Lina-Marie Ulvestad Halås’ debutroman åpner med å referere til Watchmen: Etter en ulykke på laboratoriet der han jobber, blir Dr. Jonathan Osterman den udødelige karakteren Dr. Manhattan, som kan «se hele sitt evigvarende liv utfolde seg samtidig. … Det finnes ingen fremtid, ingen fortid, ingen nåtid». Halås skriver fram den samme opplevelsen av tid i resten av romanen, gjennom en historie om en kvinne som returnerer til hjemstedet sitt.
Et minneeksperiment
– Tanken oppsto fra den følelsen jeg har når jeg kommer hjem, hvordan jeg glir inn i den stemningen jeg hadde som tenåring, men samtidig er veldig bevisst på at jeg ikke er den personen lenger, sier hun.
– Jeg tror jeg tenkte over det første gang, en gang jeg hentet inn posten og husket hvor lang veien til postkassestativet var da jeg var liten. Snøen nådde meg til godt over knærne og det blåste fælt, jeg var helt utslitt da jeg endelig nådde fram. Så, plutselig, var det bare noen meter bort til veien gjennom et tynt lag nysnø, og snøstormen var bare noen filler som fløy bortetter. Jeg ville prøve å gjenskape det, den følelsen, det ble som et eksperiment.
Fraskriver seg et preteritum
Eksperimentet har ført til en roman skrevet helt i presens, til tross for at store deler av handlingen er tilbakeblikk og minner. I forbindelse med jobben som naturkonsulent skal hun undersøke en tomt på øya hun vokste opp på, der kommunen skal bygge et nytt museum. Hun bor hjemme hos moren under oppholdet, og underveis dukker minnene om den døde broren hele tiden opp. Det ene øyeblikket går hun langs stranden for å undersøke tomta, i det neste er hun seks år og fanger krabber i en isboks med saltvann.
– Jeg ville holde på denne idéen om å prøve å gjenskape følelsen av å være barn og voksen samtidig. Jeg ville skrive i presens og prøve å fraskrive meg et preteritum. Det viste seg å bli en omfattende prosess, jeg måtte gå teksten veldig etter i sømmene.
«Man blir litt traust, kanskje, av å vokse opp med havet rett utenfor stuevinduet»
Takknemlige forfatterstudier
Halås har gått forfatterstudiet i både Tromsø og Bø, og tror det har vært avgjørende for skrivingen.
– For meg var det veldig viktig. Jeg er fremdeles ikke sikker på om det går an å lære å skrive, men studiet åpner i alle fall noen veier inn i litteraturen som en kanskje ikke får ellers. Året i Bø ble et slikt år for meg, det var der jeg lærte å lese. Etter noen år kom jeg fram til at jeg ville søke Forfatterstudium 2 i Tromsø. Da hadde jeg fått kontakt med Frederik, redaktøren min, og var veldig fornøyd med det. Men jeg følte at jeg sto litt i stampe når det kom til hva jeg egentlig jobbet med. Tidlig fikk jeg en lesning av en medstudent som hjalp meg veldig, og mye falt på plass allerede da. Det er ikke sikkert at boka ville blitt som den ble uten det året.
Oppvekst ved havet
Randhav er betegnelsen på havområder som ligger nær fastlandet, og som omslutter øyene rundt. Hun er selv oppvokst på ved kysten.
– Det er jo et av de store temaene i litteraturen, da, havet, døden og kjærligheten. Hun måtte jo bo der. I tillegg er det lettere å plassere en person på et sted du kjenner til. Man blir litt traust, kanskje, av å vokse opp med havet rett utenfor stuevinduet. Noen ganger blåser det så kraftig der ute at man blir stående på stedet hvil. Da gjelder det bare å lene seg framover og traske i vei, så kommer man seg fram til slutt.
Skriving som sorgterapi
Romanens sentrum, savnet etter den døde broren, skrives fram med en egen evne til å fange minner. Halås tror både lesing og skriving kan være nyttige verktøy for å komme videre etter et tap.
– Akkurat den sorgen er så forskjellig for alle. Jeg tror lesing hjelper på den måten at noe kommer utenfra. At det finnes noen andre som har satt ord på noe som får det til å bevege seg inne i deg. Jeg har alltid vært sånn at jeg skal analysere alle tanker jeg har og endevende hver eneste følelse som dukker opp, men det er lett å miste seg selv i det også. Da kan skrivingen komme til nytte, til og med om en skriver om helt andre ting enn et tap i seg selv. Ofte når jeg skriver, kommer det formuleringer jeg aldri kunne kommet med muntlig. Skriften er mer av en stream of consciousness, det kommer fram ting jeg ikke visste at jeg tenkte.
