Da min sønn var 13 år gammel, fikk jeg panikk. Da hadde jeg pendlet fra Moss til Oslo hver dag i 13 år. Egentlig ikke så ille. Du blir vant til det. Jeg ble ofte spurt: «Hvordan er det å pendle en time hver vei hver dag? Det må være grusomt!» Da pleide jeg å sitere Kong Olav som på sin 80-årsdag (tror jeg) ble spurt av en journalist om hvordan det stod til med helsen hans. «Det går bra – så lenge jeg ikke tenker over det.»
En dag fikk jeg det samme spørsmålet av en kvinnelig bekjent, og jeg svarte som vanlig i en humoristisk tone: «Det går bra – så lenge jeg ikke tenker over det.»
«Hvorfor velger du å ikke tenke over det?» spurte hun.
«Fordi jeg ikke får gjort noe med det. Jobben er i Oslo, og vi har valgt å bo i Moss. Da må jeg pendle.»
«Er det verdt det?»
Det er kanskje det vondeste spørsmålet jeg har fått. Det var dette spørsmålet som var starten på panikken. Når jeg nå sitter og reflekterer over det, var det kanskje ikke panikk, men heller en oppvåkning eller vekker. En vekker som var så sterk at den tok kommandoen over enmannstroppen Svein Harald Røine. Det føltes som akutt astma kombinert med klaustrofobi. Jeg innså konsekvensene av at jeg begynte å bli eldre.
Barnas «puppestadium» var over. Begge begynte å bli så voksne og selvstendige at de var i ferd med «utvikle vakre vinger» som skulle løfte dem ut i verden på egen hånd. Harald flytter ut om fem år, tenkte jeg. Ikke nok med det. De neste årene vil ikke jeg være «helten» hans lenger. Han får nye rollemodeller, jentenes pubertet vil trollbinde ham, slik de fleste andre gutter har opplevd før ham. Samtidig vil venner spille en stadig større rolle i livet hans.
Jeg innså at livet mitt var i ferd med å endres. Jeg var borte fra hjemmet minimum tolv timer hver dag i ukedagene. Jeg fikk ikke hørt historiene til barna når de kom hjem fra skolen og med entusiasme fortalte om alt de hadde opplevd. Jeg kom hjem til middagsrester, men verst av alt var smulene som var igjen til meg fra barnas historier. De hadde tømt seg til Lene, og sa: «Pappa, det har jeg allerede fortalt mamma. Har ikke tid. Ha det!»
For meg føltes denne forventede løsrivelsen like trist som når en istapp må gi slipp på vanndråpene når våren kommer. Sakte, men sikkert svinner istappen hen mens dråpen starter sin fantastiske ferd mot et nytt liv som foss, flaskevann, snø, istapp eller en del av det uendelige havet.
Det var da jeg skjønte at min rolle som forelder snart gikk over i en ny fase, og 40-årskrisen kom da veldig beleilig!
Jeg tenkte: Jeg må slutte å pendle! Være mer hjemme! Bli bedre kjent med barna! Men entusiasmen mistet snart sin kraft når jeg tenkte på at jeg hadde en utrolig givende jobb: ledelse av fem vinimportselskaper. Mat og god vin var en stor del av hverdagen. Jeg levde det gode liv. Hvordan kunne jeg forlate det?
Hvis jeg skulle forlate denne engasjerende jobben, måtte jeg sannsynligvis gi avkall på en meget spennende karriereutvikling. Jeg ville bli nødt til å mobilisere alt jeg hadde av mot for å foreta en slik radikal endring. Det ville sannsynligvis bety at jeg ville gå ned i lønn, miste «sosial status», miste karrieremuligheter, miste en jobb jeg elsket og der vi hadde mye interessant på gang, miste gode kollegaer og mennesker jeg trivdes svært godt med. Jeg ville bevege meg ut på en ukjent og utrygg vei.
Ville det være verdt det? Både ja og nei.
For å hoppe fra det kjente til det ukjente måtte jeg i så fall være MODIG, men det satt langt inne. Jeg klarte ikke å mobilisere det nødvendige motet.
Samtidig som jeg tumlet med disse tankene, hadde noen – uten at jeg var klar over det – lagt planer som skulle medføre store endringer i mitt liv og bidra til at jeg skulle få testet mitt MOT før jeg visste ordet av det. Les videre så får du vite hva som skjedde.
Da jeg startet min nye, spennende reise, i møte med mange inspirerende mennesker, forstod jeg raskt at jeg ikke var alene. Det er mange som sliter med frykt. Da tenker jeg ikke på nevroser eller kliniske diagnoser, men på frykten for å bli avvist, frykten for å bli avslørt, frykten for å bli ledd av, frykten for å miste det man har, eller frykten for det ukjente. Disse grunnleggende «fryktene» setter vi ikke ord på i hverdagen, men de er i større eller mindre grad en realitet for alle.
Det var i lys av dette at jeg bestemte meg for å skrive denne boken. Jeg vil rett og slett hjelpe flest mulig med å bli modigere i hverdagen, på jobb, hjemme, i fritiden, i store og små spørsmål. Det er først gjennom å være modig at det er mulig å trosse frykten, skape endringer og oppnå nye mål. Bakerst i boken er det lagt inn noen skjemaer med konkrete oppgaver. For at du skal få mest mulig utbytte av boken, vil jeg anbefale at du fyller ut disse. Det er selvsagt ditt valg, men etter min mening vil du ha større mulighet for å lykkes hvis du gjør det!
Min ambisjon er at du reflekterer over ditt eget liv når du leser hva jeg opplevde etter at jeg fikk min vekker. I tillegg håper jeg du både ler, tørker en tåre, og kanskje til og med blir litt sint. Det er nemlig først når følelsene er engasjert at endringer skjer.
Teksten over er forordet i selvutviklingsboken Modig. Svein Harald Røine er siviløkonom og har jobbet som leder innen salg og markedsføring, og gjør nå suksess som lederutvikler, kurs- og foredragsholder i eget firma, AllidPositiv. Dette er boken Modig:
Tenk deg at hver dag i livet er representert av en Post-it lapp. Fra vugge til grav har du kanskje 30 000 Post-it lapper til rådighet. Hver dag rives en lapp av. Den kommer aldri tilbake. Er du fornøyd med hva det sto på lappen? Eller drømmer du om at det skulle stå noe annet? Kan du gjøre noe med det?
Dette var spørsmål Svein Harald Røine tumlet med da han plutselig ble arbeidsledig. Han innså at den nye situasjonen bød på en gyllen mulighet til å finne ut hva han ønsket å forandre i livet sitt, både jobbmessig og privat. Sammen med en dyktig coach, startet han en ferd med mange overraskende utfordringer der han måtte bevege seg ut av komfortsonen.
Svein Harald Røine vil hjelpe folk til å bli modigere i hverdagen, på jobb, hjemme, i fritiden, i store og små spørsmål. Først gjennom å være modig er det mulig å trosse frykten, skape endringer og nå nye mål.
