Thatcher setter fortsatt dagsordenen i britisk politikk
Om få dager avholdes det mest spennende parlamentsvalget i manns minne i Storbritannia.
Igjen står forholdet til Europa øverst på dagsordenen. Toryene, de konservative, for å demme opp mot det ekstremt Europa-skeptiske og nasjonalistiske UKIP-partiet, retter skytset ikke bare mot EU og «superbyråkratene» i Brussel, men også mot Europarådet og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.
Det var imidlertid en historisk tale på slutten av 1980-tallet som gav startsignalet til de konservatives krigserklæring mot deler av EU-samarbeidet og føderalismen.
I sine første år som britisk statsminister hadde Thatcher et relativt positivt syn på europeisk samarbeid. Dette endret seg imidlertid over tid, og på slutten av hennes lange periode som britisk statsminister benytter hun anledningen til å ta et oppgjør med Brussel og Det europeiske fellesskapet i talen ved Europacolleget i Brugge, den 20. september 1988.
Brugge-talen er blitt stående som Thatchers europeiske manifest.
Det er en usedvanlig viktig tale som skisserer fem avgjørende prinsipper for hvordan Europa skal lykkes. De er like aktuelle den dag i dag som for 27 år siden.
I årene forut for talen i Brugge utvikler Thatcher et anstrengt forhold til presidenten i EF-kommisjonen i Brussel, franskmannen og sosialisten Jacques Delors.
I flere intervjuer fremstiller hun Delors som en maktsyk fransk byråkrat som er opptatt av å utvide sitt imperium. Delors gjør imidlertid ikke annet enn å følge opp Den europeiske enhetsakten – som etablerer Det indre markedet og et nærmere politisk samarbeid – og som statsminister Thatcher selv undertegnet i 1986.
Som franskmann og sosialist blir Delors en yndet hoggestabbe for Thatcher. Gjennom angrepene på ham slår hun to fluer i ett smekk – korstog mot sosialistene både ute og hjemme og støtte til britisk patriotisme.
Margaret Thatcher trer på denne måten fram som leder av kampen mot en ekstern fiende – og denne gangen en langt farligere fiende enn de tvilsomme argentinske generalene under Falklandskrigen. På nytt kan hun fremstå som «Jernladyen», med besluttsomhet og bevingede ord inspirert av hennes store forbilde; Sir Winston Churchill.
Arvefienden Delors har for øvrig tidligere samme år – på initiativ fra Det britiske utenriksdepartement – holdt en tale på generalforsamlingen for britiske fagforeninger i den sørengelske byen Bournemouth. I talen fokuserer Delors på utviklingen av et stadig sterkere samarbeid mellom landene i EF. Men han benytter også anledningen til å skissere hovedtrekkene i det som ett år senere skal bli til Det europeiske sosiale charter. Responsen på Delors’ tale er overveldende, og bidrar til å overbevise mange britiske fagforeninger om at Europasporet kan være en måte å gjenvinne noe av makten og innflytelsen de har mistet gjennom ti år med konservativt styre under Thatcher.
Hvis Det britiske utenriksdepartementets baktanke med å invitere Delors til Bournemouth var å dempe motstanden mot EF i Labour Party (Arbeiderpartiet) og fagforeningene, så lyktes de langt ut over hva selv de største optimistene kunne ha drømt om. I 20 år har nemlig Arbeiderpartiets fiendtlige holdning til Europa vært en av hovedårsakene til at Thatcher var positiv til Europa. Men nå skjer ting med lysets hastighet. Godt hjulpet av en grunnleggende holdningsendring i fagforeningene, takket være Delors’ tale i Bournemouth, blir Arbeiderpartiet langt mer positive til EF. Men i samme øyeblikk som de begynner å endre sin Europapolitikk, ser Thatcher en gyllen mulighet til også å endre Det konservative partiets Europapolitikk. Dette er bakteppet til den historiske talen i Brugge bare få måneder senere.
Statsminister Thatcher bruker Brugge-talen til et kraftig oppgjør med holdninger og utviklingstrekk i EF som hun avskyr. På sedvanlig vis legger hun ikke fingrene imellom, verken når det gjelder innhold eller språkbruk. Det kan kanskje synes dagligdags i dag, men i 1988 var det svært få som snakket om «en europeisk superstat» og «et europeisk konglomerat» av dominerende byråkrater.
