Denne helga fylles konserthus i Bærum, Kristiansand og Bergen av folk som vil høre Eric Cantona synge. Ja, den tidligere Manchester United-spilleren, han som herja i Premier League på 1990-tallet og kungfu-sparket motstanderfans i brystet, han har blitt sanger.
Etter at han la opp som 30-åring bygde franskmannen fra en kunstnerfamilie i Marseille først en karriere som skuespiller. Nå betaler fotballidioter som meg i dyre dommer for å høre ham ralle i vei. Hvorfor gidder vi det?
Boka Makta i drakta. En fotballreise gjennom et Europa i krig og krise kan du bestille hjem her.
Jakten på noe ekte
De siste årene har jeg som journalist i Klassekampen og som del av arbeidet med boka Makta i drakta for Cappelen Damm vært på en heseblesende fotballreise.
Fra pengegalopp i Premier League, via klubbdirektører med maskingevær i Ukraina, voldsdømte ultras i Frankrike, fotballdemokrater i Tyskland og Sverige, og helt fram til Saudi-Arabia.
Jeg har sett at både fotballen og verden blir mindre demokratisk, mens amerikanske milliardærer og arabiske oljeprinser vinner makt over våre europeiske kollektiv.
Underveis så jeg også at folk overalt bruker fotball i jakten på det samme: Fellesskap i en ensom tid og noe ekte og gjenkjennelig i en verden som litt for ofte oppleves falsk og forvirrende.
Et solidarisk alternativ til Ronaldo og Haaland
Min egen jakt på det samme førte kona og meg til et konserthus i Manchester, for en kveld med min aller største fotballhelt, Cantona. Den litt rare franskmannen spilte i min barndom med oppbretta krage, kom med kvasifilosofiske floskler og sleit med å styre lidenskapen i seg.
I dag tilbyr han minner om en tid da fotballen var enklere å elske. Før VAR, amerikanske milliardærers profittjakt og oljeprinsers inntog.
Cantona er samtidig et politisk menneske som kritiserer Israels massakre på Gaza, et mer solidarisk alternativ til spillere som i dag litt for ofte framstår som rene egoister og polerte kommersielle produkter. Spillere som i sin jakt på mål og personlig suksess blir strigla reklameplakater for diktaturer. Som Cristiano Ronaldo i Saudi-Arabia. Eller vår egen Erling Braut Haaland hos Emiratenes Manchester City..
Ingen glede på min landsmanns vegne
Fenomenet Haaland kan vinne the Treble med Manchester City for andre sesong på rad. Kanskje det største en norsk idrettsutøver har gjort noensinne?
Men jeg kjenner ingen glede på min unge, landsmanns vegne. Og det handler ikke bare om at jeg selv er en misunnelig tilhenger av byrivalen Haaland har rukket å ydmyke flere ganger.
Det handler mest om at Team Haaland framstår som en regissert merkevare, et konstruert forsøk på å skape en slags norsk versjon av individuelle kommersielle suksesser som Zlatan eller CR7.
Farter rundt i Ferrari
Og jada, Haaland kan posere på traktorer hjemme i Bryne så mye han vil. Men sånt hjelper liksom ikke så mye på folkeligheten, der Norges første fotballmilliardær farter rundt i Ferrari i Monaco, oppretter investeringsselskapet Pillage 3 i Luxembourg, og gjør trynet sitt til reklameplakat for YouTube-svindler Logan Paul.
Og sånt er det ikke bare grinebitende, Klassekampen-journalister som reagerer på. Også lokale helter på Bryne har sagt at alt det overdådige og utenomsportslige gjør det vanskeligere å være stolte over sin store sønn.
Det ble heller ikke noe lettere å like Team Haaland, da dynastiets patriark Alf Inge Haaland kastet seg på rikingtrenden og stakk av til Sveits med formuen sin.
Team Haaland speiler utviklingen
Og kanskje er det sånn at Team Haaland speiler to større utviklinger mange av oss ikke liker.
En i fotballen, der lokal lidenskap og autentisitet fordrives av fjern og falsk pengegalopp.
Og en i samfunnet ellers, der reindyrka egoisme preger tida mer og mer, og der vi, Norge, har blitt veldig gode til å bygge noen helt ville individualister, men der de store kollektivene våre, enten det er landslaget eller velferdsstaten vår, ikke henger sammen som før.
Vi lot oss rive med
Da var det enklere å elske Cantona. Men hva med selve konserten? Som The Telegraph skrev i sin anmeldelse: «Cantona virker å tro at han er en slags gallisk Leonard Cohen. Det er han ikke».
Likevel endte jeg og andre fotballidioter, den kvelden i et fjongt konserthus i Manchester, med å hytte med nevene i lufta og rope vår gamle helt sitt navn igjen og igjen.
Vi lot oss rive med. Ikke minst fordi Cantona vekker sterke minner om en type hardere, rarere og mer ekte individualisme enn de bortskjemte og Instagram-polerte egoistene som dominerer dagens fotballverden.
Alt som VAR
I noen timer denne helga kan altså noen tusen heldige nordmenn, mange deprimerte Manchester United-fans, vandre litt i denne samme sterke nostalgien, og huske på alt som var.
Men kanskje også kjenne på styrken i annerledeshet og fotballens kollektiv?
Og til å med drømme om at ting kan bli bedre igjen, at VAR kan bekjempes, og at vi sammen kan kjempe for og styrke felleskapene rundt oss, både i fotballen og sånn ellers.
Boka Makta i drakta. En fotballreise gjennom et Europa i krig og krise kan du bestille hjem her.
