Torkil Damhaug (1958) debuterte med «Flykt, måne» i 1996, en roman som fikk meget god mottakelse. Damhaug er utdannet lege med spesialisering innenfor psykiatri, og leger er hovedpersoner i flere av hans bøker.
Etter romanene «Syk rose» (1999) og «Overlord» (2006) ble Damhaug forfatter på heltid. Han utgav krimromanene «Se meg, Medusa» (2007), «Døden ved vann» (2008), «Ildmannen» (2011), «Sikre tegn på din død» (2013) og «En femte årstid» (2016). Damhaug har vunnet Riverton-prisen både for «Ildmannen» og «En femte årstid». «Glasshjerte» (2017) er hans foreløpige siste roman.
– Det er sikkert en fellesnevner der, sier Torkil Damhaug.
Han har fått spørsmål om det var arbeidet som psykiater som fikk ham til å skrive psykologiske thrillere, eller om det var de påbegynte romanene i skuffen som drev ham inn i psykiatrien. Som behandler, altså.
– Det er sikkert en underliggende fellesnevner, noe som gjør at jeg har vært interessert i mentale lidelser og mennesker som kommer skjevt ut, mennesker som sliter med noe grunnleggende i livet sitt, og er i ubalanse. Altså den interessen mot psykiatrien og samtidig en interesse inn i skjønnlitteraturen og den psykologiske romanen. Det er sikkert en fellesnevner.
Damhaug debuterte i 1996. Han ga ut tre romaner som alle fikk god mottakelse, mens han fremdeles var lege ved Ahus. I 2006 sluttet han i dagjobben, og ble forfatter på heltid. Siden har han markert seg i krim-/thrillersjangeren. Med seks bøker som stort sett finner sted i hjemtraktene hans på Østlandet, og med ungdommer i sentrale roller i hendelsene.
– I ungdomstiden er det så mange vippepunkter som kan få en avgjørende betydning for resten av livet. Og samtidig som vi har et veldig pågangsmot og vil prøve nye ting, så er vi veldig sårbare og har ikke erfaring nok til å vite konsekvensen av det vi gjør. Da kan vi gjøre ting som blir fatale. Det er en formende tid i livet som jeg har vært veldig opptatt av.
Dikt og jazz
Damhaugs ungdomstid var preget av tilhørigheten i en gjeng, et godt miljø som var opptatt av poesi og jazz. De delte skriveriene sine med hverandre, satte musikk til ordene og dro på jazz-klubber. Hjemme i huset i Rødovrevei i Lørenskog var bokhyllene fulle av klassikere, Dostojevskij og Shakespeare, men også datidens store, norske – Borgen, Sandemose, Mykle. Størst inntrykk gjorde imidlertid Edgar Allan Poe, gjerne kalt den moderne detektiv-romanens far, som ble en veiviser inn i «psykologisk thriller»-sjangeren.
– Han var den første i verdenslitteraturen, bortsett fra norske Maurits Hansen, som skrev om en genial detektiv. Men det mest interessante med Poe var disse fortellingene hans om et sinn i ubalanse, som kan begå en forbrytelse uten å skjønne det selv. Det ble jeg veldig fascinert av i ungdomstiden.
Kultur hadde en stor plass hjemme hos familien Damhaug, det var en veldig naturlig ting å lese og snakke om bøker. Men det var andre temaer det var vanskeligere å ta tak i. Mens faren Tore var offiser av yrke, vokste sønnen opp til å bli militærnekter. Det utviklet seg til en konflikt mellom de to som kulminerte med at de kuttet all kontakt da Torkil var 19. Et par år gikk uten at far og sønn snakket sammen.
Utrykksbehov
– Jeg flyttet hjemmefra etter videregående, og det var en periode det var veldig viktig for meg å bryte ut, leve mitt eget liv, og ikke ha noen bindinger. I ettertid tror jeg det politiske ble en slags skueplass for de personlige mot-setningene. Det ble tatt ut der, et opp-rør og et forsøk på å holde det igjen fra mine foreldres side.
«Det å ha levd, å ha lagt til side ideen om å bare skulle skrive, ha vært opptatt av noe helt annet i livet også, det var helt avgjørende for meg.»