Den mest iøynefallende formuleringen – og uten tvil hovedbudskapet – i Brugge-talen er følgende: «Vi har ikke med en stor grad av suksess redusert statens rolle i Storbritannia, for å se den gjenopprettet på et europeisk nivå, i form av en europeisk superstat som utøver en ny form for dominans fra Brussel.»
Hun insisterer videre på at Europa er langt eldre enn Det europeiske fellesskapet og, ikke minst, strekker seg langt ut over grensene til EFs medlemsland. «Vi kommer alltid til å se på Warszawa, Praha og Budapest som store europeiske byer», fremholder hun, og fortsetter: «Europa ble ikke skapt av Romatraktaten. Ingen gruppe eller institusjon har eierskap til den europeiske idé.»
Videre legger den britiske statsministeren vekt på de nasjonale kulturskatter, og fremhever behovet for at fellesskapet må basere seg på et minimum av overnasjonale reguleringer. «Vi i Storbritannia vil i hvert fall motsette oss forsøk på å innføre kollektivisme og korporativisme på europeisk nivå – men hva folk ønsker å gjøre i sine egne land, er opp til dem», fastslår hun.
For øvrig er en stor del av talen viet betydningen av NATO og kjernefysiske våpen.
Her er det grunn til å nevne at president Gorbatsjov og hans reformer i Sovjetunionen også får innvirkning på Thatchers syn på Europa. Det synes klart at hun har forståelse og sympati for vesteuropeisk integrasjon og samarbeid, så lenge det er et behov for å demme opp for Sovjetunionen. Hvis Sovjetunionen opphører å utgjøre en trussel, blir europeisk samhold av mindre betydning. Men oppløsningen av kommunistblokken betyr også en åpning for et nytt Europa – et bredt alleuropeisk samarbeid.
Med Brugge-talen slipper Margaret Thatcher løs en dyp britisk skepsis til EF og Europa, en skepsis som har ligget og ulmet i flere år i Det konservative partiet.
Statsminister Thatcher var for øvrig «henrykt over virkningene av Brugge-talen, og hun gjentok talens hovedbudskap i mindre diplomatiske vendinger på landsmøtet til Toryene noen uker etter. Hun var overbevist om at hun hadde truffet en populær streng», fortalte hun avisen The Times, fordi føderalismen «brøt med grunnholdningene til vårt folk».
MARGARET THATCHER
Tale ved Europacollege i Brugge, 20. september 1988
Statsminister, rektor, Deres Eksellenser, mine damer og herrer.
Først vil jeg takke for at dere har gitt meg muligheten til å vende tilbake til Brugge under helt andre omstendigheter enn sist, kort etter ferjekatastrofen med «Zeebrugge», da modige belgiere og engasjerte leger og sykepleiere reddet så mange britiske liv.
For det andre, la meg få si hvilken glede det er å få tale ved Europacollege under den fremragende ledelse av sin rektor [professor Lukaszewski]. Colleget spiller en betydelig og stadig viktigere rolle i det europeiske samfunnslivet.
For det tredje vil jeg også takke for at dere har bedt meg tale i denne fantastiske hallen. Det kan ikke tenkes noe bedre sted å snakke om Europas fremtid enn i en bygning som så strålende minner oss om Europas storhet allerede for 600 år siden.
Brugge har mange andre historiske tilknytningspunkter til oss i Storbritannia. Geoffrey Chaucer besøkte byen flittig.
Og den første engelskspråklige boken ble trykket her i Brugge av William Caxton.
Formann, du har bedt meg snakke om emnet Storbritannia og Europa. Kan- skje burde jeg gratulere deg for ditt mot.
Hvis du tror på noen av de tingene som er blitt sagt og skrevet om mitt syn på Europa, må det nærmest fortone seg som å invitere Djengis Khan til å snakke om det beste ved fredfull sameksistens.
Jeg vil begynne med å avlive noen myter om mitt land, Storbritannia, og dets forhold til Europa, men for å gjøre det må jeg først si noe om Europas identitet.
Europa ble ikke skapt av Romatraktaten.
Ingen gruppe eller institusjon har eierskap til den europeiske idé.
Det britiske folk har like stor arverett til europeisk kultur som en hvilken som helst annen nasjon. Våre bånd til Europa, det europeiske kontinentet, har vært en betydelig faktor i vår historie.
