Slo igjennom med Hvite niggere
Ingvar Ambjørnsen (f. 1956) er en av våre mest allsidige, produktive og leste forfattere. Han debuterte i 1976 med Pepsikyss, en diktsamling som i dag er samlerobjekt. Gjennombruddet kom i 1986 med Hvite niggere, som raskt ble en klassiker. Ambjørnsens forfatterskap og skribentvirksomhet omfatter alt fra romaner, romanserier, krim, noveller, hørespill og dokumentarer til artikler, debattinnlegg og anmeldelser. Historiene om Elling har gått sin seiersgang verden over, også som film og teater. Nå er boken Leilighetsdikt for hjemløse ute; Dikt og kortprosatekster som er lagt i munnen på de to romanpersonene Elling, også kjent som «surkålpoeten», og Alfons Jørgensen. Ingvar Ambjørnsen er selvsagt ansvarlig for Ellings tekster, mens Dagbladets Tom Stalsberg har lånt Alfons Jørgensen sin penn.
Debuterte som ungdomsbokforfatter med Pelle og Proffen
I 1987 debuterte Ingvar Ambjørnsen som ungdomsbokforfatter med spenningsserien Pelle & Proffen, som ble en gedigen suksess og omfatter hele ti bøker. Tre av bøkene er filmatisert, blant disse Døden på Oslo S.(1988). Nå kommer spenningsserien ut i ny innpakning, til glede for nye lesere. I 1998 kom Ambjørnsens første barnebok, Arven etter Rin-Tin-Tei, i den illustrerte serien om Samson & Roberto.
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord» som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Ja, jeg hadde en klar favoritt. En roman som jeg ikke aner hvor kom fra, og ikke vet jeg hvor den ble av heller. Boken var sterkt skadet, og manglet halve omslaget. Forfatterens navn er forlengst borte, men tittelen var «Speidere i villmarken.» Med handling lagt til de store skogene i Canada. (Så vidt jeg husker.) Super oppskrift: Barn forlatt av voksne. Må stole på egne krefter. Midt i blinken for en som for lengst hadde bestemt seg for å bli nettopp speider.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Ja. Bestefar leste folkeeventyrene for meg før jeg selv lærte å lese. Ikke på sengekanten, men på fanget i gyngestolen hans. Bare eventyrene. Aldri noe annet. Det beste er forresten godt nok.
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Helt sikkert. Jeg bestemte meg veldig tidlig for å bli forfatter. Og helt konkret kan jeg peke på at serien om Hardyguttene kom til å ha stor betydning for at jeg i sin tid skrev serien om Pelle og Proffen. Som gutt slukte jeg jo Hardyguttene, men da jeg leste en fem, seks av dem om igjen som voksen ble jeg voldsomt skuffet. Tenkte: Dette må det gå an å gjøre bedre. Og med en moderne, norsk vri.
