Å stille de vanskelige spørsmålene
Hvordan finne ord for omsorgssvikt? Hvordan skrive om incest? Hvordan finne begreper for trygt og utrygt når det gjelder vold i hjemmet? Hvordan finne fram i temaet om psykisk sykdom og pårørende? Hvordan snakke om porno med både barn, ungdommer og voksne?
Med interesse for familiens mørke rom og skyggefulle kroker
Som tidligere psykologistudent med interesse for familiens mørke rom og skyggefulle kroker, syns jeg er det er spennende med bildeboka som lommelykt, bildeboka som forstørrelsesglass, å bevege meg inn i både tabuer og vanskelige emner. Jeg føler at jeg forsker, og at bildebøkene mine er forskningen min, det jeg kommer fram til. De er ikke perfekte og de er ikke det endelige svaret på disse spørsmålene jeg strever med, men de er dit jeg kom i den og den undersøkelsen, i det og det forsøket.
Bildeboka som medium
Bildeboka som medium egner seg spesielt godt for vanskelige spørsmål, familieproblemer og tunge temaer. Og gjennom dette arbeidet nærmer jeg meg problemstillinger som ble for store og uhåndterlige for meg da jeg studerte psykologi tidlig på åttitallet. Bildebokas rammer gjør at jeg må forenkle og konkretisere og vise – slik at både barn, voksne og ungdommer kan finne historier og nivåer som gir dem noe. Jeg må åpne fortellingen nok til å slippe alle aldre inn – og finne et språk som kan snakke både til barn, ungdom og voksne samtidig.
Bildebøker kan åpne lukkede rom, trøste og gi opplevelser
På denne måten, med dette språket og med den visuelle fortellingen i tillegg, blir bildeboka en måte å åpne lukkede rom og låste dører på, og gjennom fortellingene sine håper jeg at disse bildebøkene kan slippe luft og lys inn på temaer som er vanskelige å berøre, pinlige å snakke om. Åpne opp og slippe ordene til, bildende til, gjøre det mulig å snakke om eller tenke rundt, gi ord og bilder som kan ta skyggene på alvor, hjelpe og trøste og gi opplevelser.
Alibaba og de 40 røverne som underliggende allusjon
Utfordringen min som forfatter, er bestandig hvordan jeg skal vise et tema konkret og finne en situasjon. For å konkretisere, bruker jeg ofte metaforer. I Blekkspruten valgte jeg en blekksprut som metafor for overgriperen. I Akvarium valgte jeg en gullfisk som metafor på en mor som ikke klarte å ta seg av barnet sitt. I Håret til Mamma valgte jeg håret som en metafor for morens psykiske tilstand. I Sesam Sesam, visste jeg med det samme at det var Alibaba og de førti røverne som skulle være grunnhistorien her, den underliggende allusjonen, referansen. Med et slikt metaforisk grep er det lettere å balansere det kunstneriske mot det pedagogiske, barneleseren mot voksenleseren, det enkle mot det komplekse.
Å gjenskape et omarbeidet eventyr
Oppgaven min var å gjenskape dette omarbeidede eventyret gjennom utvalgte og konkrete situasjoner. Og slik som i teateret får vi suget og suset av undring når scenen dreier eller når sceneteppet går opp – og ved at vi blar om til neste side. Når neste scene viser seg i et ah! Et o! Et ha ha! Et åååh! Et aha! Og på denne måten blar vi oss fram gjennom scene etter scene og får fortellingen fordelt og fortalt både verbalt og visuelt i bildebokas tablåer.
Å legge til rette for overraskelse og fordypning
Denne blaingen, dette sceneskiftet er hokus-pokuset med en bildebok og selve kjernen av bildebokas praksis. Barbara Bader formulerte det slik i 1976: ”The drama of the turning of the page”, noe som har blitt en grunntanke i forhold til bildeboka som eget medium. Denne dramatiske glippen mellom oppslagene i både innhold og bilde gjør at blaingen mellom scenene gir overraskelse og fordyper det følelsesmessige engasjementet i fortellingen.
