Jeg tror at alle har sin egen fortelling. Alle kan finne sin historie. Hallo-bøkene skal kunne leses om og om igjen, og du kan alltid kan finne noe nytt.
Hallo-bøkene 10 år!
Å møte et dyr i skogen, en kanin som skremt hopper inn i blåbærlyngen, en elg som stopper opp samtidig med deg, et ekorn som samler nøtter høyt der oppe, en due som roper etter noen, en annen due som svarer. Liv overalt, fortellinger som bare fortsetter og tanker om hva som skjer videre. Liv som fortsetter og leves samtidig som du lever ditt.
Akkurat dette var min tanke da jeg lagde den første Hallo-boken, Hallo Jorda!.
Hurra og Hallo skogen
Det er ti år siden jeg lagde den første boken i serien. Jeg husker at jeg var helt herlig utslitt etter å ha blitt kjent med alle figurene. Det var intenst arbeid, men etter at boken var ferdig, sa jeg til meg selv at en slik omfattende bok med så mange fortellinger, skal jeg aldri gjøre igjen. At det skulle bli en serie, visste jeg ikke da.
Så begynte tankene å kile. En by, det hadde vært gøy, med masse folk og dyr og biler, ja, biler er gøy å tegne, og dyrehage, og hvordan skal det gå med heksa i byen og prinsessen som er lei av å bo i slottet, og krokodillen med tannverk, og … Ja, så var jeg i gang igjen. Etter det bar det i vei ut i verdensrommet, ned i jorda, ut i havet og nå sist inn i skogen. Opp gjennom årene har jeg fått mange forslag til flere bøker, Hallo kroppen!, Hallo dinosaurene!, Hallo spøkelseshuset!, Hallo bondegården!
Det var en bibliotekar i Hedmark som kjørte meg gjennom skogen på vei for å besøke neste bibliotek, som spurte om jeg ikke kunne lage en Hallo skogen. – Det finnes så få bøker om skog, sa hun. Nå har ideen putret i noen år og endelig har skogens dyr fått sine fortellinger.
Begynnelsen
Når jeg begynner med en Hallo-bok begynner jeg med bakgrunnen, kulissen.
Noen ganger må jeg forandre den senere når figurene kommer inn og begynner å leve sine liv.
I denne boken tegnet jeg først skogen uten elv, men hvor skulle de da bade? Hvor skulle barkebåtene seile? Hvor skulle fiskene bo? Da kom det en elv og fant sin vei gjennom skogen. Uforutsette ting skjer, som at to tømmerhuggere plutselig kommer og sager ned mange trær. Da må jeg passe på å ta bort de trærne på alle sider etterpå. De kan jo ikke plutselig ha vokst opp igjen.
Tidens fakta
Tidsbegrepet er viktig i hvordan historiene kan fortelles. Jeg viser timer i Hallo Jorda! og i Hallo Byen!, ukedager i Hallo planeten!, måneder i Hallo der nede! og Hallo havet! og tider på døgnet i Hallo skogen!. I Hallo skogen! ville jeg ha med nattaktive dyr i kontrast til dagaktive. Det er mye fakta i bøkene, og de må være riktige, som at for eksempel ugler jakter og synger om natten og slapper av hele dagen.
Da jeg var i Kina, fikk jeg vite at det er kombinasjonen av fakta og fantasi som gjør Hallo-serien så populær der.
Barna får kunnskap samtidig som de utforsker, og det gir næring til fantasien.
Det er fantastisk for en visuell forfatter å høre.
Figurlek
Jeg tegner en figur om gangen og finner på hva som skal skje med den. Noen har jeg allerede tenkt ut på forhånd, som fortellingen til elgen som snorker og kona som ikke får sove og dermed putter mose i ørene. Med andre figurer dukker fortellingen opp mens jeg tegner, som hva heksa bruker kosten til (å koste bort sporene etter skjærene, litt orden må det jo være i skogen).
Så er det bare å tegne og fargelegge. 16 stykker av hver figur, en på hvert oppslag.
Jeg legger dem inn på bakgrunnen (tunga rett i munn og ikke samme figur to ganger på hver side), og krysser av for at den er ferdig. Når jeg lager en bok med så mange detaljer, setter jeg små mål for meg selv. Jeg lager cirka fem figurer og historiene deres per dag. Det holder på en dag. Hvis målet er hele boken, føles det som om jeg aldri skal bli ferdig.
Når jeg sitter og finner på fortellingene blir jeg både overrasket (som at grevlingen ikke bare kan sykle, han kjører også sparkesykkel og segway), trist (syns ikke at de andre dyrene er så veldig hyggelige mot enhjørningen), glad (tenk at Gurra og Grønn-Nissen fikk butikken til å gå rundt til slutt) og lykkelig (over at duene elsker hverandre så mye at de må si det hele tiden).
Hvor går reisen?
Å lage en bok er som å begi seg ut på en lang og spennende reise. Ved reisens start er det umulig å vite hva som kommer til å skje. Man vet hvor man skal, men ikke helt hvordan man kommer dit. Hvordan kommer det til å føles, smake, dufte? Om det blir flere Hallo-bøker vet jeg ikke, men det var jo dette med Hallo spøkelseshuset! da, det høres jo gøy ut. Hm!
Hallo-bøkene kan du kjøpe her på cappelendamm.no
LES OGSÅ:
Hallo Kina!
Barndommens nattbord: Intervju med Anna Fiske
