Simen Ekern om «Europeere»

En høstdag i 1998 gikk jeg av bussen ved et idrettssenter et stykke utenfor sentrum av Brussel. I den ene hånden hadde jeg en koffert, i den andre en gitar. Jeg hadde takket ja til midlertidig innkvartering her, stedet fungerte som et slags vandrerhjem. Rommet jeg fikk lå i andre etasje og var nakent og lite, med et vindu ut mot en grå bakgård. Idrettshallen på bakkeplan var tom, bortsett fra to menn som spilte badminton. Klaskene fra fjærballen som traff racketene ga ensom gjenlyd i den store salen. Det var et fint sted å komme seg raskt bort fra. Jeg gjettet på hvilken retning jeg skulle traske langs motorveien for å finne byen. Det høljet ned. Jeg passerte noen lave lagerbygninger, så skimtet jeg en bensinstasjon et stykke lenger borte. Kanskje angret jeg på at jeg hadde valgt Brussel og ikke Nice eller Barcelona, det kan jeg ikke huske. Først og fremst var jeg opptatt av å finne enden av motorveien, der et paradis av sene kvelder, pene jenter, altomveltende bøker og ukjente band var nødt til å åpenbare seg. Jeg skulle være Erasmus-student.

Dette var omtrent på den tiden man begynte å snakke om Erasmusgenerasjonen. Da Erasmus-programmet, oppkalt etter renessansehumanisten Desiderius Erasmus fra Rotterdam ble etablert i 1987, skulle det sikre velutdannet arbeidskraft til det nye sømløse indre markedet. Det skulle også sørge for et avgjørende kulturelt skifte. Den nye tiden trengte en ny type mennesker som ikke lenger forholdt seg  til nasjonale stereotypier når de skulle omgås  sine med-europeere. Det var ingen ting å si på optimismen. «For første gang i historien ser vi at frøene til en virkelig europeisk identitet er sådd», som en tysk professor ved et britisk universitet sa det. Den engelske historikeren Tony Judt beskriver denne nye generasjonen fint i sin mastodont av en europeisk samtidshistoriebok Postwar når han kommer til begynnelsen av 1990-tallet. Her ser vi for oss Erasmus-studentene som en del av en ny, sofistikert elite: Menn og kvinner, gjerne unge, bereiste og velutdannede, de som har studert ved to, eller til og med tre, forskjellige universiteter på kontinentet. «Denne nye klassen av europeere», skriver Judt, «reiste med selvsikker letthet på tvers av sitt kontinent – som middelaldermunker på vandring mellom Bologna, Salamanca og Oxford, kommuniserte de på et kosmopolitisk lingua franca: Dengang latin, nå engelsk.»

*

Da jeg funderte på å reise til Brussel for første gang noen år før Erasmus-oppholdet, skulle samfunnsfagklassen på tur. Vi kunne velge mellom Moskva og Brussel, og vi fikk vite at læreren hadde invitert en framstående norsk intellektuell til å informere om Brusselturen. Da Tron Øgrim kom inn i klasserommet, fortalte han at Brussel har noen gode sider, men at byen primært er kjennetegnet av tre dårlige. For det første har byen Europas mest aggressive politifolk – en usympatisk og voldshungrig gjeng man ikke vil utsette seg for frivillig. Som punkt nummer to nevnte han kassene med avkuttede hender som etter sigende fortsatt sto i kjelleren på det afrikanske museet i utkanten av byen, håndfaste bevis på kolonitidens avsindige herjinger. For det tredje, og jeg mistenker at det var det mest tungtveiende argumentet for AKP-legenden Øgrim, slik det har vært for flere generasjoner nordmenn, helt siden Norge for første gang stemte nei til medlemsskap i det europeiske fellesskapet i 1972: Brussel er EUs hovedstad. Mørkets hjerte i en oppusset versjon i glass og stål.

Jeg dro til Moskva i stedet på den samfunnsfagturen.

Brussel skulle likevel bli min by, i mange flere år enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Erasmus-livet tok seg opp betraktelig da jeg leide et rom i det som nærmest var idealtypen av et eurokollektiv. På fest var den felleseuropeiske annerledesheten hele tiden et samtaleemne eller en unnskyldning for å ta kontakt. Jeg fikk bekreftet noen nasjonale stereotypier, lagde noen nye, og kastet vekk noen andre. Erasmus-opplegget visket ikke ut nasjonale forskjeller, men det var en europeisk erfaring i all sin hverdagslighet.

Jeg studerte ved Det frie universitet i Brussel – Université Libre de Bruxelles – som naturligvis ikke må forveksles med Det frie universitetet i Brussel – Vrije Universiteit Brussel – den flamske varianten. (Brussel er uten tvil det beste stedet å oppleve det språklige kaoset, språkstridene og den paradoksale, nesten vakre Esperanto-aktige språkharmonien som preger alt europeisk samarbeid i dag.) Som seg hør og bør i hjertet av Europa, har universitetet i Brussel et senter for europeiske studier, hvor jeg tok noen kurs. En av foreleserne var Le Mondes korrespondent. Pensum var en europeisk storavis hver dag. I andre kurs var det mye snakk om føderalisme, altså hvordan politiske enheter kan samles under et felles styre selv om de bevarer en viss grad av selvstendighet. Det var ingen ting å si på teoretikerne: Kants skrift om evig fred i en kosmopolitisk verdensorden, skrevet i 1795, for eksempel, hadde en prominent plass på undervisningsplanen. Jeg har paperbacken i bokhyllen fortsatt, full av ivrige blyant-understrekninger. Fred i verden kan sikres, skriver Kant, hvis frie republikker sammen blir enige om å underkaste seg noen lover og regler og går sammen i en føderasjon. Først da får vi fred. Ikke en løs, upålitelig fred, som etter en fredsavtale, men fast og varig, nettopp fordi man er bundet sammen.

