JEG – EN BORTSKJEMT OG ARROGANT BLÆRE?
DET HENDER jeg blir anklaget for å være en bortskjemt og ganske arrogant blære. Antydningene knytter seg til en del av min hverdag, nemlig reiser med fly, moderne fly. Anklagen er neppe helt grunnløs.
Det meste av mitt lange yrkesliv var preget av reiser. Gjennom bortimot 40 år levde jeg av å rapportere om hva som skjedde i verden, følgelig måtte jeg flytte meg rundt i den. Det skjedde med fly, men under andre omstendigheter enn i dag, nemlig med gullkort og oppgraderinger og business class og prioritet, og medlemskap i VIP-lounger, og what not.
SERVICE OG BEHAG OFRES FOR NOEN KRONERS SKYLD
DET ER DET slutt på. Helt slutt. Mitt liv som flypassasjer i dag er ribbet for komforten fra mitt livs gårsdager. Verden er forandret. Jeg vedgår at den nye masseturismen med billettpriser på linje med prisen på kneippbrød har gitt store nye folkegrupper adgang til verden, til kulturgodene, opplevelsene ved å reise, og at det er bra. Men mitt dårligere jeg er ikke slått ut med det. For all del: det spretter frem på sinnets scene så snart moderne flyreiser blir for uutholdelig trange, for ukomfortable, for lik prosessen med å drive sau til slakteren. Folk stappes sammen, service og behag blir ofret for noen kroners skyld, mens durkdrevne reklame- og PR-folk blir fett betalt for å skape illusjoner om det motsatte.
IKKE PLASS TIL RYGGSEKKER BAKPÅ PASSASJERENE PÅ MODERNE FLY!
JEG HAR NETTOPP hatt et oppdrag i det ville vesten i USA. Turen gikk via London til Denver i Colorado med British Airways. Det begynte med tette flokker av folk med ryggsekk på ryggen i Oslo. Og la det være slått fast med en trommehvirvel: det er ikke plass til ryggsekk på ryggen til passasjerer på moderne turistfly, overhodet ikke. Men nordmenn går med ryggsekk likevel, innbitt og standhaftig, med hendene begravd i bukselommene, og plager skamløst alle andre når de snur seg.
NÅR BILLETTØRENE BRØLER SOM AUKSJONARIUSER PÅ ET FISKEMARKED
I London ble vi stappet inn i en alderstegen jumbojet, 350 av oss. Det skjedde i puljer. Flokken av passasjerer ble midlertidig deponert midt i et gjennomfartsområde mellom flere utganger på terminal 4. Det var sydende fullt av folk overalt. Den ene flokken myldret sammen og oppløste seg i de andre, mens billettørene brølte som auksjonariuser på fiskemarkedet.
SATT MURT FAST I FUNDAMENTET FRA TAKEOFF TIL LANDING
JEG HADDE BETALT ekstra for å sikre et sete mot midtgangen. Det var så vidt bredt nok til å få presset rompa nedi, men ikke bredt nok til å få den opp igjen. Fra takeoff til landing satt jeg murt fast i fundamentet med albuene presset inn til siden. Forsøket på å spise i oppreist stilling falt sammen, jeg måtte legge meg ut til venstre og balansere maten sidelengs inn gjennom høyre munnvik med en bløt liten plastgaffel. Bøkene måtte legges i hattehyllen. Jeg kunne ikke lese. Notatboken fikk så vidt plass på bordklaffen, men jeg kunne ikke skrive, det var ikke plass, for mannen foran hadde brettet ned seteryggen og lagt seg til å sove oppå. En gang greide jeg å karre meg opp for å gå litt. Når jeg sto, så turistkabinen ut som en av de grafiske plantegningene for stabling av slaver i lasterom på seilskuter fra Afrika til Amerika på 1700-tallet.
Turen tok ni timer.
BEHOV FOR NYE KJØREREGLER
MITT INSTINKT VIL si mer, min fornuft advarer meg mot å overdrive. Men det vil jeg ha sagt: målet med å gjøre flyreiser billigere, billigere, billigere og billigere, hvilket åpenbart er det eneste dagens flyselskaper virkelig anstrenger seg for, må føre til at noen går i bresjen for nye kjøreregler.
HVIS JEG FIKK BESTEMME
Hvis jeg fikk bestemme, ble det forbudt å ta med mer enn foreskrevet håndbagasje. Det vil føre til at kvinnelige passasjerer, som sjelden har med seg mindre enn det tredobbelte, forsvinner fra arenaen.
Det andre er at passasjerer med ryggsekk automatisk blir nektet adgang.
Det tredje er at passasjerer som legger ned seteryggene øyeblikkelig skal settes av på nærmeste sky.
De to siste kategoriene fortjener ikke bedre. De har vist seg hensynsløse og usolidariske inntil det utålelige.
NØDVENDIG Å FÅ SAGT DETTE
ER JEG SUR? Ja. Og arrogant? Jo, antagelig. Men det får så være. For det er nødvendig å få sagt dette.
I hvert fall for meg …
Les gjerne intervju med Christian Borch på Forlagsliv om hans utrolige slektshistorie i boken Kjøp Berlin!
