Vinterkrigen er Erikas andre barnebok og er en spenningsfylt og humoristisk fortelling som setter et svært aktuelt tema på dagsorden: Klimakrise. Og selvsagt er det barn, Hanna og Oscar, som bekler de to helterollene. Marius Renberg har levert bokens elleville og fargesterke illustrasjoner. Erikas første barnebok, Foreldrekrigen (2009), tar opp en annen krevende og aktuell tematikk, nemlig skilsmisse.
Erika Fatland (f. 1983) er utdannet sosialantropolog og har gjort seg bemerket som skribent og forfatter. Hun er kritikerrost og prisbelønt for sine tre dokumentarbøker Englebyen. Historier fra Beslan (Cappelen Damm 2011), Året uten sommer (Kagge 2012) og Sovjetistan (Kagge 2015). Den siste solgt til foreløpig 12 land. Jeg har intervjuet Erika i forbindelse med lanseringen av Vinterkrigen.
– Gratulerer med din andre barnebok, Vinterkrigen! Som i din første, Foreldrekrigen, er det mye dramatikk og kamper som utkjempes, om enn av en helt annen karakter. Har du et krigersk gemytt, eller tiltales du rett og slett bare av konflikter og dramatikk?
– Tusen takk! Jeg har jobbet med Vinterkrigen i seks år, fra og til, så det er deilig endelig å være kommet i mål. Jeg liker å se på meg selv som en fredelig og avbalansert person, men kanskje kommer den ytre roen av at jeg får utløp så det holder for kriger og drama gjennom tastaturet.
– Hvordan fikk du ideen til en barnebok som både er en detektivroman og en bok om en svært reell og uhyggelig klimakrise?
– I motsetning til årets vinter, var vinteren 2011 isnende kald i Oslo. Gradestokken krøp ned mot 20 minus og ble der. Jeg, som er oppvokst på Vestlandet, med Golfstrømmen som nærmeste nabo, er ikke vant til så barske temperaturer og tilbragte store deler av vinteren i fosterstilling ved siden av radiatoren. En gang, mens jeg satt slik og lurte på om vinteren noensinne ville gå over, begynte jeg å fantasere om at det fantes apparater som kunne gjøre vinter til sommer. Dermed var ideen til Vinterkrigen født.
Boken begynner midt i desember, og vinteren er virkelig blitt til sommer i Norge. Dette selvsagt deilig for alle strandløvene, men forårsaker naturlig nok også en hel masse problemer. Bakteppet er alvorlig: Den pågående klimakrisen er den mest alvorlige krisen som noensinne har truet menneskeheten. Men i motsetning til i den virkelige verden, fins det i boken noen apparater som kan skrus av og dermed vil alt bli som før igjen. Detektivhistorien i boken handler om hvordan de to heltene, Hanna og Oscar, risikerer livet for å spore opp apparatene før det er for sent.
– Vinterkrigen handler altså om vinteren som forsvant. I Norge har denne vinteren, om ikke blitt til sommer, så til evig høst. Vi er langt ut i januar, og det er fortsatt snøfritt i store deler av landet. Og boken din er snart klar for lansering. Flaks eller er du litt clairvoyant?
– Man behøver dessverre ikke være særlig clairvoyant for å forutse stadig mildere vintre. Det er snart bare Carl I. Hagen som nekter å innse at jorden blir varmere og varmere, og at det er vår egen skyld.
– I boken sparker du i flere retninger. Både byråkrater og politikere får gjennomgå. Vi har en fersk amerikansk president som fornekter menneskeskapte klimaproblemer. Vi har som du nevner også politikere her hjemme. Hva tenker du om det?
– Det er en skremmende utvikling. For å kunne løse et problem, må man første innse at man har et problem. Jeg tror at menneskeheten, med alt vi har oppfunnet av teknologiske mirakler, hadde kunnet stanse den globale oppvarmingen om vi bare gikk inn for det. Problemet er at vi ikke er så fornuftige og rasjonelle som vi liker å tro. Vi skyver ting foran oss, både små og store. Du kan for eksempel vite om en prøve i ukevis, likevel setter du deg ikke ned og pugger før kvelden før. Slik er det med klimakrisen også. Jeg tror ikke alvoret vil gå opp for oss før det nesten er for sent. Da vil vi stå overfor tidenes skippertak.
– Hvordan tror du Vinterkrigen blir mottatt i Tromsø?
– Tromsø spiller en avgjørende rolle i boken. De skal arrangere OL i februar og har utstedt snøgaranti, men i stedet gjør tromsøværingene unna julehandelen iført badeshorts, og kommunens snømåkere har sagt opp jobben og begynt med utleie av vannski. Klarer Hanna og Oscar å redde OL? Du må nesten lese boken for å få svaret, og det regner jeg med at de fleste tromsøværinger nå kommer til å gjøre.
– Hanna og Oscar. Kan du si litt om disse to hovedkarakterene dine?
– Hanna er datter av den lokale lensmannen i Lyrdal, et lite sted på Vestlandet. Hun bor sammen med ham og den overvektige hunden Ludvig i et gult hus. Moren er forsvunnet, og hverken Hanna eller faren vet hvor det er blitt av henne.
Det er ikke alltid så greit å være Hanna, derfor søker hun tilflukt i detektivromaner. Hun kjeder vettet av seg i Lyrdal, for der hender det jo vanligvis aldri noe. Når det begynner å skje mystiske ting oppe i fjellet, er hun derfor mer enn klar for eventyr.