Mens foreldrene fortsatte sitt liv i Lørenskog, ble det studier i litteraturvitenskap og filosofi i Bergen på sønnen. Senere hoppet han av og gjorde et forsøk på en dekadent forfattertilværelse i Paris. Med penger i lomma fra et år som bryggeriarbeider ved Hansa Bryggerier, satt han ved kafébord og skrev på bokmanus i den franske hovedstaden. Innimellom spilte han litt fløyte på metrostasjoner for å spe på inntektene. Men til tross for oppmuntrende tilbakemeldinger fra forlagene som mottok manusene hans, kom det ikke noen bok ut av oppholdet.
– Når du er 19–20 år, har du gjerne et uttrykksbehov, men det er begrenset med erfaringene som må til for å kunne skrive en bok. Det er annerledes med musikere – for dem holder det gjerne å ha en intuitiv forståelse – mens når du skal forme noe i språket, er erfaringen og modenheten veldig viktig og avgjørende.
Sen debut
Damhaug skulle bli 37 år før debut-boka «Flykt, måne» endelig var et faktum. Innen den tid hadde han rukket både å bli lege, videreutdanne seg til psykiater, gifte seg, få to barn, skille seg og få ny samboer – samt gjeninnlede et godt forhold til faren.
– Det er vel mangel på forståelse og dårlig kommunikasjon som fører til et sånt brudd. Jeg tror man kan leve godt med politiske uenigheter, selv om det på den tiden var mye skarpere motsetninger i politisk diskusjon, og de grep inn i nære relasjoner på en annen måte enn de gjør i dag. Politisk uenighet kan man leve godt med nå. Men jeg fikk en fin periode med faren min senere, som var veldig viktig for meg. Det å forsones og få et godt, vennskapelig forhold til foreldrene mine i voksen alder har betydd mye.
Da debuten kom ut, var det ikke bare forholdet til foreldrene, men også en rekke andre ting som hadde falt på plass i livet.
– Det å ha levd, å ha lagt til side ideen om å bare skulle skrive, og vært opptatt av noe helt annet i livet også, det var helt avgjørende for meg. Mens tekstene jeg skrev som ung var fortellinger formet innenfor lyrikk og poesi, ble det etter hvert klart for meg at jeg skulle skrive en roman. Og da falt mange ting på plass – fortellingene jeg bar på trengte nok et større format. Jeg skapte et større lerret å bevege meg på, og det passet meg bedre.
Forfatter på heltid
Livet hadde dessuten bragt ham tilbake til Lørenskog – etter en periode som lege i Lofoten ble det sykehusjobbing og etablering av ny familie i hjem-traktene.
– Det er fantastisk natur i nord og på Vestlandet, men jeg har alltid vært knyttet til østlandsområdet, sier Damhaug.
I familieboligen, som ligger kun fem kilometer unna barndomshjemmet, ble den første romanen skrevet i friuker og ferier. Etter at han forlot legejobben og ble forfatter på heltid, har bøkene blitt til i hjemmekontoret på loftet på dagtid. Kona Helen – også hun lege – er ivrig støttespiller.
– Det er et privilegium å kunne være forfatter på heltid, men det betyr ikke at det er lett. Det passer meg, men det å sette seg ned uten noen gang å bli fortalt hva du skal gjøre, være helt blank ved starten av et nytt prosjekt, selv finne alle veier og alle tråder – det er en veldig stor utfordring. Spennende, og veldig krevende.
« Karakterene er mange, og vi blir grundig satt inn i livene deres, og hvordan de tenker.»
Vinner av Rivertonprisen 2011.
Kjøp «Ildmannen» på cappelendamm.no
Forfatterstil
Et slags mønster følger han imidlertid. Gamle, uløste krimgåter, familiehemmeligheter, misbruk og ungdoms-problemer er gjennomgangstemaer. Karakterene er mange, og vi blir grundig satt inn i livene deres, og hvordan de tenker. Noen ganger får vi gjensyn med karakterer fra tidligere bøker, men stort sett er galleriet nytt. Og stort.
