”It´s the hardest option … of all.”
I et klipp fra BBC blir Roald Dahl spurt om det er en enkel utvei for en forfatter å skrive for barn. Dahl må le, før han lener seg frem og sier med ettertrykk: ”It´s the hardest option … of all.”
”It´s the hardest option … of all.”
Med en kritiker på skulderen
Jeg har registrert følgende: Oftere og oftere lar jeg meg styre av tanker om hva det ikke er lov til å skrive. Alt fra jeg setter det første ordet på papiret, sitter det en kritiker på skulderen min og forteller om alt som er feil. Slik var det ikke da jeg begynte å skrive.
Å bare krote på
Den første boka mi, Skogen er grønn, skrev jeg på Forfatterstudiet i Bø, hvor undervisningen foregår mellom 1030 og 1500. Hvis jeg sto opp tidlig, kunne jeg altså skrive ganske mye før timen begynte. Så jeg satset på det. Grytidlig hver morgen satte jeg meg ved vinduet med en kopp rykende kaffe og bare krota på. I løpet av det første halvåret hadde jeg skrevet et førsteutkast. Bearbeidingen gjorde jeg det neste halvåret, og boka kom ut høsten etter. Først da begynte jeg å forstå hva jeg hadde drevet med.
Å skrive med de forutsetningene og talentene jeg har
Sånn er det altså ikke lenger. Nå er det nesten sånn at jeg har skjønt alt på forhånd – eller tror at jeg har gjort det. Jeg har selvfølgelig lest mye mer enn jeg hadde gjort da jeg debuterte, en hel haug skjønnlitteratur, i tillegg til masse litteraturkritikk og teori om det å skrive. Jeg har antagelig også skjønt mer av hva som er mine temaer, og hva og hvordan det er mulig for meg å skrive, med de forutsetningene og talentene jeg har.
Et savn
Er det derfor jeg sjeldnere og sjeldnere surfer på en bølge av fri skriving, hvor jeg bare pøser på, hamrer løs på tastaturet, så å si? Nesten aldri lar jeg innfallene føre meg videre. Nesten aldri fyller sidene seg opp uten at jeg aner hva jeg driver med. Det er et savn.
Å skrive med sikkerhetsnett
Å bli bedre kjent med sin egen kapasitet og sine egne evner, er antagelig et uunngåelig resultat av å jobbe lenge og grundig med noe. Og det forhindrer meg sikkert fra å gå på de verste blemmene. Men samtidig har det etter hvert blitt et slags fengsel. Fengselet den som er livredd for å gjøre feil sitter i.
Tilbake til den forutsetningsløse skrivegleden
Trangen etter å bryte ut av dette fengselet – den lammende frykten for å gjøre feil – er grunnen til at jeg de siste årene har kombinert voksenskrivingen min med å skrive både billedbøker og nå altså ungdomsromanen Ellers er jeg ikke noe menneske. Jeg søker meg tilbake til den forutsetningsløse skrivegleden jeg hadde i begynnelsen.
Å oppdage litteraturen sammen med barn
Slik begynte det i hvert fall. Jeg skrev i blinde. Jeg koketterer ikke når jeg sier at jeg ikke har peiling på barne- og ungdomslitteratur. Men jeg har barn, og sammen med dem har jeg oppdaget denne litteraturen, litt som jeg oppdaget Solstad og Lund og Fosse og Camus og Kafka i tjueårene. Jeg var like bevisstløs på den tiden, og skrev på mine forbilders stil helt uten skrupler. Nå skriver jeg på Astrid Lindgren og Roald Dahl uten skrupler – og uten annen frykt enn at de skal vri seg i graven.
Vil at bøkene skal bety noe for leseren
Men – for det er et men – jeg er nok tålmodigere nå enn jeg var da. Hva betyr det i praksis? Først og fremst at jeg er ærligere med meg selv når jeg ser at noe ikke fungerer, jeg ser ikke vekk og later som alt er bra, for jeg bryr meg ikke om å få gitt ut en bok bare for bokas skyld, noe som var alt jeg higet etter som ung forfatterspire. Nå er det mye viktigere for meg at de bøkene jeg gir fra meg skal bety noe for leserne.
Omskrivningers omskrivninger
Sånn sett har det ikke vært særlig annerledes å skrive en ungdomsroman enn en voksenroman. Å få Ellers er jeg ikke noe menneske så god som mulig, har kostet like mye svette og neglebiting som de andre bøkene jeg har skrevet – det har vært omskrivninger og omskrivningers omskrivninger, oppad og i mente. Men det har vært morsomt.
Å lete andre steder enn i de oppgåtte tråkkene
Og der ligger en del av forklaringen på hvorfor jeg vil skrive for barn og ungdom. For å vekke gløden for skrivingen, er jeg nødt til å lete andre steder enn i de oppgåtte tråkkene hvor jeg har vært før. Jeg er nødt til å åpne opp for å gjøre feil, og for å overraske meg selv gjennom å skrive om noe jeg vet fint lite om.
Litterær skriving: Å oppdage, undersøke og finne opp
Men det med å famle i blinde, skrive på instinkt, være amatør, handler ikke bare om min egen motivasjon. Å bli for klar over egne temaer og grep innebærer en reell fare for å ende opp i en kunstnerisk hengemyr. Litterær skriving skal være å oppdage, undersøke, finne opp – ikke å krote ned noe du allerede kjenner ut og inn, i en form du kan fra før.
Roald Dahl en av mine store forfatterhelter
I dag er Roald Dahl en av mine store forfatterhelter. Likevel kan jeg ikke si meg enig i at det å skrive for barn er det vanskeligste av alt. For meg er nemlig all skriving vanskelig – punktum. Men jeg håper at jeg gjennom å skrive for barn og ungdom kan minne meg selv om hvorfor jeg skriver – og hva som gjør at en bok er verdt å skrive:
Nemlig at det må være morsomt, samme hvor hardt det er.
