Kenneth Pettersen og jeg har lest Lydia Davis «Flyktig hendelse med kort a, lang a og diftong». Kenneth er redaktør i det norske chapbook-forlaget AFV-press , som har blitt et lite arnested for unge nordiske og amerikanske forfattere. Han er også en god venn og når vi to snakker om litteratur har det en tendens til å bli personlig.
Vi har lest den samme boka og stilt hverandre fem spørsmål om den. Kenneth har lest boka på engelsk, derfor siterer han også på engelsk.
Kristine spør, Kenneth svarer:
1. Da vi satt på kafé sammen for en liten stund siden sa du at du liker å lese om drømmer. Lydia Davis skriver om mange drømmer i denne boka. Er det greit at alle skriver om drømmer synes du? Hva gjør Lydia Davis som gjør at det er gøy å lese?
Svar: Jeg liker å lese om, og høre om, drømmer. Drømmer virker like spennende som ikke-drømmer. Det er helt greit for meg om alle skriver om drømmer. Det er også helt greit om alle skriver om isbjørner, det er ok om alleskriver om andre verdenskrig, idc. Når Lydia Davis skriver ned drømmer blir jeg minnet på det helt tilfeldige i hva jeg tenker på som ‘litterært’, ‘viktig’, ‘interessant’, og jeg tenker mer enn vanlig på forholdet mellom ‘fiksjon’ og ‘virkelighet’.
2. Tror du det er Lydia Davis sine virkelige drømmer, og hvis de er det tror du at hun har gjort om handlingen i dem for å gjøre dem mer litterært egnede?
Svar: Lydia Davis sier, i et intervju med Johanne Fronth-Nygren på Forlagsliv, at tekstene er «basert på mine egne drømmer eller venners drømmer som de har fortalt meg, eller våkne opplevelser i enten mitt eller venners eller familiemedlemmers liv.» I ‘Note about the «dream pieces»‘ skriver Lydia Davis:
‘Certain pieces which I am calling “dreams” were composed from actual night dreams and dreamlike waking experiences of my own; and the dreams, waking experiences, and letters of family and friends. I would like to thank individuals for the use of their dreams or waking experiences, as follows: John Arlidge for “Swimming in Egypt”; Christine Berl for “The Piano Lesson”; Rachel Careau for “In the Gallery”; Tom and Nancy Clement, and Nancy’s grandmother Ernestine, for “The Grandmother”; Claudia Flanders for “The Piano”; Rachel Hadas for “At the Bank” and “At the Bank: 2”; Paula Heisen for “The Sky Above Los Angeles”; and Edie Jarolim for “Ph.D.” (which began as a “dream” and became shorter). The rest are my own.’
3. Føler du som meg at du blir kjent med Lydia Davis når du leser tekstene hennes?
Svar: I like stor grad som jeg tenker jeg blir kjent med andre forfattere ved å lese bøkene deres.
4. Lydia Davis skriver enkelt. Mange mener at evnen til å skrive enkelt kjennetegner god litteratur. Er du enig, og hva er forskjellen på bra enkelt og dårlig enkelt?
Svar: Jeg synes ikke Lydia Davis skriver enkelt. Fx er hun innom mange forskjellige sjangre i boken, og setningene er ofte lange (og ofte korte). Hun virker til å ha en form for, og grad av, kontroll andre forfattere ikke later til å bry seg om og/eller klarer å gjennomføre. Historiene hennes virker nøye komponert, og hvert ord virker vesentlig, kanskje særlig i de korte tekstene hennes, men også fx i ‘The Cows’, der historien i økende grad kompliseres i løpet av teksten, med sosiologiske og psykologiske slutninger som trekkes på bakgrunn av empiri, teksten er konsekvent og logisk.
«The third comes out into the field from behind the barn when the other two have already chosen their spots, quite far apart. She can choose to join either one. She goes deliberately to the one in the far corner. Does she prefer the company of that cow, or does she prefer that corner, or is it more complicated— that that corner seems more appealing because of the presence of that cow?»
