmelen det –
Her nede på jorden
Puster grenene langs mørket
Med åpne munner dier de den store natt
Og jeg, et løv,
Fast inntilalt som puster,
dier, vokser
En gjenklang av meg finnes i de kolde stjerner der oppe
Og i andre trær
Velkommen til evigheten!
