Mange husker henne fra unge år i rollen som Charlotte Anker-Hansen i Hotell Cesar. Den gang het hun Kristin Frogner. Senere har Kristin studert filosofi på Bali, teater ved Royal Academy of Dramatic Art i London og kunst ved The Florence Academy of Art i Firenze i Italia. Og hun har fått to barn.
En hyllest til fantasien
Den magiske pappesken er en hyllest til barnlig fantasi. En enkel, brun pappeske sender de små oppdagerne på en reise tilbake i fortiden og inn i fremtiden. Teksten består av enkle verselinjer på rim. Illustrasjonene i sort/hvitt og gråtoner har et klassisk preg som rører og beveger.
– Gratulerer med en original og vakker bildebok! Hvordan kjennes det å være debutant?
– Tusen takk! Det føles litt uvirkelig. Jeg kan ikke huske sist jeg gikk rundt og smilte, slik jeg gjør nå
– Kan du fortelle litt om ideen bak boken?
– I utgangspunktet var boken ment som en kjærlighetserklæring til fantasien. Men det ferdige resultatet, handler vel så mye om undring og begeistring for den virkelige verden rundt oss. Hvert oppslag introduserer temaer og begreper fra naturfag, som barna siden vil møte på skolen. Jeg håper å vekke nysgjerrighet rundt disse, og åpne for gode samtaler mellom barn og voksne.
En bok med et underliggende budskap
– Du har en sønn som har autisme. Har hans diagnose og situasjon påvirket innholdet i boken? Har den et underliggende budskap?
– Boken ble skapt ut av det virrvarret av følelser som oppstod, da autismediagnosen ble fastslått. Beskjeden om at han ikke kom til å utvikle fantasi, er den tyngste beskjeden jeg har fått i mitt liv. Jeg har bestandig tenkt at barndom og fantasi er sammentvinnet og uadskillelige. Derfor var det mye i sinne, fornektelse og protest, at jeg begynte å tegne disse illustrasjonene. Men også med et lite håp om å inspirere han. Noen har påpekt at barna i boken ofte ser bort, virker distanserte og triste. Dette er nok relevant, sett i lys av knytningen til autisme. På den annen side er greit å antyde at livet har flere sider for alle barn. Da får gleden og jubelen desto mer kraft.
– Den gjennomgående ideen i boken er svært original, og uttrykket gir en opplevelse av tidløshet. Ved første øyekast ser boken ut som en gammel klassiker. Hva tenker du?
– Jeg tenker at det er det største komplimentet du kan gi meg, for jeg elsker gamle klassikere. Men den jeg har mest å takke for dette, er designeren av boka, Elisabeth Vold Bjone. Hun har laget et fantastisk omslag. Første gang jeg viste det til broren min, utbrøt han at det gav assosiasjoner til Michael Endes Den Uendelige Historien. Hjertet mitt hoppet over mange slag, da han sa det!
– I vår tid fråtser vi i fargerike bilder og illustrasjoner. Du har valgt sort/hvitt. Hvorfor?
– Egentlig hadde jeg tenkt å legge til farger i photoshop, eller med akvarell til slutt. Men så følte jeg at det ville fjerne noe rått og direkte, som har blitt stående. Jeg vet ikke om det var en riktig beslutning. Datteren til en venninne av meg, har veldig lyst til å fargelegge illustrasjonene. Det syntes jeg i grunn er en god idé; at barna kan fargelegge sidene selv, hvis de har lyst.
Preget av fire års kunststudier i Firenze
– Du er utdannet bildekunstner. Kan du fortelle litt om bakgrunnen din og hva du ellers har gjort innenfor det visuelle før du kaster deg ut i bøkenes verden?
– Det er ikke så underlig at boken har et «gammeldags» utrykk. Den skolen jeg utdannet meg ved, The Florence Academy of Art, underviser i gamle teknikker fra akademi-kunsten på 1800-tallet. Med andre ord tilbragte jeg fire år i Firenze, der jeg stod i et mørkt rom, og skulpturerte eller tegnet nakne mennesker i kontrapost.
– Mange av oss som har levd en stund vil huske deg som skuespiller i Hotell Cæsar. Hvor ble skuespilleren Kristin av?
– Jeg emigrerte og giftet meg til et nytt etternavn. Litt drastisk kanskje, men av og til er det veldig fint å kunne legge livet bak seg, slik man kjenner det. Nå har jeg bare gode minner fra tiden i Hotell Cæsar, og jeg trives godt i Norge. Men jeg beholder det nye etternavnet likevel.
– Har skuespillererfaringen din bidratt til den kreative prosess og skapende bevissthet?
– Skuespillererfaring kan nesten sammenlignes med metamorfose; man lærer å endre form, og det fort. Dessuten lærer man å lese omgivelsene sine på en helt spesiell måte. Jeg har aldri vært så rolig på slutten av dagen, som da jeg drev med skuespill.
«Barnebokuniverset» er uendelig og inkluderende
– Har du noen litterære og visuelle forbilder?
– For to år siden, besøkte jeg Eric Carle Museum of Picture Book Art i Massachusetts. De har et utrolig rikt og vakkert utvalg av barnebøker, både i biblioteket og bokhandelen. Opplevelsen jeg satt igjen med, var at «barnebokuniverset» er uendelig og inkluderende. Det finnes ingen oppskrift, rammer eller premisser – det er nettopp forskjellene som gjør at hver bok blir en skatt. Jeg kunne skrive side opp og side ned med navn på forfattere og illustratører som inspirerer meg. Og det er nesten så jeg med hånden på hjertet, kan si at de gjør det alle sammen. Charles Perrault, William Blake, Arthur Rackham, Charles Robinson, Ilon Wikland og Maurice Sendak (også forfatter), er noen av illustratørene jeg ser opp til. Astrid Lindgren, Michael Ende, Jostein Gaarder, Philip Pullman og Francis Hodgson Burnett er noen av forfatterene, jeg aldri får nok av.
– Du har allerede fått flere gode anmeldelser. Hvilke forventninger har du og har du hatt til mottagelsen av boken din?
– Det er svært verdifullt å få se verket sitt gjennom andres perspektiv. Jeg er takknemlig for at anmeldere har tatt seg tid til å gi tilbakemelding på min debut. I begynnelsen ønsket jeg kun å få bekreftelse på at jeg har lyktes med å få igjennom budskapet mitt. Nå er jeg mer lydhør for hva jeg kanskje kan gjøre annerledes neste gang.
– Da kan du kanskje røpe om du har noen nye bokprosjekter i ermet?
– Ja, jeg kunne gjerne tenkt meg å illustrere Bibelen.
– Wow!