Om bildebokas teater
Kanskje er leseren i bildebokas teater alene, kanskje sammen med flere barn, kanskje det er en voksen der også, en trygg voksen med et fang som er amfiet for barnet å lene seg mot. Og da er det lett å spørre og lett å snakke og lett å være sammen om tanker. Kanskje trenger de ikke å snakke, men bare bla sammen gjennom bildebokas teater. Å se scenene skifte kan være nok for å ha en støtte i ryggen.
All-alder bøker
Bildebøker er ikke bare for barn. Bildebøker er ikke barnebøker. De er for alle. Og det er ofte flere som leser bildeboka sammen, også flere aldre samlet. Og da vil jeg at det skal være noe å hente for alle. Barn leser og forstår ofte overflateplanet og forholder seg til den direkte og konkrete handlingen. Ungdomsleseren leser også underteksten og tenker rundt situasjoner og følelser. Den voksne leseren leser inn enda flere dimensjoner og kan tolke inn samfunn og etikk. På denne måten får bildeboka flere lag i forhold til hvem som leser.
Bildebøker er ikke bare for barn. Bildebøker er ikke barnebøker. De er for alle.
Undring og gjenkjennelse
Bildeboka er ofte åpen og spiller derfor på leseren og gir rom for leserens egne erfaringer. Har barnet sett porno, gir det en egen erfaring enn om barnet aldri har sett det før. For noen vil det dermed innebære undring, for andre gjenkjennelse.
Balanseganger
I arbeidet med bildebøker er det mange vanskelige balanseganger. Den ene er balansen mellom voksen og barn, mellom for voksen tekst, for voksne bilder og for barnslig tekst, for barnlige bilder. For meg som jobber med all-alder-prosjekter, er det viktig at fortellingen – både bilde og tekst – er interessant både for voksne, for barn og for ungdommer. En annen vanskelig balansegang er mellom pedagogikk/psykologi og kunst. Jeg må jobbe mot pedagogikken så det ikke blir pedagogisk læringsmiddel og psykologisk hefte. En tredje balansegang er mellom tydelig og mangetydig. Hvis det blir for tydelig, blir det banalt og endimensjonalt, mens jeg ønsker meg dimensjoner og nivåer og dører inn og trapper opp og ned og skuffer til å trekke ut. Men da kan det også bli for utydelig og for mangetydig, slik at rommet jeg ønsker å definere og utforske, blir skjult.
… jeg ønsker meg dimensjoner og nivåer og dører inn og trapper opp og ned og skuffer til å trekke ut.
Sesam Sesam – en bok om barn og pornografi
Av og til blir bildebøkene mine for tydelige, av og til for utydelige. Og noen ganger ser jeg ikke dette før etter de er utgitt. I Sesam Sesam var det en fjerde vanskelig balansegang som ble interessant å jobbe med: Hvor «pornoete» skulle pornoen være? Kaia, datteren min som har illustrert boken, og jeg ville at en bildebok med porno som tema skulle vise hva porno er uten å selv bli porno. Dette er ikke porno for barn, dette er heller ikke en første innføring i porno, men det handler mer om møtet med porno, opplevelsen av det å snuble inn i pornografiske bilder uten å vite hva dette er og skammen rundt det når moren oppdager det og tar hovedpersonen vår på fersken.
Nok kropp til å fortelle hva pornografi er
I Sesam Sesam var det i den visuelle fortellingen det ble størst utfordringer i forhold til grenser og grad av direkthet. Kaia som hadde ansvaret for det visuelle, måtte balansere mellom å være tydelig, men samtidig holde igjen, å være direkte uten å plumpe. Vi måtte gå opp grenseoppganger i forhold til de pornografiske situasjonene, hvordan de skulle framstilles, hvor mye som skulle vises, hva slags uttrykk pornostjernene skulle ha – ikke nytelse, men råhet, ikke for mye kjønn, men nok kropp til å fortelle hva pornografi er.
