André Bjerke var en av etterkrigstidens toneangivende forfattere og en av våre største lyrikere. Han deltok aktivt i kultur- og språkdebatter, og han sloss blant annet for riksmåls-saken og tradisjonelle verseformer i dikt. I fjor ga Peter Normann Waage ut en stor og flott biografi om ham: André Bjerke – i kampens glede.
Når to som elsket, ikke elsker mer
Det kanskje vakreste og mest vemodige diktet av alle Bjerkes dikt er «Aldri». Diktet beskriver det intense lyset mellom de elskende, men også det grusomme og uforståelige som skjer når lyset forsvinner: «når to som elsket, ikke elsker mer.»
Hver gang jeg leser det, slår det meg hvor var og ufattelig kjærligheten er, og hvor redd jeg er for å miste den jeg elsker. Diktet er hentet fra samlingen med den vakre tittelen: Slik frøet bærer skissen til et tre fra 1954.
Dette diktet finner du også i Ukas dikt, en samling med 100 av Norges mest populære dikt. Her er dikt av blant andre Inger Hagerup, Kolbein Falkeid, Halldis Moren Vesaas, Olav H. Hauge og Trygve Skaug.
Aldri
Og det blir gitt oss øyeblikk av nåde
da vi får se, og da vi selv blir sett.
Men aldri vil du fullt og helt forstå det
at du og den du elsker, er blitt ett.
Og som en nova, tent på nattehvelvet,
er dette lys som lever mellom to.
Men aldri vil du tvile på at selve
din evighet består i denne bro.
Så lukker mørket seg. Og du kan vente
et liv på det som aldri siden skjer.
Men aldri vil du fatte hva som hendte,
når to som elsket, ikke elsker mer.