Oscar er nyinnflyttet i Lyrdal. Moren hans jobber som rådgiver for kommuner som skal slås sammen, derfor har Oscar fått en rotløs oppvekst, med hyppige flyttinger til stadig nye kommuner. I motsetning til Hanna, som er svært opptatt av å følge lover og regler, har Oscar et lemfeldig forhold til sannheten og er dessuten en begavet småtyv. Disse egenskapene kommer godt med når han og Hanna, via en rekke tilfeldigheter, får i oppgave å redde verden.
– Dine dokumentarbøker (for oss voksne) rommer historier om despoter, ondskap, terror og frykt som et beskyttet, norsk sinn har vanskelig for å forestille seg. Som sosialantropolog har du skaffet deg spisskompetanse på brutalitet og glemte stater. Hva ligger bak denne, kan vi kalle det brutale interessen?
– Nysgjerrighet! Ikke først og fremst på brutalitet, men på hvite flekker på kartet og på folk som lever i en annen virkelighet enn vår.
Når det gjelder terror, har jeg vært mer opptatt av ofrene enn av terroristene, og mer opptatt av hvordan det går med menneskene på sikt, enn av selve terrorhendelsen. Jeg reiste til Beslan i Nord-Kaukasus lenge etter at alle journalistene var reist, og kom derfor hjem med en helt annen historie enn de som hovedsakelig var opptatt av de tre dagene gisseldramaet på skolen sto på.
For tiden skriver jeg på en bok om Russlands lange yttergrense, og har i den forbindelse reist hele veien fra Pyongyang i Nord-Korea til Grense Jakobselv i Finnmark. Det ble en reise full av kontraster, for å si det forsiktig.
Som en rød tråd i de fleste av mine prosjekter, går en nesten sykelig fascinasjon for Russland og det tidligere Sovjetunionen. Denne fascinasjonen har jeg fått utløp for også i Vinterkrigen ved å legge den siste og avgjørende scenen til Vinterpalasset i St. Petersburg.
– Du har fått ros for din grundige research. Den foregår altså vanligvis ikke over tastaturet. Du reiser dit få tør sette sine ben, og møter menneskene som har levd, opplevd og kjent på egen kropp det forferdeligste. Hvordan har du forberedt deg til Vinterkrigen?
– Det er på mange måter vanskeligere å skrive fiksjon enn sakprosa. Virkeligheten er ofte så fantastisk at det for meg som forfatter mange ganger ikke har vært nødvendig å gjøre annet enn å skrive ned jeg har sett og opplevd, samt lest meg til i historiebøker.
Når man skriver fiksjon, må man puste liv i fiktive personer og skape et univers fra scratch. Handlingen behøver ikke nødvendigvis være realistisk, men den må være troverdig innenfor det oppdiktede universets rammer. Og aller helst spennende, så klart! Vinterkrigen er ikke den lengste boken jeg har skrevet, langt derifra, men ingen bok har jeg jobbet hardere med.
– Du har et litt spesielt reisefølge når du farter rundt – teddybjørnen Werner. Når kommer boken, ikke om Werners lidelser, men om «Die Reise des jungen Werners»?
– Werner er allerede godt i gang med å skrive sine memoarer. Han har et langt og innholdsrikt liv bak seg, så det kan nok ta litt tid før han kommer i mål. Det blir mange bind, såpass kan jeg røpe.
– Vekselbruket du bedriver mellom å skrive sakprosa/dokumentar for voksne og fantasifull fiksjon for barn – er det et bevisst valg?
– Bevisst og bevisst … Da jeg som niåring bestemte meg for å bli forfatter, så jeg for meg at jeg skulle skrive dype og innsiktsfulle romaner for voksne. Så langt har jeg kun skrevet romaner for barn og sakprosa for voksne, og det trives jeg så godt med jeg ikke ser noen grunn til å slutte med noen av delene. Men jeg kunne godt tenke meg å skrive sakprosa for barn også. På det feltet finnes det store hull å tette.
– Har du noen litterære forbilder? Barnebokforfattere? Verk/bøker?
– Astrid Lindgren er ikke til å komme utenom. Brødrene Løvehjerte troner høyt på listen over de beste leseropplevelsene i mitt liv. Jeg er også veldig glad i Roald Dahls fantasifulle og smått ondskapsfulle univers.
Nylig oppdaget jeg Jakob Wegelius’ bøker om apen Sally Jones. Det er noe av det beste jeg har lest på en stund. Både Legenden om Sally Jones og Morderens ape anbefales varmt – for både barn og voksne.
Også her hjemme skrives det mye fin barnelitteratur om dagen. Lars Joachim Grimstads bøker om statsminister Fahr & Sønn, samt Bobby Peers’ serie om William Wenton, er virkelig fornøyelig lesning.
– Hvilke forventninger har du til Vinterkrigen?
– Dessverre blir barnelitteratur stemoderlig behandlet i pressen sammenlignet med voksenlitteratur, men det er jo lov å håpe på en anmeldelse eller to, og helst en som ikke er altfor sur. Det viktigste for meg er at Vinterkrigen faller i smak blant kjernepublikummet, nemlig barna. Av bibliotekarer har jeg fått høre at Foreldrekrigen slo veldig godt an, særlig blant gutter som ellers ikke er så glade i å lese. Ingenting ville gjort meg gladere enn å få samme tilbakemeldinger om Vinterkrigen.
Om alt går bra, blir det kanskje flere bøker om Hanna og Oscar etterhvert. Jeg har allerede tittelen klar til oppfølgeren, og krysser fingrene for at både leserne og Marius Renberg, mannen bak de fantastiske illustrasjonene i Vinterkrigen, blir med Hanna og Oscar på nye eventyr.