I 300 år var vi en del av det romerske imperiet, og britiske kart viser frem- deles spor etter de rette veiene som romerne bygget.
Våre forfedre – keltere, saksere, daner – kom fra kontinentet.
Vår nasjon ble – for å bruke ett av EFs yndlingsord – «restrukturert» under styret til normannere og Anjou-dynastiet i det ellevte og tolvte århundret.
I år feirer vi 300-årsjubileet for den strålende revolusjonen da den britiske kronen ble overtatt av Prins Vilhelm av Oranien og Dronning Mary.
Besøk de flotte kirkene og katedralene i Storbritannia, les litteraturen og lytt til språket vårt: alt vitner om den kulturelle rikdommen vi har høstet fra Europa og som andre har høstet fra oss.
Vi briter er med rette stolte av hvordan vi helt fra Magna Carta i 1215 har banet vei for å utvikle representative institusjoner som står som bastioner for frihet.
Og vi er også stolte over hvordan Storbritannia gjennom århundrer huset europeere som søkte et fristed fra tyranni.
Men vi vet at uten den europeiske arven av politiske ideer ville vi ikke oppnådd så mye som vi har gjort.
Fra klassisk og middelaldersk tankeverden har vi lånt ideen om rettssamfunnet, som skiller et sivilisert samfunn fra barbariet.
Og ideen om kristendommen, som rektor [Lukaszewski] refererte til – kristendommen som i lang tid har vært synonymt med Europa – med sin anerkjennelse av individets unike og åndelige natur; på den ideen bygger vi fortsatt vår tro på personlig frihet og andre menneskerettigheter.
Altfor ofte blir Europas historie beskrevet som en rekke endeløse kriger og krangler.
Men fra dagens perspektiv er det vår felles erfaring som er mest slående. For eksempel er historien om hvordan europeere utforsket og koloniserte – og, jeg beklager ikke å si det – siviliserte store deler av verden, en ene- stående beretning om talent, ferdigheter og mot.
Men vi briter har gitt et meget spesielt bidrag til Europa.
Gjennom århundrene har vi kjempet for å hindre at Europa underlegges herredømmet til en enkelt makt.
Vi har kjempet og vi har dødd for Europas frihet.
Bare få mil herfra, i Belgia, hviler 120 000 britiske soldater som mistet livet under Den første verdenskrig.
Hadde det ikke vært for viljen til å kjempe og til å dø, ville Europa vært forent for lengst – men ikke i frihet, ikke i rettferdighet.
Den britiske støtten til motstandsbevegelser under siste verdenskrig holdt frihetens flamme levende i mange land, helt fram til frigjøringsdagen.
I morgen skal Kong Baudouin delta på en gudstjeneste i Brussel for å minnes de mange tapre belgiere som ga sine liv i tjeneste for Royal Air Force – et offer vi aldri skal glemme.
Det var fra vår øyfestning at frigjøringen av Europa ble planlagt.
Og i dag står vi fremdeles side ved side.
Nær 70 000 briter er stasjonert på det europeiske fastlandet.
Alt dette beviser i seg selv vårt engasjement i Europas framtid.
Det europeiske fellesskapet viser én side ved den europeiske identiteten, men den er ikke den eneste.
Vi må aldri glemme at øst for jernteppet har mennesker som tidligere var en del av europeisk kultur, frihet og identitet, fått skåret vekk sine røtter. Vi kommer alltid til å se på Warszawa, Praha og Budapest som store europeiske byer.
Heller ikke skal vi glemme at europeiske verdier har bidratt til å gjøre Amerikas forente stater til den tapre forsvareren av frihet som landet er i dag.
Dette er ikke en tørr krønike med dunkle fakta fra historiens støvfylte bibliotek.
Det er beretningen om nesten 2000 år med britisk engasjement i Europa, samarbeid med Europa og bidrag til Europa, bidrag som i dag er like aktuelle og sterke som de noen gang har vært.
Ja, vi har også – i likhet med andre nasjoner – vendt blikket mot større horisonter, og takk og pris for det, for Europa ville aldri ha blomstret og opplevd fremgang ved å være en trangsynt og innadvendt klubb.
Alle medlemmene har eierskap i Det europeiske fellesskapet.
Det må gjenspeile tradisjonene og ambisjonene til alle medlemmene.
For å si det rett ut.
