Hvordan visste du om meg?
”Hvordan visste du om meg?” spør gutten som står foran meg. Vi er i en gymsal, og jeg har akkurat lest opp Sinna Mann for elevene på en skole. ”Jeg trodde det var hemmelig?” sier han og smiler. Han smiler stort og blidt. ”Har du snakka med Mamma? Er det lov å snakke om det nå? ” Jeg har ikke snakket med moren hans, jeg kjenner ikke denne gutten. Jeg har aldri sett ham før.
På nesten alle skoler…
Men på nesten alle skoler kommer barn opp til meg etter jeg har lest opp Sinna Mann eller Blekkspruten og sier noe lignende, til og med på videregående. Det var en høy og smal, lyshåret ung mann i tredje klasse på allmennfag. Han smilte, også, sto der og nesten lo. ”Det er pussig”, sa han, ”Det er så rart, at du skulle lese fra den boka, akkurat i dag, og her sitter jeg og har opplevd det du skriver om! Sprøtt!”
Mange barn vokser opp med mørke hemmeligheter
Men det er ikke så rart. For det er mange barn som har en sinna pappa, en sinna mann som slår og ødelegger og skremmer. Mange av disse barna som har vokst opp med mørke hemmeligheter som overgrep, vold og incest tror de er de eneste som har det slik, men disse barna er ikke alene. De er mange, nesten i hver eneste klasse!
Sinna Mann har fått i gang samtaler om vold hjemme
Jeg har lest opp Sinna Mann i mange klasserom og på mange bibliotek. Jeg har møtt mange – både voksne og barn – med denne type barndom. Familievernkontorene har også lest Sinna Mann med barn og voksne og hatt hele familier samlet rundt boka og etterpå fått i gang samtaler om vold hjemme. I den sammenhengen er boka nyttig som et ”tredje punkt”, et samtale-utgangspunkt som kan lokke fram ordene om hva som er trygt og hva som er utrygt.
Sinna damer oppfører seg annerledes enn sinna menn
Det er mange sinna menn, menn farlige av brutalitet, men det er også mange uberegnelige og sinna damer, tyranniske damer, eksplosive damer med voldsomme følelsesutbrudd. Disse damene oppfører seg annerledes enn de sinte mennene. Disse damene kjenner seg sjelden igjen i menns voldelige oppførsel og i boka Sinna Mann. Og Kirstine Schjelderup fra Familievernkontoret ringte til meg og sa at disse farlige damene trengte sin egen bok.
Det er mange sinna menn (…) men det er også mange uberegnelige og sinna damer, tyranniske damer, eksplosive damer med voldsomme følelsesutbrudd.
Dragen – et enkelt, selvforklarende bilde
Kirstine Schjelderup sa også at hun hadde møtt flere slike kvinner som innrømmet å ha vært voldelige, men som lo det vekk, bagatelliserte det. Det handlet mer om høy dramatikk, trusler og verbal vold og overarmsgrep. Men også om stenging inn i kjellere og kott, kasting av mat og ting og dramatiske rop, stygge kommentarer og ubehagelige og sårende utsagn. Da hun snakket om dette, så jeg plutselig dragen for meg, et stort, farlig monster med ild ut av munnen, røyk ut av nesa og lange klør. Det er et enkelt, selvforklarende bilde. Banalt, noe som gjorde at jeg måtte fylle bildet og gjøre det til noe mer enn selvforklarende, gi det saft og trøkk.
Forskjell på alminnelig glødende følelsesutbrudd og en tyrannisk drage
Da jeg arbeidet med denne teksten, som jeg holdt på med av og på i over tre år, fortalte jeg stadig om prosjektet. Jeg møtte mange damer som kjente seg igjen i drage-bildet. Lattermilde, spøkefulle sa de at de var drager, men kanskje ikke drager i samme kategori. Sånn sett tror jeg nok at det er lettere å snakke om sinna kvinner, kvinner som hyler og skriker, kvinner som oppfører seg som tornadoer og orkaner, enn det er å snakke om menn som slår. Det er lettere for damer med store følelser å identifisere seg med dragekvinnen. Også jeg kan kjenne meg littebitt igjen i dragen som metafor, følelsene som plutselig kan flamme opp. Men det er allikevel stor forskjell på et alminnelig rødglødende følelsesutbrudd og den tyranniske dragen som låser barn inne i kott eller som kaster rundt seg med psykisk terror. Allikevel kan det være nyttig for både barn og voksne å tenke litt på hva vi gjør med sinnet vårt, hvordan vi slipper denne sprengkraften løs på omgivelsene våre. Hva slags sinne som er trygt og hva slags sinne som er utrygt, hva vi kan tillate oss å si – og hva vi ikke bør si eller gjøre.
DRAGEN – en bok som roper høyt
Denne drageboka her er enda en av de bildebøkene Svein, mannen min, og jeg eller Kaia, datteren min, og jeg har lagd sammen om vanskelige emner, tabuer og farlige hemmeligheter. Det er en bok som roper høyt. Men det er også en bok som jeg håper kan sette en dør på gløtt, slik at noen som er stengt inne i en slik barndom, kan finne veien ut av de trangeste hjørnene og de mørkeste krokene og se at de ikke er alene i verden. For noen ser og vet. Og det kan være godt å vite det, at noen vet, at boka vet. For selv om de kanskje aldri sier det høyt eller sier i fra, så kan hemmeligheter også deles med bøker. Boka kan bli en god venn, en som er der, en som står og venter med ordene sine klare. Og det kan være godt å vite at selv om det fins drager, så finnes det også dragetemmere. Og drager kan faktisk temmes, men da trengs det litt hjelp.
…det er også en bok som jeg håper kan sette en dør på gløtt, slik at noen som er stengt inne i en slik barndom, kan finne veien ut av de trangeste hjørnene og de mørkeste krokene og se at de ikke er alene i verden.
Et politisk prosjekt
Det er jo et slags politisk prosjekt dette her, disse farlige hemmelighetene, disse kjellerne og kottene. Jeg vil så gjerne at disse barndommene skal vises fram, skal tas på alvor, skal regnes med. For dette er også barndommer, barn lever også her, i disse rommene, i disse hjemmene, med disse foreldrene, med disse hemmelighetene. De er ofte overlatt til seg selv og tror kanskje de er alene, tror kanskje de er de eneste som har det slik. Og jeg vil gjerne strekke meg fram til disse barna med ordene mine, åpne dører på gløtt, hviske at jeg vet om dem. Si at de ikke er alene, for de er mange, og i det å vite dette finnes det et fellesskap. I det å fortelle om det, finnes det en slags befrielse.
Illustratør Svein Nyhus har skrevet et personlig blogginnlegg om arbeidet med Dragen.
