Siri Gjelsvik (f. 1975) bor i Stavanger. Hun er journalist og forfatter og debuterer i disse dager med boken Monster under senga, en ekte Løveunge.
Å fjerne et monster
Denne søte Løveungen handler om et veldig aktuelt tema: Å være lillesøster og være litt redd for monstre under senga. Da er det fint å ha en storesøster som vet hvordan man skal fjerne monsteret. Man gjør bare sånn og slik og sånn. Og så er monsteret borte. Eller? Stina Langlo Ørdal står bak de snillskumle illustrasjonene i boken. Jeg har intervjuet debutant Siri Gjelsvik om hennes litterære barndomsminner.
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Det er mange! Jeg var – og er – veldig svak for Roald Dahls fortellinger. Særlig Heksene synes jeg var så skummel at jeg nesten ikke våget å lese den ferdig. Jeg skuler fortsatt på hekseaktige damer i nabolaget. Det har hendt at jeg har bedt ungene se etter om spesielt giftige eksemplarer bruker hansker, så jeg ble nok litt ødelagt…
Dessuten var jeg veldig glad i Serafin og Plym. Der husker jeg historien først og fremst gjennom illustrasjonene, som er helt fantastiske. Jeg svermet med Anne i Jørgen+ Anne = sant, og var hekta på Anne fra Bjørkely en lang periode. Dessuten leste jeg mye Jules Verne, særlig En verdensomseiling under havet synes jeg var spennende.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Mor leste for meg og søsteren min hele tiden. Vi fikk jevnlig påfyll gjennom bokklubben, og mor tok oss med til biblioteket hver uke. Jeg lærte meg å lese tidlig, for jeg var altfor utålmodig til å vente på å få neste kapittel opplest. Så jeg lå der under dyna med lommelykt og leste videre, lenge etter at hun hadde sagt god natt. Det visste hun selvfølgelig, men jeg trodde jeg lurte henne trill rundt. Hun tenkte antakelig at det er bedre med smuglesing enn med smugrøyking, så jeg fikk holde på. Veldig mange av bøkene fra denne tiden har jeg tatt med videre til mine egne barn. Ikke alle historiene har tålt tidens tann, men det er kanskje like greit, for da blir det plass til nye bøker også.
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Å lese bøker er som en startknapp for fantasien. Det er nesten litt magisk å åpne en bok, for mellom bokpermene kan absolutt alt skje. At min mor leste så mye for meg, trigget nysgjerrigheten – jeg slukte bøker fra jeg var ganske liten, og da jeg var gjennom barnebokhylla, gikk jeg løs på voksenbøkene. Jeg var ikke gammel da jeg leste bøker som Amtmandens døtre, Fuglane og An-Magritt. Jeg vet ikke hvor mye jeg egentlig skjønte, men jeg følte bøkene gav meg tilgang på en hel verden som jeg ikke visste noe om. Gode barnebøker – altså bøker som barn synes er gode, og gjerne leser om og om igjen – mener jeg er de aller viktigste bøkene. Det er her leselysten blir skapt. All tiden min mor brukte på å lese for meg, er den fineste gaven jeg har fått.