Storbritannia drømmer ikke om en koselig, isolert tilværelse i utkanten av det europeiske fellesskapet. Vår skjebne ligger i Europa, som en del av fellesskapet.
Det betyr ikke at fremtiden vår utelukkende ligger i Europa, men det gjør heller ikke fremtiden til Frankrike eller Spania, eller for den saks skyld noe annet medlem.
Fellesskapet er ikke et mål i seg selv.
Det er heller ikke en institusjonell innretning som stadig kan endres etter diktat av en eller annen abstrakt intellektuell forestilling.
Heller ikke må det stivne i endeløse reguleringer.
Det europeiske fellesskapet er et praktisk middel for å sikre Europas folk fremtidig velstand og sikkerhet i en verden der det finnes mange mektige nasjoner og grupper av nasjoner.
Vi europeere har ikke råd til å sløse bort energi på interne konflikter eller ubegripelige institusjonelle debatter.
De kan ikke erstatte effektive tiltak.
Europa må være beredt til å bidra med alle midler for å fremme egen sikkerhet og for å konkurrere kommersielt og industrielt, i en verden der de landene lykkes som snarere oppmuntrer til personlige initiativ og tiltak enn forsøker å redusere dem.
I kveld vil jeg gjerne presentere noen ledende prinsipper for fremtiden som jeg mener vil sikre at Europa lykkes, ikke bare når det gjelder økonomi og forsvar, men også når det gjelder livskvalitet og medbestemmelse.
Mitt første ledende prinsipp er dette: at villig og aktivt samarbeid mellom selvstendige, suverene stater er nøkkelen til å skape et vellykket europeisk fellesskap.
Å forsøke å undertrykke det nasjonale og konsentrere makt i sentrum av et europeisk konglomerat vil være svært skadelig og undergrave det vi søker å oppnå.
Europa vil bli sterkere nettopp fordi Frankrike er Frankrike, Spania er Spania, Storbritannia er Storbritannia, hvert land har sine egne skikker, tradisjoner og sin egen identitet. Det ville være tåpelig å forsøke å presse dem inn en slags identitetsboks med europeisk personlighet.
Noen av fellesskapets grunnleggere mente at USA kunne stå som modell. Men Amerikas historie er vidt forskjellig fra Europas. Folk reiste dit for å komme vekk fra intoleranse og harde livskår i Europa. De lette etter frihet og muligheter, og deres sterke målbevissthet har gjennom 200 år bidratt til å skape et nytt fellesskap og en stolthet over å være amerikansk, på samme måte som vi er stolte over å være britiske eller belgiske, nederlandske eller tyske.
Jeg er den første til å si at de europeiske land bør prøve å tale med én stemme i mange store saker.
Jeg ser gjerne at vi samarbeider tettere om ting vi kan gjøre bedre sammen enn alene.
Europa vil bli sterkere om vi gjør det, enten det dreier seg om handel, forsvar eller vårt forhold til resten av verden.
Men tettere samarbeid krever ikke at makten må samles i Brussel, eller at beslutninger må tas av et byråkrati som er oppnevnt til det.
Faktisk er det ironisk at akkurat når land som Sovjetunionen, som har forsøkt å sentralstyre alt, forstår at suksess avhenger av å flytte makt og beslutninger bort fra sentrum, da ønsker enkelte personer i det europeiske fellesskapet å bevege seg i stikk motsatt retning.
Vi har ikke med en stor grad av suksess redusert statens rolle i Storbritannia, for å se den gjenopprettet på et europeisk nivå, i form av en europeisk superstat som utøver en ny form for dominans fra Brussel.
Vi ønsker definitivt å se et Europa som er mer forent og har en sterkere opplevelse av felles mål.
Men det må skje på en måte som tar vare på ulike tradisjoner, parlamentarisk makt og nasjonal stolthet over eget land; for disse verdiene har vært kilden til Europas vitalitet gjennom århundrer.
Mitt andre ledende prinsipp er dette: Fellesskapets politikk må håndtere nåværende problemer på en praktisk måte, hvor vanskelig det enn kan være. Hvis vi ikke klarer å reformere deler av fellesskapspolitikken som åpenbart er gale eller ineffektive, og som med rette forårsaker offentlig misnøye, vil vi ikke få samfunnets støtte til en fremtidig utvikling av fellesskapet. Nettopp derfor er det som Det europeiske råd utrettet i Brussel i februar så viktig.
