Heksenatten er vel den eneste av bøkene mine som kan sies å være delvis selvopplevd. Ikke at jeg har en tvillingsøster som misliker meg like mye som jeg misliker henne, eller at jeg noen gang har blitt tatt til fange av hekser. Jeg har heller aldri blitt kastet ned i en brønn, blitt forsøkt druknet i melk, eller blitt angrepet av et mannevondt ekorn. Men da jeg for noen år siden, endelig skulle få meg sertifikatet, var jeg faktisk på mørkekjøringsdemonstrasjon i Nittedal.
Nittedal ligger ganske nærme Oslo, men på denne mørke vinterkvelden, da snøføyka danset foran frontlyktene, og jeg kun skimtet spredte hus langs de hvite jordene, føles det som om jeg var langt fra byen allikevel. At jeg var isolert fra omverdenen.
Og det var da jeg satt der i bilen sammen med en gruppe ungdommer, halvparten så gamle som meg selv, at det slo meg at dette var det perfekte utgangspunktet for en skikkelig grøssende ungdomsroman.
Mens jeg stirret ut i mørket, uten å følge særlig med på kjørelærerens instruksjoner, fikk jeg øye på et lite hus gjemt oppe i et skogholt, delvis skjult av nakne trær. Et ensomt vindu glødet lunt. Og som man ofte gjør når man ser sånne bortgjemte steder tenkte jeg: ”Hvem er det som bor der?”
Det tok ikke lang tid før svaret slo meg: Hekser!
Onde hekser?
Jeg har tidligere skrevet om alt fra troll og sjømonstre, til spøkelser og drauger, men hekser var foreløpig et uskrevet blad for meg. Men da jeg satte meg ned for å researche hekser, og ikke minst hekseprosessene i Norge på 1600-tallet, innså jeg at jeg hadde en stor utfordring. Det er nemlig ikke bare enkelt å skrive om onde hekser og gode heksejegere, når man ser tilbake på historiens grusomheter.
For opp gjennom århundrene har titusener, kanskje hundretusener, av uskyldige mennesker blitt beskyldt for hekseri og brent på bålet. De fleste av dem ble ofre på grunn av hysteri, overtro eller bare rett og slett fordi de var litt annerledes. Så hvordan kunne jeg skrive en fortelling om at hekser ikke bare eksisterte på ordentlig, men at mange av dem også var ondskapsfulle, farlige skapninger? Og er det ikke sånn at det i virkeligheten var de såkalte heksejegerne, ofte kirkens menn, som var ’de onde’?
Men det var ideen min om å ha to hovedpersoner, to karakterer som avskyr hverandre, som ga meg løsningen på dilemmaet. For da kunne jeg fortelle historien fra to synspunkter. Og selv om den prektige Nathaniel og hans frigjorte tvillingsøster Ada utsetter hverandre for ganske mye fæle ting i de få timene som bokens handling foregår, er det allikevel vanskelig å fastslå hvem som er den onde og hvem som er den gode. Hvem man skal heie på. Akkurat som det ofte er i den virkelig verden.
Gufne skapninger
Men Heksenatten er ikke bare en historie om rett og galt, og om vanskelige moralske valg. For det som virkelig gjorde det en til morsom bok å skrive var at jeg kunne fordype meg i alt som er litt ekkelt og guffent.
Jeg klarte kanskje ikke å styre helt unna de mer klisjéfylte dyrene man forbinder meg hekser, som katter og ravner, men jeg supplerte også med noen mindre vanlige skapninger i litteraturen, som møll, ekorn og slimete skogsnegler. Og det var en fryd å dikte opp de gufne heksene i all sin grusomme prakt. Tretenner, gjensydde lepper og roterende øyne, jeg lot fantasien få fritt spillerom, ingen idé var for rar eller absurd.
Jeg håper Heksenatten er like spennende å lese, som den var morsom å skrive. For i så fall har jeg lykkes med noe som startet som en liten idé, i en bil, en sen vinterkveld i Nittedal.