Kaias stil egner seg godt til dette temaet fordi den ikke er så realistisk. Den er mer karikert, ekspressiv og humoristisk, noe som kan ufarliggjøre, og som jeg tror kan egne seg i en slik bok som handler om porno.
Bildeboka som tilkobling og sanseopplevelse
En vanlig myte om bildeboka er at den er et innsovningsmiddel, at den er sengelektyre, kveldslesning – og det fins flere bildebøker lagd nettopp for det formålet: å få barn til å roe seg, få barn til å sovne med suggererende, søvndyssende gjentagelser og rytmisk roende språk, slik som den omdiskuterte kaninboka. Men jeg lager ikke bildebøker som innsovningsmiddel. For min del handler det mer om oppvåkning: tilkobling, opplevelse og vekkemiddel. Jon-Roar Bjørkvold, professoren i musikkvitenskap som skrev om det musiske mennesket, sier om sang og musikk at barnet må drives mot sansemessig årvåkenhet, ikke mot sansemessig bedøvelse, mot estesi (kunstopplevelse), ikke mot anestesi (bedøvelse). Det samme kan sies om bildeboka som sansemessige tilkoblingen, kunstopplevelse, oppvåkningen til følelser og farger og oppdagelser i den visuelle og verbale fortellingen.
«… barnet må drives mot sansemessig årvåkenhet, ikke mot sansemessig bedøvelse, mot estesi (kunstopplevelse), ikke mot anestesi (bedøvelse).»
Jon Roar Bjørkvold
Dagbøker og kveldsbøker
Jeg tror på bildebøker både som kveldsbøker og dagbøker, å vasse i bildebøker, å tråkke på dem, åpne dem hvor som helst og se og lese, bla og kikke, bildebøker utover gulvet og bordet, bildebøker i stua, på barnerommet, på soverommet, bildebøker fulle av barnnåler, smuler og sand. I sommer på stranda så jeg flere familier som hadde med bildebøker. De lå på håndklærne, på gresset, i sanda og lyste! Noe så fint! Sjøl hadde vi ofte med oss bøker inn i skogen og hadde skoglesing. Det var veldig hyggelig og en fin ting!
Å åpne en bildebok er en sanseopplevelse
Jeg tror på bildebøker som gjenstander, som fysiske objekter: de ulike formatene, de ulike tyngdene og størrelsene, de ulike sanseopplevelsene. Å åpne en bildebok med tykt av farge og lukt av trykksverte er en sanseopplevelse. Å åpne en stor stor bildebok som er så stor som et bord eller en bittebitteliten bildebok som er så liten som en barnhånd er også sanseopplevelser. Blankt papir eller matt, tykt papir eller tynt, ruglete eller glatt er sanseopplevelser. Og Kaia, som er illustratør, og jeg, som er forfatter, vil nettopp gi sanseopplevelse med bildeboka. Farger som springer fram for blikket, lukta av farger og trykk, størrelsen og det kvadratiske formatet! Ipad og skjerm og ebøker er vel og bra, men bildeboka er et medium som ikke kan tilpasses et standarisert format på skjerm, for bildebøker er så forskjellige sansemessig, og det å møte bildeboka fysisk med hender og tenner og tær og munn og nese og fingre er en sanseopplevelse, og en ny opplevelse for hver ulik bildebok.
… det å møte bildeboka fysisk med hender og tenner og tær og munn og nese og fingre er en sanseopplevelse, og en ny opplevelse for hver ulik bildebok.