Det var ikke riktig at halvparten av EFs totale budsjett skulle brukes på å lagre og kvitte seg med overskuddsmat. Nå er disse lagrene kraftig redusert. Det var avgjort riktig å beslutte at jordbrukets andel av budsjettet skulle kuttes for å frigjøre ressurser til andre områder av politikken, som bistand til mindre velstående regioner og opplæringstiltak for å få mennesker ut i arbeid.
Det var også riktig å innføre en strammere budsjettdisiplin for å håndheve disse beslutningene og for å få mer kontroll over fellesskapets kostnader.
De som klaget over at EF brukte så mye tid på finansielle detaljer, har utvilsomt gått glipp av poenget. Du kan ikke bygge på usikker grunn, enten det gjelder finanser eller andre ting, og det var de grunnleggende reformene som ble avtalt sist vinter, som banet vei for de merkbare fremskrittene vi siden har gjort på det indre markedet.
Men vi kan ikke hvile på våre laurbær.
For eksempel er oppgaven med å reformere en felles landbrukspolitikk langt fra fullført.
Europa trenger utvilsomt et stabilt og effektivt landbruk.
Men vår felles landbrukspolitikk er blitt uhåndterlig, ineffektiv og svært dyr. En uønsket overskuddsproduksjon ivaretar verken bøndenes inntekter eller deres fremtid.
Vi må fortsette å etterstrebe en politikk som bedre avpasser forsyninger etter markedsbehov, og som reduserer overproduksjon og begrenser kostnader.
Vi må selvfølgelig beskytte landsbyer og landbruksområdene som er en så viktig del av det nasjonale liv, men ikke ved å bruke landbrukets priser som instrument.
Å håndtere disse problemene krever politisk mot.
Om vi mangler det motet, vil fellesskapet bare skade seg selv i egne øyne og sitt omdømme i verden utenfor.
Det tredje ledende prinsippet er en fellesskapspolitikk som oppmuntrer til entreprenørskap.
Hvis Europa skal blomstre og skape arbeidsplasser for fremtiden, er entreprenørskap nøkkelen.
Grunnbjelkene er på plass: Romatraktaten var tenkt som en frihandelsavtale.
Men slik er den ikke alltid blitt forstått, og enda mindre anvendt.
Det vi har lært av Europas økonomiske historie på 70- og 80-tallet, er at sentralisert planlegging og detaljert kontroll ikke fungerer, men at egeninnsats og personlig initiativ gir resultater.
At en statsregulert økonomi er oppskriften på lav vekst, og at fri virksomhet innenfor rettslige rammer gir bedre resultater.
Målet om et Europa som er åpent for entreprenørskap, er drivkraften bak etableringen av et indre marked i 1992. Ved å kvitte oss med barrierer og gjøre det mulig for bedrifter å operere i en europeisk målestokk, kan vi best konkurrere med USA, Japan og andre nye økonomiske stormakter som er i ferd med å utvikle seg i Asia og andre steder.
Og det betyr tiltak for frihandel, tiltak for å gi bredere valgmuligheter, tiltak for å redusere offentlige inngrep.
Vårt mål bør ikke være å innføre stadig mer detaljstyring fra sentrum: Vi bør ta sikte på å deregulere og fjerne begrensningene på handel.
Storbritannia har vært i fremste rekke når det gjelder å åpne sine markeder for andre.
City of London har i lang tid tatt imot finansinstitusjoner fra hele verden, og derfor er byen det største og mest vellykkede finanssenteret i Europa.
Vi har åpnet markedet for telekommunikasjonsutstyr, innført konkurranse i markedstjenester og til og med i selve telenettverket – skritt som andre i Europa først nå har begynte å overveie.
Innenfor lufttransport er vi i fremste rekke når det gjelder liberalisering, og har høstet fordeler i form av billigere priser og bredere utvalg.
Kysttrafikkhandelen vår er åpen for Europas handelsflåte.
Vi skulle ønske vi kunne si det samme om mange av de andre medlemmene av Fellesskapet. Når det gjelder monetære saker, så la meg si dette: Hovedsaken er ikke om vi bør ha en europeisk sentralbank.
