Det var på en strand i Karibien i 2014 det skjedde. Ektemannen til Cara Hunter hadde sett seg lei på hennes sinte utbrudd mens hun fullførte krimbøkene hun hadde med seg, og nå utfordret han henne: «Skriv en selv da, om du tror du greier det noe bedre!»
I dag gjør forfatteren fra Oxford stor suksess med bokserien sin om kriminalinspektøren Adam Fawles – og de uhyggelige mysteriene han etterforsker. Debuten, som fikk navnet Hjemmets lune rede da den ble utgitt på norsk i fjor, handler om åtte år gamle Daisy som forsvinner fra en utkledningsfest i nabolaget der hun bor, hva som egentlig hendte med henne, og hvorfor.
– Det savnede barnet er blitt et stort tema innenfor krim, og jeg tror det skyldes at det er alles verste mareritt. Selv om du ikke har barn, kan du forestille deg hvordan det må være. Hvis barnet ditt forsvinner klandrer du deg selv fordi du kanskje så en annen vei en stund, du tok en gal avgjørelse i et kort øyeblikk, og plutselig er hele din verden ødelagt. Så jeg tror alle kan relatere til det, og kan sette seg selv i situasjonen til noen som lider seg gjennom det. Det er en effektiv måte å komme seg inn på folks primale og dype følelser, og det er nok derfor det blir utforsket så ofte, sier Hunter.
Hun mener likevel at hennes versjon skiller seg fra andre.
– Det jeg ville gjøre med boka mi, var også å se på hvorfor det skjedde. Hva ledet til det? Man får tilbakeblikk på familien i fortiden, og leserne får dermed en innsikt som politiet ikke har. Dermed kan man komme fram til sin egen konklusjon.
Jeg har fire babyer ute i verden, og alle trenger oppmerksomhet
Hunter hadde jobbet som tekstforfatter i mange år før hun begynte å skrive bøker, og overgangen til et liv som forfatter var derfor ikke den aller største. Deadlines var hun vant til fra før av, og hun visste hvordan hun skulle holde fokus og produksjonen oppe.
– Det tok lang tid fra forlaget kjøpte boka til den ble gitt ut, men det var fint, for da fikk jeg skrevet bok nummer to i mellomtiden. Nå derimot, er det ganske hektisk. Den tredje boka er ute i Storbritannia mens jeg redigerer den fjerde, og gjør promo for de to første samtidig. Jeg har fire babyer ute i verden, og alle trenger oppmerksomhet, ler hun.
Jeg har en «guilty pleasure», og det er true crime
– Hvordan greide du å skrive så bra krim på første forsøk?
– Jeg har en «guilty pleasure», og det er true crime på tv. Mannen min ertet meg mye for det før, han kom gjerne hjem fra jobben mens jeg lå der og så på tv. Nå derimot, kaller jeg det bare research. Hun ler.
– Jeg synes det er så fascinerende nettopp fordi det faktisk har hendt. Når man leser fiksjon tenker man mange ganger at «dette kunne aldri skjedd, folk oppfører seg ikke sånn, de kunne aldri sluppet unna med dette.»
I bøkene hennes er det stadige små vink til mannen som initierte dem. En karakter som heier på fotballaget Chelsea, som ham, eller et ektepar som krangler om hvordan man bør stable inn i oppvaskmaskinen. Når hun er i sluttfasen med skrivingen har det blitt en tradisjon at de reiser på ferie, leser og diskuterer. Men nå er det hennes egne bøker som er samtaletemaet på stranda, og gjenstand for frustrasjon.
– Han leser gjennom når bøkene er ferdige, og kommer med kommentarer om hva han tror underveis. «Jeg visste det!» kan han rope ut, noen ganger helt feil. Da vet jeg om de røde trådene fungerer, eller om jeg burde villede mer med falske spor.
