Vi begynner med brev
Stian og jeg møtes ikke ofte når vi lager en historie sammen. I alle fall ikke slik at vi er på samme sted, i samme rom.
Jeg sender Stian løse setninger, tanker, detaljer, kanskje en karakter, kanskje et dikt, en drøm.
Ofte vet jeg ikke hva det er, når jeg sender det. Oftest vet jeg det litt bedre, når Stian svarer.
Stian svarer kanskje med et bilde, en undring, en skisse, noe han har sett, husket, noe han tenkte da han leste det jeg skrev.
Slik begynner vi.
Som å pakke før en reise til ukjent sted
Noen ganger tenker jeg at det er som å pakke før en reise. En reise til et sted jeg aldri har vært, og derfor vet jeg heller ikke hva vi trenger å ta med.
Jeg skriver inn et regnvær, en venn som svikter, en primus, en hemmelighet, en vilje. Stian legger til et bål, en bestefar, en som må flykte.
Vi går gjennom pakklisten sammen. Vi finner ut at vi ikke trenger regnet eller vennen som svikter, men en lillebror, et tau, en lek. Vi ser om vi har plass til en Geirfugl, en som ikke finnes lenger? Trenger vi en øy, et skjær, et uvær? En sel, et seil? Hvor stort må havet være?
Like stort som det kan kjennes.
Vår måte å samarbeide på
Stian er en god leser. Når han kommenterer en setning jeg har sendt til ham, og ikke en annen, oppleves det aldri tilfeldig. Derfor prøver jeg å følge de setningene han fortsetter på, de tankene jeg merker gir ham ideer. Og jeg vet han gjør det samme med det jeg sender til ham.
Jeg tror det er vår måte å arbeide sammen på.
Å starte med tom sekk
Jeg tror det er derfor det er viktig for oss å starte på bar bakke, med tom sekk, så og si. For å ha plass til den historien som ikke er min eller hans, men både hans og min.
Vi trenger noe felles, noe vi deler.
Å være i samme båt
Denne gangen ble det en redsel. Redselen for å miste de vi er glade i. Den redselen ble båten i historien.
En båt vi er i sammen.
Da vi fant den, kunne vi begynne å bygge karakterene og konflikten. Vi kunne begynne reisen.
Den lille båten på det digre havet
De første bildene Stian sendte meg var av det store havrommet. Den lille båten på den digre havflaten. Den tynne vannskorpen som skiller det som er over og det som er under vann.
Havet er så stort og snilt og mykt og mildt, men også så voldsomt, usikkert, grusomt og tilfeldig.
Havet er så stort og snilt og mykt og mildt, men også så voldsomt, usikkert, grusomt og tilfeldig.
Å gi trøsten en ny sjanse
De bildene Stian sendte, fikk meg til å tenke på trøst. Og kanskje til å trenge trøst.
Da Stian og jeg skrev Nattevakt for noen år siden, ønsket vi å skrive om trøst. Slik tror jeg ikke det ble. Oftest får jeg ikke til å skrive om det jeg aller helst vil, slik jenta i Du og jeg ikke helt klarer å si det hun aller helst vil si.
Men da vi begynte å lage denne historien tror jeg både Stian og jeg hadde lyst til å gi trøst et nytt forsøk.
Det går bra
Det hender jeg sier til barna mine: Det går bra. Det kommer til å gå bra. Når jeg sier det, hører jeg mine egne foreldre og besteforeldre, fra den gangen de sa det samme til meg.Jeg har ofte lurt på hva det betyr. For jeg vet at det ikke alltid betyr det barna mine, eller jeg, der og da ser på som bra. Det betyr oftest noe annet, noe fremmed, noe jeg ennå ikke vet hva er. En reise, det også.
Det er dessuten noe jeg ikke helt kan love.
Likevel er det en trøst i det.
Fordi vi er i samme båt?
Når jeg sier det, hører jeg mine egne foreldre og besteforeldre, fra den gangen de sa det samme til meg.
Trøst på reisen
Da vi skrev Du og jeg, håpet vi at de tre personene i båten, jenta, bestefaren og lillebroren, ville finne litt slik trøst på reisen.
