Blekket var knapt tørt da jeg forleden sprang bort til Cappelen Damms lokaler og hentet et eksemplar av min andre barnebok, Ormeegget. Da jeg kom hjem samme ettermiddag måtte jeg finne fram den første, Trollskallen, og legge dem ved siden av hverandre på spisestuebordet for å sammenlikne omslagene – Trollskallen, grønt som Østerdalen, Ormeegget, blått som Skagerrak. Jeg plasserte dem side om side i bokhylla, og forestilte meg en hel rekke av bøker med navnet mitt nedover ryggen. Jeg veide dem i hendene, studerte tykkelsen, og konstaterte at bok 2 er litegrann bredere over ryggen, som alle oppfølgere bør være.
Det er noe ekstra spesielt for en forfatter å få gi ut sin andre bok. For ganske mange debutanter blir det med den ene boken. Kanskje de kun hadde én genial idé, kanskje de fant ut at det var veldig mye arbeid, kanskje de returnerte til et mer lukrativt yrke som blikkenslager eller fajanseimportør. Og all ære til dem for det. Men for meg var det som om jeg endelig kunne ta det ordet i min munn, uten at det ga en flau bismak: Forfatter.
Da jeg skrev på Trollskallen dukket det stadig opp idéer til Edvard Frosts videre liv etter ekspedisjonen til Østerdalen. Nå var det jo ingen automatikk i at det ville bli flere bøker etter debuten, så jeg skjøv bestemt til side alle tanker om oppfølger. Eller trilogi, som enhver fantasy-saga med respekt for seg selv må utgis som. Isteden anstrengte jeg meg for å skrive Trollskallen som en avsluttende fortelling, hvor heltene rir inn i solnedgangen på slutten - eller i dette tilfellet, tar toget hjem til Kristiania.
Men da jeg la hodet på puta om kvelden, eller satt på banen om morgenen, begynte hjernen å spinne videre på historien, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å lytte til stemmen i hodet, og notere idéene på mobilen, og tenke at de kanskje en dag ville finne veien til papiret.
Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville sende neste ekspedisjon ut av de dype skoger og ned i det desto dypere havet. Jeg ønsket at hvert kapittel skulle være vått, og kaldt, og spekket av maritime referanser som fiskebryggen i Kristiania, vrakere langs sørlandskysten, sjømenn med krokproteser, fyrtårn og granatharpuner. Vi er jo tross alt en kystnasjon og norsk folketro er spekket med sjøuhyrer. Fra den legendariske kraken, til den mytologiske Midgardsormen, og til drauger, med sjøgress istedenfor hode(?), som visstnok skal ha utradert hele kystsamfunn i Lofoten. Allerede i 1555 skrev den katolske erkebiskopen Olaus Magnus’ Historia de gentibus septentrionalibus, en beretning om de nordiske folks liv og levnet, der han fortalte om sjøormer, så lange at de nådde opp til stormasten på seilskuter. Med et så rikt univers av monstre tok jeg en enkel beslutning: Oppfølgeren til Trollskallen skulle ikke inneholde et eneste troll…
Handlingen til Ormeegget er lagt til 1888, en fantastisk periode å boltre seg i, med sine gasslykter, hestekjerrer og ondsinnede, flosshatt-kledde herremenn. For Viktoriatiden var ikke bare de store oppdagerne og detektivenes tid, men også epoken da det vi anser som moderne teknologi virkelig gjorde seg gjeldende i samfunnet. Ubåter og dykkerklokker, og dampskip og luftskip, gikk fra å være science-fiction, pønsket ut av forfattere som Jules Verne og H.G. Wells, til å bli en både skremmende og fascinerende virkelighet. Bare se på denne nærmest utenomjordiske dykkerdrakten som Carmagnolle-brødrene oppfant i 1882 (og som dukker opp i Ormeegget)! Virkeligheten overgår fantasien.
Så, høsten før Trollskallen kom ut, og alt jeg kunne gjøre var å bite negler, og vente på utgivelsesdagen, begynte jeg så smått å skrive på Ormeegget. Og et halvt år senere, omtrent da Trollskallen kom i butikken, var førsteutkastet klart. For ett spørsmål måtte besvares: Hvorfor i huleste har Edvard grått hår? Og ikke minst: Hvordan gikk det med Edvard, professor Wolf, Alma, herr Mink og de andre til slutt? Jeg kan røpe at det første spørsmålet besvares i Ormeegget – det siste på denne tiden neste år.
«Trollskallen – en av 500». Redaktør Pia om hvordan Trollskallen gikk fra å være lovende manus til ferdig debutbok.
«Trollskallen: Fra skalpell til samuraisverd» Alexander Løken skrev om debuten Trollskallen da den utkom i 2014.
Debutantintervju med Alexander Løken
Intervju med Alexander Løken i spalten «Barndommens nattbord»
