Nylig ble min bok, Alene naken, lansert på et arrangement i forlaget. Spørsmålet jeg stiller i undertittelen: Hvorfor er vi redde for å være oss selv? – hadde truffet. Det var fullt hus. Jeg hadde med meg to pasienter som raust hadde sagt seg villige til å stille opp til korte samtaler med meg, Rigmor og Sara. Hoveddelen av programmet var viet mitt kåseri om hvordan egne opplevelser og erfaringer gjennom livet har preget arbeidet med boken, min vei til terapirommet – og min rolle som psykiater og terapeut. I dette, mitt aller første blogginnlegg, vil jeg skrive om det samme.
Hvorfor tittelen Alene naken?
For noen år siden hadde jeg tre repeterende drømmer om å være ’alene naken’ blant mennesker. Altså ’naken’, mens alle andre hadde klær på. En ikke uvanlig drøm, men ny for meg. I starten av skriveprosjektet drømte jeg at jeg skulle vise meg ’avkledd’ som forfatter, både faglig og privat. Dette ga meg mot til å vise min egen sårbarhet og by på både egne seire og nederlag i boken. Jeg ønsket også å redegjøre for hvorfor jeg har valgt en personlig og mer privat stil enn det som er vanlig i terapirommet. Tittelen Alene naken føltes altså riktig og dekkende.
Å være seg selv – en risikosport?
Alene naken handler i stor grad om hva som styrer oss; dine og mine handlinger. Jeg postulerer påstanden om at vi først og fremst styres av frykten for å være oss selv. Å være seg selv kan oppleves som en risikosport. Viser vi oss som vi er, kan vi risikere avvisning, ekskludering og neglisjering. Vi kan oppleve å ikke bli verdsatt, ikke være likeverdige med de andre; i verste fall bli ensomme. Ensomhet er forbundet med skam. Og det er også om ensomhetens og skammens mange ansikter jeg har forsøkt å skrive.
Vi er mer enn våre handlinger
Jeg vokste opp i et godt hjem; et rolig og traust miljø i en landlig drabantby, og var lenge forskånet for irrasjonell adferd fra mine medmennesker. En gang ga jeg, «den snille gutten», min egen mor en ørefik i ren fortvilelse, og med en følelse av avmakt og urettferdighet. Jeg var elleve år, og har aldri glemt det. Skam og anger fulgte, selv om min mor forsto og aldri klandret meg. En venn av familien var på besøk og bivånet episoden. Han likte meg aldri siden. Gjennom deres ulike reaksjoner lærte jeg viktigheten av å bli forstått, at handlinger har en årsak og at jeg er mer enn mine handlinger. Jeg skjønte at for en som er glad i meg, er ikke en enkelt episode nok til å skyve meg bort. For mor var jeg fortsatt den omtenksomme, snille gutten. Men jeg lærte også at det ikke var noen selvfølge at andre mennesker forstod meg og godtok meg.
Fra barndommens gate
Etter hvert fulgte opplevelser i «barndommens gate» som fikk meg til å reflektere over hvem menneskene rundt meg var – og hvorfor. Livet der ute var ikke så ukomplisert og godt som jeg hadde trodd. Eller, rettere sagt, i min trygge tilværelse hadde jeg tidligere ikke hatt behov for, eller vært moden nok til, å undre meg over andres adferd. Gradvis forsto jeg at det fantes fasader, at folks liv ikke var slik jeg trodde. At beundrede egenskaper som skjønnhet og status ikke nødvendigvis betydde lykke eller et ukomplisert liv. At grufulle ting kunne skje nær meg – til og med drap.
Maskeradespill og kameleonadferd
Nederst i gaten vår bodde et ektepar som alltid leide hverandre, et ellers uvanlig syn i min oppvekst på 50- og 60-tallet. Dagen etter konfirmasjonen til deres eneste barn, dro mannen sin vei. Sønnen var da per definisjon voksen og oppdraget som tilstedeværende far var over. En varm julidag opplevde jeg at ektemannen til den vakreste moren i nabolaget tok med seg en prostituert kvinne hjem mens kona var bortreist, for deretter å nekte å betale. Dagen etter fikk han vinduene sine knust av halliken hennes mens han selv lå i skjul bak søppelkassene. Alt behørig bivånet og notert av oss naboer. En gang kom en klient av en advokat-nabo på overraskende «hjemmebesøk», og forsøkte å drepe ham, advokaten, for deretter å drepe seg selv en kilometer unna.
Om kroppens makt og avmakt
Andre opplevelser som satte spor hos meg og åpnet øynene mine for en annen og røffere virkelighet i oppveksten, var naboen som begynte å kjøre folkevognbobla si nedover skråninger, urinerte i vedkassa i stua og trodde han var i sin barndoms bygd. Moren min, som var svært omsorgsfull, hadde tidligere fulgt ham til legen pga. hodepine. Legen sendte ham hjem igjen. En måned senere la en legevaktslege mannen rett inn. To måneder etter døde han. Diagnose: Svulst på hjernen. Galskap var altså ikke slik jeg trodde. Faktisk kunne fysisk sykdom, som svulst på hjernen fremkalle det. Fem år senere døde en klassevenninne av samme årsake. I likhet med naboen vår hadde hun blitt oppfattet som et psykiatrisk tilfelle. Hun døde etter et kort sykeleie, bitter over feildiagnostiseringen, som var en stor belastning – i tillegg til antagelig å ha kostet henne livet. Jeg forsto at menneskers adferd også er et resultat av kroppens funksjoner.
