Aftenposten-anmelder Morten Olsen Haugen, alias @bokmorten, beskriver fint i sin omtale på Instagram hva Ester og hvalen handler om: «Historien er kjent og godt fortalt: den ensomme, følsomme som blir isolert av de andre, men finner sin plass til slutt.» Vi tok en prat med Jill Moursund om boka.
Du har også i tidligere bøker løftet frem disse følsomme barna. Hvordan ønsker du at historiene om dem skal treffe leserne?
Jeg ville med denne boka se på hva som skjer i en klasse idet én faller utenfor, mens andre direkte eller indirekte bidrar til det.
Læreren i Ester og hvalen handler nok ut fra gode intensjoner. Hun setter den nye jenta sammen med to bestevenner som får et ansvar for å få den nye til å passe inn. Bestevennene Safia og Kornelia framstår muligens som mobbere, men det er ikke sikkert det er så svart-hvitt.
Sett fra deres ståsted blir de vel omtrent invadert. De ønsker å lage en vakker havfruedans til klassens forestilling. Kanskje har de øvd lenge allerede. Med seg på gruppa får de plutselig en som aldri har danset et steg før. Ester synes neppe det er spennende å være vakker havfrue heller, hun er opptatt av helt andre ting. Barna i denne boka har rett og slett sterkt motstridende interesser. Antakelig er de også svært ulike. Safia og Kornelia forsvarer det de synes er viktig, når de forsøker å kvitte seg med problemet som de opplever at ødelegger for dem. Det rammer Ester som føler seg stemplet som rar. Hun trekker seg unna, prøver å bli usynlig og bestemmer seg etter hvert for aldri å snakke mer i klassen.
Bruker egne erfaringer
I bøkene om Ester bruker jeg til dels egne erfaringer. I mange år snakket jeg ikke høyt i klassen. Det ble et mønster det ble umulig å bryte ut av. Jeg kjenner fortsatt skrekken over å bli spurt om å lese høyt eller svare på spørsmål, hvordan jeg holder hendene over hodet og gjemmer øynene, stirrer ned i pulten, svett og varm med et hjerte som dunker så det er i ferd med å eksplodere, sitte musestille og vente på at marerittet skal gå over, så jeg igjen kan puste. Følelsen av at alle stirrer på meg, alle SER meg mens jeg helst vil at ingen skal se og alle vet at jeg ikke kommer til å snakke.
Å ikke snakke ble rollen min, og jeg skjønte aldri hvordan jeg skulle komme meg ut av den. Dette er noe jeg knapt har fortalt før. Det virker fortsatt for skamfullt å ha vært så håpløs, så mislykket. I dag synes jeg det er mer utrolig at en barneskoleelev får sitte i nesten fire år i en klasse uten å snakke, og at ingen gjør noe med det.
Jeg har latt Ester være litt heldigere, og læreren i denne boka ser og skjønner etter hvert at hun bør gjøre noe. Ester får hjelp til å komme seg ut av situasjonen, ut av redselen for å bli sett. Hun tør til slutt å stå i lyset, men hun får da snakke om noe hun er interessert i selv: Om verdensrommet, om stjerner vi kan se, om stjerner som er usynlige og bare skinner for seg selv.
Himmel og hav som motsetningspar
Himmel og hav går igjen som et motsetningspar i Ester og hvalen – kan du fortelle litt om detter? Og hvorfor ble omdreiningspunktet for historien akkurat en hval?
Å dykke langt under vann og å være vektløs ute i verdensrommet – det virker så likt. Vi er på alle måter utenfor vårt rette element. Vi kan ikke puste der uten hjelp, vi kan ikke være der over tid. Det er noe med denne innestengtheten hvor man hører pulsen, man hører blodet surkle i hodet. Det har noe til felles med å være innestengt, fanget i en situasjon, som f.eks. da jeg satt i klassen med hendene over hodet, følte jeg skulle brenne opp og bare ønsket å forsvinne.
Som barn ble jeg fortalt at man kan høre havet i store konkylier. Det tror også Ester, selv om det er blodet som renner inni en selv man hører. Man hører seg selv. I denne boka har jeg latt Ester ha en konkylie som blir som en slags telefon hun har kontakt med hvalen gjennom. Safia og Kornelias påvirkning får henne imidlertid til å kaste konkylien på havet, som for å kaste rarheten av seg.
Med hvalen som hjelper
Da det går som verst for Ester, kommer hvalen tilbake og henter henne. Den blåser en boble med luft rundt henne og tar henne med ned til dypet, til mørket og bort fra de andres paralyserende blikk. På havets bunn ligger konkylien og skinner for seg selv. Med konkylien tilbake, begynner Ester igjen å høre seg selv, og hun tør å gå sin egen vei.
Både havet og verdensrommet er ufattelig store, om enn i helt ulike skalaer. Begge deler vet vi lite om. Det er så mye vi ikke kan se. Ester og hvalen handler om å føle seg utenfor sitt rette element, den handler å se og bli sett, alt vi burde se, som vi ikke får med oss. Om å være usynlig, men kanskje innimellom tørre å skinne som en blank stjerne.
Ufattelige svære greier som havet og verdensrommet gir også perspektiv. Det som kan virke stort og uoverkommelig for oss, er så lite i et større perspektiv. Det blir ikke mindre viktig av den grunn.