De umiddelbare og praktiske kravene er:
- å gjennomføre Fellesskapets forpliktelse til fri flyt av kapital – det har vi i Storbritannia;
- å avskaffe vekslingskontroll i Fellesskapet – det gjorde vi i Storbritannia i 1979;
- å etablere et helt fritt marked for finansielle tjenester innenfor bank, forsikring og investering;
- og i større grad dra nytte av ecu.
I høst vil Storbritannia utstede statsveksler med pålydende verdi i ecu, og vi håper andre regjeringer i stigende grad vil gjøre det samme.
Dette er de virkelige kravene, fordi det er dette forretningsvirksomhet og industri i Fellesskapet trenger for å konkurrere effektivt på verdensbasis.
Og det er dette de europeiske forbrukere ønsker, for de vil ha større valgmuligheter og lavere kostnader.
Slike grunnleggende, praktiske tiltak er det Fellesskapet bør konsentrere seg om.
Når dette er oppnådd og gjennomført over en viss tid, kan vi bedre bedømme hva som bør bli neste trekk.
Det samme gjelder grensene mellom landene.
Vi ønsker selvfølgelig å gjøre det enklere å forflytte varer og gods over grensene.
Vi må selvfølgelig gjøre det enklere for mennesker å forflytte seg mellom nasjonene i Fellesskapet.
Men det er sunn fornuft at vi ikke kan avskaffe grensekontroller fullstendig om vi også skal beskytte våre borgere mot kriminalitet og stoppe frakt av narkotika, terrorister og ulovlige innvandrere.
Dette fikk vi et slående eksempel på for bare tre uker siden, da en modig tysk toller som tjenestegjorde på grensen mellom Nederland og Tyskland, slo til mot terrorister fra IRA.
Før jeg avslutter temaet indre marked, vil jeg gjerne få si at vi på ingen måte trenger nye reguleringer som øker kostnadene ved sysselsetting og gjør Europas arbeidsmarked mindre fleksibelt og mindre konkurransedyktig i forhold til utenlandske leverandører.
Hvis vi tar sikte på en europeisk selskapsform, bør den inneholde minimumforskrifter.
Vi i Storbritannia vil i hvert fall motsette oss forsøk på å innføre kollektivisme og korporativisme på europeisk nivå – men hva folk ønsker å gjøre i sine egne land, er opp til dem.
Mitt fjerde ledende prinsipp er at Europa ikke skal være proteksjonistisk. Ekspansjonen i verdensøkonomien krever at vi fortsetter prosessen med å fjerne handelsbarrierer, og at vi gjør det ut fra multilaterale forhandlinger i GATT.
Det ville være et svik dersom Fellesskapet skulle bygge opp sterkere beskyttelse utad på samme tid som de rev ned handelsrestriksjoner innenfor Europa.
Vi må sikre at vår tilnærming til verdenshandelen er konsistent med liberaliseringen vi forkynner på hjemmebane.
Vi har et ansvar for å ta lederskap i denne saken, et ansvar som spesielt er rettet mot mindre utviklede nasjoner.
Disse trenger ikke bare hjelp; mer enn noe annet trenger de bedre handelsmuligheter for å skaffe seg verdighet gjennom økende økonomisk styrke og selvstendighet.
Det siste ledende prinsippet mitt dreier seg om den mest grunnleggende saken – de europeiske nasjonenes rolle i forsvaret.
Europa må fortsette å opprettholde et solid forsvarsverk gjennom NATO.
Det kan ikke bli spørsmål om å trappe ned, selv om det betyr at vi må ta vanskelige avgjørelser og dekke store kostnader.
Vi har NATO å takke for at vi har hatt fred de siste 40 årene.
Faktisk går det meste vår vei: Den demokratiske modellen av et samfunn med frie markedskrefter har vist seg å være overlegen; friheten er på offensiven, en fredelig offensiv over hele verden, for første gang i min levetid.
Vi må strebe etter at USA fortsatt forplikter seg til å forsvare Europa. Det betyr at vi må anerkjenne at den rollen de påtar seg i verden, legger byrder på ressursene deres, og at deres allierte må bære de fulle kostnader ved forsvaret av frihet, især nå som Europa vokser seg rikere.
I stigende grad vil de forvente at Europa tar del i forsvarshandlinger utenfor egne grenser, slik vi nylig gjorde i Gulfen.
NATO og den vesteuropeiske union har i lang tid visst hva som er problemene ved Europas forsvar, og har kommet med forslag til løsninger. Nå er tiden kommet da vi må la erklæringene om en sterk forsvarsinnsats som gir valuta for pengene, fylles med innhold.
