Prevensjonssamtalen, ja, sex-samtalen, også, men ikke noen prat om nettpornografi. Jeg er nok ikke den eneste. Porno er et av de store tabuene våre. Det tauseste og mest ubehagelige. Selv om det er porno på alle kanter i vårt digitale samfunn, er det knapt et tema. Det er porno på bærbare PC’er, i mobiltelefoner, på iPader, men lite bevissthet rundt det. Når skal vi begynne å snakke med barn om porno? Hvordan skal vi rekke å være i forkant, når rådgiveren i Barnevakten kan forteller at det i en fjerdeklasse ble spredd lenker til pornosider blant elevene; 9-åringer!
Høye tall
I vår opplyste tid er det få barn som er like uvitende og naive som jeg var i min oppvekst. De fleste har sett porno på nett. Da er det ikke så mange hemmeligheter igjen. Redd Barna og FMSO (Fellesskap mot seksuelle overgrep) har gjennomført undersøkelser som viser at svært mange barn helt ned mot 5. klasse ser porno. Jeg ble kjent med de høye tallene under arbeidet med boka Blekkspruten, en bildebok om incest, og spurte meg selv: Hvorfor snakker ingen om dette? Hvor er mediene? Foreldre? Lærere? Hvorfor står ikke pornosamtalen på skolens og helsesøsters program?
Sex og kropp og alt det der
Dagens barn vet forbausende mye om sex og kropp. Og porno viser seg å være en del av hverdagen, en del av barnekulturen. Noe jeg syns er sjokkerende, men ikke datteren min. Hun forteller at hun så barn sitte med porno på skjermer på skolebiblioteket. Og i klasserommet. I min oppvekst var porno noe som fantes i blader funnet i skogen. Og i Sverige, der de hadde pornoblader på bensinstasjoner. Da jeg var 12 år, trodde jeg gutter og jenter som var glad i hverandre og ville ha barn sammen, tisset oppi hver sin kopp som de tømte i den samme bøtta. Og så drakk jenta blandinga, og vips var hun gravid! Jeg så for meg en rød plastbøtte med hvit hank, og var sjokkert da en venninne inngående beskrev hvordan det egentlig hang sammen. Jeg ble kvalm, urolig. Var det slik det var å være voksen?
Hodet fullt av spørsmål
Barn i vår opplyste tid kommer overraskende nok med de samme spørsmålene jeg balet med etter at venninna mi avslørte hva sex var, bare anonymt til digitale spørrespalter: Må jeg også gjøre dette? Er det slik det er å være kjærester? Er dette kjærlighet? Så selv om verden er forandret og porno er overalt, har barn og unge den samme forvirringen, uroen, skammen – og skrekken over at de også kanskje en dag må ha sex, at de også må bli voksne og holde på slik, bekymring for at de ikke er fine nok, pene nok. En maurtue av forvirring og uro.
Porno på barnerommet
I min siste bildebok, Sesam Sesam, er vi i Alibabas google-verden der skattekamrene blinker. Internettet ligger vidåpent bak portene. Men lille Alibaba, Al, vet ikke om alt det som fins der, følger bare etter storebroren Kassim og oppdager ting han ikke hadde anelse om inni datamaskinen på gutterommet. Passord: Sesam, åpne! Og opp går de forseggjorte portene og det eventyrlige åpner seg, selve Babylon! Det glimter, glitrer og gløder av farger, nakne kropper! Pornoen velter fram! Hele nettet fullt av grådige hemmeligheter! Det er vanskelig å slutte å klikke, klikke seg vekk, stanse flommen. Og da står Mamma der. Mamma har sett alt! Alt!
Kanskje ikke for barnehagen
Mange tror at bildebøker er småbarnsbøker, bare fordi det er store bilder i dem. En kunstnerisk bildebok er et eget medium på linje med tegneserier og animasjonsfilm, og henvendt til voksne, ungdom og store barn, tidvis også til de yngste. Men jeg har ikke tenkt på Sesam Sesam som en bok for barnehagebarn! Jeg er verken pedagog eller ekspert, men en dikter. Mine bildebøker er ikke et pedagogisk-psykologisk verktøy. Ikke oppslagsverk. Sesam Sesam er ikke porno for barn, men en fortelling; følelsesmessig og humoristisk, skjønnlitterær og visuell, der barnet stuper med hodet først innover og innover i pornografiens grotter, snubler inn i internettets store hulesystem – og blir tatt på fersken av moren. Krymper, synker. Det har vært viktig for meg å ta barnets opplevelser på alvor, men også komme ungdomsleseren og den voksne i møte med humor.
Vikar for pornosamtalen
Jeg ønsker ikke å normalisere porno eller å ufarliggjøre pornotitting, jeg ønsker å ufarliggjøre samtalen rundt porno, normalisere det å snakke sammen om noe som er ubehagelig og skummelt. Pornoindustrien i seg selv er en helt forferdelig bransje, men det er ikke den boka handler om, den handler om samtalen rundt porno. Jeg tror pornobransjens syn på mennesker, kjønnsroller og relasjoner er usunn og farlig. Barn vet at film og dataspill er fantasi, men hva med porno? Er det fantasi og skuespill? En guide til sex og samliv? Hva med prevensjon? Kjønnssykdommer? Skal pornostjerner bli rollemodeller? Hva skal barn gjøre med følelsene sine? Med forvirringen, engstelsen, skammen? Ikke rart at barn har rare og redde spørsmål rundt porno. Men hvem skal de spørre? De hjemme? De på skolen? Barn spør av og til hverandre. Og av og til anonymt på nettet. Jeg tror ikke det er så vanskelig å beskytte barn mot porno, selv om porno er tilgjengelig overalt. Det handler om hvordan vi voksne forholder oss til fenomenet, hvordan vi kan gi dem trygghet, slik at de kan håndtere de inntrykkene de får – og våge å spørre – og hvordan vi kan møte dem i deres medie-virkelighet, snakker om medievaner og medieholdninger. Men hva skal sies og hvordan? Jeg samlet råd fra ulike spesialister og lot moren i boka si dette på en trygg og ufarlig måte. Morens ord kan være et eksempel på en slik samtale, en vikar-situasjon. Jeg tror kanskje pornosamtalen en av de nødvendige samtalene – i familien, på skolen, i samfunnet.
Les også: Tabu kunst og barnebøker
Teksten over er en gjengivelse av Gro Dahles Dagblad-kronikk 30.09.17: Tusen og en netter. Pornoens inntog på barnerommet.