5. Hvis du kom inn på et tog og Lydia Davis satt der, men du visste ikke at hun var en kjent forfatter, hadde du satt deg ned ved siden av henne?
Svar: Jeg velger alltid et sete som ikke er ved siden av noen, men hvis det ikke var noen ledige tosetere, ville jeg ikke hatt noen motforestillinger mot å sette meg ned ved siden av henne. Hun slår meg som en som er hensynsfull, ikke bruker for stor plass, ikke snakker høyt i mobilen, og det virker som om hun er i mental balanse, hun vil ikke komme til å snakke med meg, la meg være i fred.
Kenneth spør, Kristine svarer:
1. I teksten ”Writing” skriver Davis:
“What I should do, instead of writing about people who can’t manage, is just quit writing and learn to manage.” og “The only way I will get smarter is by not writing anymore. There are other things I should be doing instead.”
Det første utdraget siterte du på Instagram-kontoen din, som gjør at jeg antar at utdraget resonnerte med deg også. Selv om tekster som åpenbart er skrevet utelukkende for å hjelpe forfatteren med å takle (”skrive seg ut av”) en vanskelig livssituasjon er sett ned på av lesere (i hvert fall synes jeg de er ganske uinteressante), er det en utbredt oppfatning at de fleste/mange forfattere skriver for å bearbeide erfaringer. Men er det virkelig sånn at det hjelper å skrive om det? Tror du det vil være gunstig for mange av de som skriver for å ”skrive seg ut av” noe å slutte å skrive og heller finne seg en annen hobby, ”other things”? Hvilke ”other things” vil du anbefale?
Svar: Det resonnerte hos meg fordi jeg kjenner meg igjen i den følelsen av å sitte inne og skrive og at man på en måte skriver seg ned i et hull man ikke kommer opp av fordi man bruker all tiden sin og energien sin til å skrive om livet og undersøke hullet isteden for å leve livet og undersøke det i et miljø med faktorer som er fleksible utenfor en selv. Jeg tror at å skrive kan hjelpe med å få det du har opplevd eller er opptatt av etablert i en synsvinkel, et standpunkt, i en historie og det tillater deg også å undersøke det fra ulike perspektiver. Akkurat der og da når ting klikker i forhold til hva du vil si og hvordan du opplever ting kan det gi en enorm lykkefølelse, men i det store og det hele tror jeg ikke at skriving gjør folk til spesielt lykkelige mennesker. Å skrive kan være en måte å få utløp for følelser, men å løpe i skogen eller ri eller bokse, synge, spille trommer, danse og prate med venner kan også være bra måter å gjøre det på. Det som er forskjellig med å skrive da er at det potensielt sett også kan treffe noen som føler det samme eller som skjønner mer om seg selv og at de ikke er alene i verden på grunn av de man har skrevet, og det er jo fantastisk fint synes jeg. Om det hjelper å skrive spørs hva slags person man er. Hvis man er en person som ofte graver seg ned i ting, og det tror jeg mange forfattere er, så er det kanskje ikke det sunneste man kan gjøre, men kanskje likevel det de helst vil. I sommer skrev jeg ingenting, men var med venner, drakk vin, spiste jordbær, lå på stranda og badet en hel del. Jeg tror at det gjorde meg lykkeligere enn skriving (og samtidig var jeg, som du vet, veldig ulykkelig fordi jeg ikke skrev). Lag barn, få barn, det er bra greier tror jeg. Er ikke helt enig med deg i at å skrive seg ut av tøffe erfaringer er uinteressant. Jeg tror det kan gi den energien man trenger for å skrive bra, men så er det så utrolig vanskelig å skrive bra at i 99.9 prosent av alle tilfeller når det ikke opp til noe som kan kalles kunst likevel. Jeg synes det er fint å gå for den 00.1 prosenten. Jeg vil ha intense følelser når jeg leser og jeg vil ha dem når jeg skriver også.