Du liker komplekse historier?
– Jeg er ikke ute etter kompleksitet i seg selv. Utgangspunktet mitt er å skrive om mennesker, men historiene må være sammensatt for å fange opp flere nivåer i hva som skjer.
Hvor lange skriveøkter har du per dag?
– Jeg legger vekk klokka når jeg skriver, og forsøker heller å kjenne etter når jeg trenger en kaffepause eller lignende. Noen ganger er jeg så inne i stoffet at jeg ikke vet hvor lang tid som går. I intense perioder kan jeg skrive åtte til ti timer i strekk, men for å skrive godt må jeg være hundre prosent opplagt. Er jeg ikke kreativ lenger, fyller jeg heller resten av arbeidsdagen med noe annet, for eksempel research.
«Jeg er ikke ute etter kompleksitet i seg selv.»
Gjenkjennelsesfaktor
Når dagslyset forsvinner, kompenserer han for et stillesittende yrke med turer. Om vinteren blir det mange skiturer i Østmarka.
– Det er den naturen jeg er oppvokst med, skogene jeg har gått i som barn, den store horisonten som jeg kjenner meg hjemme i.
Naboer kjenner seg gjerne igjen i bøkene dine også?
– Absolutt, jeg får mange tilbakemeldinger om at folk kjenner igjen steder og mennesker. Noen sier at de vet nøyaktig hvilket vann i skogen jeg har skrevet om, selv om det ikke finnes på noe kart. Eller at de vet nøyaktig hvem som er modell for en bestemt karakter. Men jeg skriver aldri om folk jeg kjenner. Jeg bruker mine erfaringer og livet mitt i litteraturen, og ting jeg har sett hos andre mennesker, sett fra mitt ståsted. Men som leser blir man selvsagt nysgjerrig når man får mistanke om at det er noen levende modeller. Noe av virkelighetslitteraturens popularitet ligger i det, nysgjerrigheten vår på andres liv.
Kritikeryndling
Damhaug er godt likt av kritikerne. Han kalles gjerne formsikker krimkonge, men «romanene har vel så mye til felles med tradisjonell, psykologisk roman-kunst som med mye av dagens intrigedrevne krimlitteratur,» som det het i VGs anmeldelse av «En femte årstid» fra 2016 – som forøvrig sto til terningkast 6. Boka sikret ham også hans andre Rivertonpris.
Historien i «En femte årstid» strekker seg over 38 år, bitterhet og frustrasjon går i arv gjennom generasjonene, og mørke hemmeligheter lurer bak hver sving i boka. Her finner vi både den alvorlig syke og bestialske drapsmannen, men også tenåringen som sliter med depresjoner og rusavhengighet, og foreldrene som vil gå over lik for å beskytte ham. I «Glasshjerte» fra 2017 er også vanskeligstilt ungdom og psykiske problemer sentrale temaer.
Spesifikt mål
– Jeg har ikke et ideologisk eller politisk mål om å løfte frem hverken psykisk helse eller noe annet som tema, men jeg stiller spørsmål rundt temaer jeg er interessert i, uten selv å sitte med svarene. Det er en undersøkende måte å skrive på, heller enn forsøk på å overbevise noen om hva de bør mene. Men heldigvis har det blitt mye mer oppmerksomhet rundt psykiske lidelser i årene siden jeg begynte på medisin. Folk flest vet mye mer, selv om det fortsatt trengs mer kunnskap og forståelse, sier forfatteren. Han understreker at han aldri har brukt pasienter eller hendelser fra legeyrket direkte i bøkene sine. Han har heller ingen planer om å vende tilbake til psykiatrien for påfyll av inspirasjon. Skjønt, det kommer stadig interessante forespørsler.
Er du komfortabel med tittelen krimforfatter?
– Det er veldig mange dyktige forfattere som skriver innenfor sjangeren krim og thriller, og det er helt i orden å bli kalt krimforfatter. Gjerne det! Men når jeg setter meg ned for å skrive, kan jeg ikke begrense meg ved å plassere meg selv i en bås. Jeg må ha friheten til å skrive i hvilken retning som helst.