Mer om anger og skam
En gang ertet jeg en jente som het Ida. Jeg angret – spesielt fordi jeg visste hvor vanskelig livet hennes var. Faren, en utagerende og voldelig alkoholiker, brakte mye fornedrelse, skam og smerte over familien sin. 22 år gammel tok Ida livet sitt. Min skyldfølelse for en enkelt episode som lå langt tilbake i tid kom tilbake. Jeg klandret meg selv og skjønte at livet hennes ikke hadde vært til å holde ut. Og jeg hadde vært en del av det.
Gatelangs
Det er lenge siden jeg besøkte min barndoms gate. Området der jeg bodde som barn er av og til i nyhetene. Da handler det ofte om drap og vold. Jordene og åkrene jeg lekte på er okkupert av næringsvirksomhet. I følge mediene er idyllen og tryggheten borte. Selv har jeg i mange år bodd på den andre siden av byen, der mine barn har vokst opp. Datteren min jobber iherdig med en masteroppgave. Veilederen hennes er fra samme kant av byen som meg. Han har spurt: – Er faren din opptatt av klassereiser? Og hun har svart at det er han absolutt. Selv sier hun at hun ikke vil la egne barn vokse opp i sin barndoms gate, som bærer preg av romslig økonomi og ytre vellykkethet. Hun syns den mangler menneskelig mangfold, og har en vellykkethetskultur som gjør barns oppvekst vanskelig og usikker. Men ville hun valgt min barndoms gate slik den nå har blitt, skal vi tro mediebildet? Og er virkeligheten i «vår gate» bare idyll?
På kveldstur med hunden vår møter jeg en gammel hedersmannen på 99 år. Han står og stabler seg til stokken sin og vil mer enn gjerne ta en liten prat. Øynene er røde, men det er fortsatt liv i dem. Han er stolt over den gjennomførte langturen til nabohuset. Rullator vil han ikke ha. – Da virker jeg så gammel, sier han. For få år siden klatret han opp på taket for å skifte takstein. Nå har han flere daglige besøk av hjemmesykepleien..
En annen kveld går jeg på et nabopar vi er omgangsvenner med. Jeg stanser og ser inn i to knuste ansikter. – Malene er død, sier moren lavt. Det viste seg at datteren på 22 hadde tatt livet sitt kvelden før. Det var hennes tredje forsøk på kort tid. Ida, som jeg allerede har fortalt om, hadde et monster av en far. Malene hadde kjærlige foreldre, som hun både elsket og var stolt av. Likevel fryktet hun etter hvert og av ulike grunner livet mer enn døden. Og valgte døden.
Min vei som terapeut
Min første veileder i psykoterapi, vraket meg nesten som psykiater. Han opptrådte på en måte som gjorde meg usikker og redd. I ettertid har denne veilederen sagt at ’han skulle temme meg’, for så å uttrykke stolthet over arbeidet mitt i dag. Det er ofte ikke langt mellom skam og stolthet. Heller ikke motsatt. Skam og stolthet er på sett og vis motpoler. At jeg ble forsøkt «temmet», skapte i stedet en hemmet psykiater i flere år. Heldigvis har jeg vært velsignet med gode og kloke veiledere etter dette, som sammen med spennende og utfordrende pasienter har bidratt til at jeg gradvis turte å etablerte min nåværende åpne og personlige, ganske private stil. Jeg kaller det ’bridging; en fin måte å få pasienten til å føle seg mindre ensomme og mer likeverdige og trygge på. ’Bridging’ eller brobygging på godt norsk, er også en effektiv metode for å få andre til å komme over skammens mur og ut av ensomhetens fengsel, som i følge den berømte psykiateren Erich Fromm er menneskets skjebne..
Jeg sier IKKE at dette er veien alle terapeuter skal velge. Men jeg tror bestemt at pasienters følelse av ensomhet i terapirommet, skaper tilbakeholdelse. Da tar det lengre tid før pasientene åpner opp for det mest skambelagte i livene sine. Kanskje gjør de det aldri, til tross for at de trenger hjelp.
Vi er alle sårbare og nakne
Både i boken min, Alen naken, og i terapirommet forsøker jeg altså å nærme meg, og være åpen for ensomhetens og skammens mange ansikter. Jeg har et sterkt ønske om å bidra til å fjerne skammens mur, som hindrer oss i nærhet og god tilknytning. Vi er alle sårbare og nakne, og trenger hverandre. Hvis vi i større grad tør å være oss selv og la andre få være seg selv, vil livene våre bli enklere å leve.
Tormod Huseby (f. 1954) er spesialist i psykiatri. I tillegg er han veileder i psykoterapi. De siste 15 årene har han drevet privatpraksis i Oslo. Han er også en erfaren globetrotter, som har søkt uvanlige og utfordrende reisemål. Han har tidligere utgitt boken Just like us, only more (2007) og vært medforfatter i Rigmor Galtungs bok Fullt lys og stummende mørke (2010), etter å ha vært hennes terapeut i flere år. Nå er han aktuell med Alene naken, en modig, varm og innsiktsfull bok.