Bildeboka som verktøy og vikar, bildeboka som venn
Hvordan ta en vanskelig samtale? Hvordan begynne å snakke om et vanskelig tema? Og i dette tilfellet Sesam Sesam: Hvordan komme inn på noe så pinlig og flaut som porno? Hjemme hos oss hadde vi aldri porno-samtalen med barna, sex-samtalen, ja, kondom-samtalen, ja, men ikke porno. Nå i dette samfunnet vi har i 2017 er barna mine voksne og vet mer om porno enn meg, men for familier med barn som vokser opp nå – og for skoler – og kanskje barnehager – kan pornosamtalen kanskje være en nødvendig samtale å ta. Da kan bildeboka være et verktøy. Den kan ligge framme eller den kan leses høyt. Men bare det at temaet dermed ligger tilgjengelig, ligger på bordet, er i rommet, kan være nok til å komme i gang med spørsmål og tanker. Og slik også med de andre bildebøkene mine – om vold i hjemmet, om omsorgssvikt, om incest. Boka kan være et verktøy for å komme inn i disse rommene, inn i disse samtalene, lufte og få inn lys, åpne opp, gi ord for det som er trygt og utrygt, gi begreper og bilder som kanskje kan brukes, gi ord for å spørre og snakke rundt dette.
Boka kan være et verktøy for å komme inn i disse rommene, inn i disse samtalene, lufte og få inn lys, åpne opp, gi ord for det som er trygt og utrygt, gi begreper og bilder som kanskje kan brukes, gi ord for å spørre og snakke rundt dette.
Karakterene i fortellingen kan være en samtalevikar
Men karakterene i situasjonen og fortellingen i seg selv kan også være en vikar som kan vise hvordan samtalen kan foregå, vise hva som kan gjøres. Moren i Sesam Sesam kommer nettopp med de ordene som mine rådgivere har gitt meg, sier de tingene som kan være lurt å si, fint å si, for å gi forståelse, for å fjerne skam og mindreverd, for å gi trygghet. Dermed kan boka også brukes slik – som en stemme, en som sier det som kan være fint å si, en som viser den voksne hvordan komme i gang med praten, hvordan åpne for denne samtalen. Jeg vil jo veldig gjerne jobbe med bildeboka som kunst, med fortellingen som opplevelse, med det mangetydige og det fantasieggende, men mange bildebøker kan også ha en pedagogisk dimensjon – og denne har en pedagogisk tanke i å være en vikar for samtalen, et eksempel på hvordan praten kan komme i gang. Dette er et grep rettet mot voksne, men hvis samtalen aldri blir tatt, så kan kanskje boka være en erstatning for den samtalen som aldri har funnet sted. Bildeboka gir en voksen stemme som kan trøste og si de tingene som kan gjøre porno enklere å forstå og kanskje fjerne noe av skammen. Håper jeg.
Moren i Sesam Sesam kommer nettopp med de ordene som mine rådgivere har gitt meg, sier de tingene som kan være lurt å si, fint å si, for å gi forståelse, for å fjerne skam og mindreverd, for å gi trygghet.
Å fjerne noe av trykket bak de ubehagelige hemmelighetene
Selv om jeg tror det er plass til både voksne og ungdommer i Sesam Sesam, er det først og fremst barna jeg ønsker å strekke denne fortellingen fram mot. Jeg vil gjerne forsøke å fjerne noe av trykket bak de ubehagelige hemmelighetene, lette litt på skammen, fjerne litt av skyldfølelsen, si at det ikke er farlig å ha vært der inne og sett seg rundt, for det er ikke forbudt. Jeg vil skape litt humor, lage litt letthet, lufte litt ut, løfte på lokket, skru på lyset og si hei på deg til dette temaet slik at barn tør å snakke om det og le av det. Jeg vil at voksne skal tørre å snakke om det, slik at barn og voksne kan spørre hverandre, slik at de kan finne begreper å holde seg fast i og ord om det som er trygt og det som føles utrygt, ufarliggjøre ordet og området, fjerne minene. For det er fint med ord og fint at ord fins også for dette.
… det er fint med ord og fint at ord fins også for dette.