«Akkurat som EU!» ville nok professoren at jeg skulle ha skrevet i margen. I stedet står det, på fransk, med en skrift som ikke er min:

            Jeg er jenta som sitter foran deg. Du er søt. Jeg kunne godt tenke meg å gå ut med deg …

            Jeg er usikker på om dette er rørende, flaut, eller irriterende (hvorfor husker jeg ikke dette? Leste jeg det ikke? Var det en spøk?) Det er i alle tilfeller symptomatisk for de fleste Erasmus-studenters hverdag. Kants føderale drømmer blir som oftest overskygget av håpet om mer eller mindre grenseløst kroppslig samvær. Det er dette italieneren Umberto Eco har referert til som «Europas nye seksuelle revolusjon». Han mener det finnes en europeisk identitet, og at den er utbredt – men grunn. Den stikker ikke så dypt. Det må man gjøre noe med, før den økonomiske og politiske krisen røsker vekk alt som er av felleskapsfølelse, mener Eco. Her kommer Erasmus inn:

«Utvekslingsprogrammet Erasmus er nesten ikke nevnt i avisenes økonomiseksjoner, likevel er det slik at Erasmus har skapt den første generasjonen av unge europeere. Jeg kaller det en seksuell revolusjon: en ung katalaner møter en flamsk jente – de blir forelsket, de gifter seg og de blir europeiske, akkurat som barna deres gjør det».

Da jeg kom tilbake til Brussel for å jobbe som journalist, ti år etter mine måneder som Erasmus-student, hadde jeg – i tråd med, om ikke på grunn av Ecos analyse – giftet meg med en italiensk jente. I mellomtiden hadde ideen om å være europeer på en og samme tid blitt mer aktuell og langt mer kontroversiell. Mens mange stilte seg likegyldig, eller forsiktig positivt til tanken om å skape en Erasmus-generasjon da jeg bodde i Brussel første gang, snakket man om en fortapt generasjon da jeg kom tilbake andre gang. Den generasjonen reiste ikke over kontinentet som lærde middelaldermunker. De emigrerte fordi ungdomsledigheten hadde krøpet over 50 %-merket i mange land.

Europeere handler om krisen som har rammet Europa. Det er en bok om økonomiske utfordringer, men først og fremst om de politiske konsekvensene av det som har hendt. For den vanskelige økonomiske situasjonen har gitt stor plass til ulike politiske entreprenører med vidt forskjellige ideologiske prosjekter. Kampen om Europas framtid utkjempes på mange hold, med forskjellige argumenter. I hovedrollene finner vi «patrioter» som vil ta tilbake makten nasjonalstaten synes å ha mistet i en global verden. Separatister som i stedet drømmer om å bryte ut av nasjonalstaten de tilhører. Euro-utopister som mener krisen kan være anledningen til å ta det endelige skrittet over til en europeisk føderalstat, et Europas forente stater, etter mønster av USA. Nye, kreative populister som først og fremst vil kaste ut eliten fra sine komfortable kontorer i Brussel og Strasbourg, men også rundt omkring i Europas hovedsteder. Nostalgiske nasjonalister som bruker gamle slag og fordums storhet som del i kampen mot Brussel-byråkratiet. Og teknokratene selv, mennene i grå dress som får skylden for det meste, men som selv hevder de representerer et godt svar på utfordringene i et samfunn hvor demokratiet er redusert til en skjønnhetskonkurranse der politikere kjemper om å bli likt av velgerne og horisonten for beslutningene aldri går lenger enn til neste valg.

Dette er en bok som tar utgangspunkt i en økonomisk krise, men som handler vel så mye om en identitetskrise – om hvordan Europa forsøker å finne en plass til seg selv i en verden som ikke lenger ser mot det gamle kontinentet. Det handler om spøkelsene fra det tyvende århundrets verdenskriger. Om EU som fredsprosjekt, og om en innstrammingspolitikk som har blitt kalt økonomisk krigføring av motstanderne.

*

Mange europeiske land har kjempet med arbeidsløshet og motløshet de siste årene. Vi snakker om en økonomisk krise som i beste fall viser forsiktige tegn til å gå over, og en sosial og politisk krise som kanskje bare står ved startstreken. I Norge har vi hatt eggekrise. Sammen med smørkrisen er den det nærmeste Norge har vært kriser de siste årene, og det gjør noe med oss. Det kan være fristende å tenke at vi har alle svarene som trengs så lenge oljeprisen ikke faller for mye, økonomien går bra og jobbmulighetene er fristende hjemme. Resultatet kan bli en slags ubevisst intellektuell isolasjon, der vi holder oss med våre egne norske ordskifter og er fornøyde med dem.

I flere lange kriseår har Statoils reklameboards vært det første som møter en nyankommet flypassasjer etter landing i Brussel: Bilder av stolte europeiske byggverk. Et operahus. Et monument.

            European culture. Powered by Norwegian gas, står det på en av plakatene.

            European identity. Powered by Norwegian gas, står det på en annen.

«Den europeiske levemåten»? Den er kraftløs uten norsk gass. «Europeiske visjoner»? De kommer i sving takket være norsk gass. Det er en presis reklame, i all sin stormannsgalskap, fordi den også viser at vi nordmenn kjenner vår begrensning når det blir snakk om å sette et preg på den kampen om Europas framtid som pågår nå.

Vi står for gassen. Resten får de andre finne ut av.

Denne teksten er et utdrag fra boken Europeere, som lanseres i disse dager. Teksten har også vært publisert i Dagbladet.