2. Et tema jeg oppfatter at Lydia Davis ofte skriver om er kjedsomhet. I teksten ”I’m pretty comfortable, but I could be a little more comfortable” skriver hun ned ulike lunkne utsagn fra noen som ikke er helt tilfreds, men heller ikke veldig misfornøyde.
I’m a little tense.
My fork is too short.
My tea water takes too long to boil.
Det er kanskje slike ting man blir oppmerksom på når man har for mye tid, når man har tid til å virkelig kjenne etter, når man kjeder seg. I teksten ”Eating fish alone” skriver hun ”I like to watch the waiters and waitresses and other customers very closely, even if they are not very interesting.” Hva tror du det gjør med litteratur når man inkluderer ”det kjedelige”, har du noen favoritter som skriver kjedelig bra?
Svar: Samuel Beckett “Venter på Godot”. Han klarer å kjede på en underholdende måte. Det er den eneste jeg kommer på, har lest den, men jeg har ikke et nært nok forhold til den til å kunne kalle den er favoritt akkurat. Ellers er jeg kjempeglad i bøker uten handling, men da er handlingen ofte erstattet med følelsesmessig og språklig intensitet (Josephine Klougart, Virginia Woolf, Gertrude Stein kanskje…) Lydia Davis har humor og et sylskarpt språk. Det er det som redder henne. Dessuten synes jeg at det sier noe om livet det også. Det virker så rart, at livet er så kort også går vi rundt og henger oss opp i hvordan noen klemmer ut tannpasta fra tuben.
3. Davis skriver ned 28 drømmer, eller drømmelignende opplevelser, hun, eller venner, har hatt. Skriv ned en av dine drømmer.
Jeg har problemer med å huske drømmene mine. Faktisk så har jeg lest spørsmålet ditt, og neste natt drømte jeg noe som jeg tenkte at jeg skulle huske. Jeg tror jeg husket det ganske lenge, men nå har jeg glemt det. Nei, forresten nå husker jeg. Jeg drømte at det var en massemorder som slo til helt tilfeldig. Det kunne være hvor som helst i verden, men akkurat på samme dag i hver måned ble en ny person drept. Det var det eneste som utmerket seg ved ham, systematikk og sporløshet. Og nå nærmet det seg den datoen igjen. Jeg var ekstra bekymret fordi mediene var ikke oppmerksomme på at den kom, at det skulle komme et nytt mord. Jeg satt alene i leiligheten og utenfor i gangen satt det to menn og vasket gitarene sine.
4. Jeg elsker å høre om drømmer og å fortelle om drømmer (selv om jeg drømmer altfor sjeldent, eller, i det minste, sjeldent husker hva jeg har drømt). Hvorfor tror du det er en sosial kode at man ikke forteller om drømmene sine? Det er den dårligste sosiale koden, imo (in my opinion).
Det er tilbake til det første spørsmålet ditt. Jeg tror at når man skriver om drømmene sine, da er man virkelig inne i et intenst og grumsete territorium for bearbeiding av følelser. Å skrive om det er risikabelt, men det kan fungere i blant og jeg synes at det fungerer når Lydia Davis gjør det. Jeg tror også at folk tror at de er ekstremt dype som mennesker når de drømmer, men opplevelsen av å høre noen fortelle om drømmene sine er sjelden så dyp som den var for drømmeren. I forhold til sosiale koder kan det også gi en følelse av å komme litt nærmere en person enn det man er komfortabel med. Det er forøvrig interessant at du liker at folk forteller om drømmene sine, men at du ikke liker terapiskriving. Er ikke drømmeskriving både høyeste og laveste nivå av terapiskriving?
5. Velg ut en av dødsannonsene i teksten ”Local obits” du ville hatt stående i avisen når du dør.
Jeg vil ikke dø, bare så det er sagt, så tanken på hva som skal stå i avisen underholder meg ikke. Men, jeg identifiserer meg med denne damen. Jeg tror hun hadde en bra balanse i livet:
“Eva var en ivrig gartner, fuglekikker, og likte også å lese og skrive poesi. Hun elsket å holde selskaper.”
Det er også utrolig mange kattedamer. Har du lagt merke til det?