Det er ikke institusjonen som er problemet.
Det er ikke planleggingen som er problemet. Det handler om noe som på en og samme tid er mye enklere og mye mer dyptgående: Det handler om politisk vilje og politisk mot, om å overbevise folk i medlemslandene om at vi ikke til evig tid kan stole på at andre vil forsvare oss, men at hvert medlem av alliansen må aksle en rettferdig del av byrden.
Vi må sørge for at vi har offentlig støtte for preventive atomvåpen, og huske at utdaterte våpen ikke virker avskrekkende; derfor er det behov for modernisering.
Vi må møte behovet for et mer effektivt konvensjonelt forsvar i Europa mot sovjetiske styrker som stadig moderniseres.
Vi bør utvikle EF, ikke som et alternativ til NATO, men som et middel til å styrke Europas bidrag til felles forsvar av Vesten.
Fremfor alt, i en tid med forandring og usikkerhet i Sovjetunionen og Øst- Europa må vi ta vare på Europas fellesskap og handle slik at hva som enn måtte skje, kan vi forsvare oss.
Samtidig må vi forhandle om rustningskontroll og holde døren åpen for samarbeid om alle problemene som ble tatt opp i Helsingfors-avtalen.
Men la oss aldri glemme at vår levemåte, vår visjon og alt vi håper på å oppnå sikres, ikke gjennom troen på at vi kjemper en god sak, men gjennom styrken i forsvaret.
Her må vi aldri, aldri svikte.
Herr formann, jeg tror ikke det holder å snakke om en europeisk visjon eller et ideal i generelle vendinger.
Hvis vi tror på det, må vi kartlegge veien videre og finne ut hva som er neste skritt.
Det er nettopp det jeg har forsøkt å gjøre her i kveld.
Denne tilnærmingen krever ikke nye dokumenter: De er der allerede – Atlanterhavspakten, den reviderte Brusseltraktaten og Romatraktaten – tekster skrevet av fremtidsrettede menn, blant dem en bemerkelsesverdig belgier, Paul Henri Spaak.
Hvor langt vi enn ønsker å komme, kan vi bare komme dit ved å ta ett skritt av gangen.
Og det vi trenger nå, er å beslutte hva som blir neste skritt fremover og ikke å la oss distrahere av utopiske mål.
Utopia vil aldri bli en realitet, fordi vi vet at vi ikke ville like det om det ble det.
La Europa være en familie av nasjoner som forstår hverandre bedre, verdsetter hverandre høyere, gjør mer sammen, men likevel setter like stor pris på sin nasjonale identitet som den felles europeiske innsatsen.
La oss ha et Europa som fullt ut spiller en rolle i resten av verden, som vender blikket utover, ikke innover, og som tar vare på det atlantiske fellesskapet – Europa på begge sider av Atlanterhavet – som er vår edleste arv og vår største styrke.
La meg få takke for det privilegiet det har vært å holde foredrag i denne hallen til et fantastisk college. [Applaus]
—
Denne talen er å finne i boken «Talens makt. Maktens taler» av Bjørn Magnus Berge.
Om boken:
Å holde en god tale er en kunst. Å lytte til gode taler er en opplevelse. Å utarbeide gode taler er i første rekke et håndverk. Boken gir smakebiter av viktige taler fra vår nokså nære fortid og samtid, norske og internasjonale: bl.a. Hitler og Stalin, Churchill og de Gaulle, Gandhi, Kennedy, Luther King, Vaclav Havel, Kofi Annan, Thatcher, Blair og Obama. Fra hjemlige trakter bl.a. Wergeland, Bjørnson, Nansen, Kong Haakon, Gerhardsen, Willoch, Syse, Kongens, Kronprinsens og Stoltenbergs taler i anledning 22. juli.
I alt presenteres 37 talere, og talene belyser og kommenterer hverandre innbyrdes på spennende vis.
Del 2, Verktøykassen, skisserer et trettitalls håndgrep og tips for å skrive gode taler, især offisielle taler, men også taler til andre anledninger.
*Store norske og internasjonale taler, presentert i sin historiske sammenheng
*Innblikk i hvordan talene fikk sin utforming
*Taler som har markert milepæler i nyere verdenshistorie.
*Verktøykasse med nyttige virkemidler og tips for å bli en god taler
