Da jeg fortalte historien om det som skjedde meg som tenåring til to forfatterkolleger, at jeg var med og reddet en mann fra å drukne, at det var en venninne og meg som så ham gå ut på isen, alt jeg fikk til, at jeg fant krefter i meg selv jeg ikke visste at jeg hadde, at de voksne jeg først spurte om hjelp bare fortsatte å gå, at guttene jeg stoppet som hjalp fikk eller tok hele æren etterpå og at de levde med skammen over å ha tatt den.
– Dette må du skrive om, Anna! sa de.
Hm, tenkte jeg, og så begynte det å tikke, og fortellingen ble bygget rundt og videre, først en roman uten tegning, men det ble altfor kjedelig for meg, da tegningene kom til falt alt på plass. Stemningene, tid, beskrivelsene av miljø i tegningene, resten i teksten.
– Dette må du skrive om, Anna! sa de.
Som alltid når jeg jobber med selvopplevde hendelser og for å skape dramaturgi og letthet i fortellingen, tas hendelser bort, tettes til, folk blir borte, en person blir kanskje omgjort til to.
Det er noe så utrolig fascinerende med ungdomstiden, da vi plutselig vokser så raskt, ikke bare i kroppen, men også i sjelen. Hvordan roller kan byttes på av ting som skjer, og her skjer det noe dramatisk, noe som snur og forandrer alt mellom Helena og venninnen Turid, noe som trigger og som får Helena til å våkne opp, tørre å vise seg selv.
I begynnelsen er ansiktet hennes dekket og gjemt i håret, men i takt med at Helena vokser og strekker seg, trekker hun håret mer og mer tilbake, blir synlig og ser.
“Idet jeg heller opp juice til far, kommer et bitte lite smil, men øynene er sånn som de har vært lenge nå, som om de synker i to tunge poser.
Om vinteren er det verre, det er som om mørket finner en vei inn, et hull i far.
– Nå må du gå og gre deg! sier mor og ser oppgitt på ham.”
Å skrive og å tegne er å forsvinne inn i den verden du skal gestalte, å bli den du skriver, tenåringen Helena. Hennes følelse av å ville være usynlig, men å ville synes likevel, å ta inn foreldrenes melankoli, å forstå alt, men å ikke bli fortalt, og å ta inn stemningen i huset.
”Mor og far tror at jeg ikke vet, at jeg ikke får med meg noen ting.
– Vi må ikke fortelle noe til Helena, hun er så følsom!
Jeg er bare ungdom, men de årene jeg har levd, har jeg følt og kjent på hvordan det er å være meg, og hvordan det er å være alle andre.”
Rangeringen mellom venner, å ha en bestevenninne, hvorfor vil hun være venninne med meg, hun som er populær, er det bare av gammel vane?
Rangeringen mellom venner, å ha en bestevenninne, hvorfor vil hun være venninne med meg, hun som er populær, er det bare av gammel vane?
”Jeg er alltid i tide. Da bruker man ikke opp andres tid.
Å vente er slitsomt. Å ta følge med Turid har alltid vært slitsomt. Helt siden førstetrinn. Jeg tenker ikke så mye over det lenger. Det bare er sånn, har liksom satt seg fast.
Man kan ikke tenke på alt som er slitsomt hele tiden. Når skal man i så fall tenke på det som er fint? Noen ting må man bare akseptere. Men vi hadde en avtale. En avtale er hellig, hugget i stein, tatovert, risset inn.”
Svette og rødme over den der intense forelskelsen, føle på det, å sitte bak HAM, Andreas, se nakken, håret hans bevege seg, forsiktig trekke inn duften av såpen hans, duften av ham.
Å fantasere om å kysse, bli kysset, å føle seg teit fordi at man i det hele tatt tenker sånne tanker.
”Lurer på hvordan jeg kommer til å bli som voksen. Da er jeg sikkert ikke sjenert mer, tør å snakke med hvem som helst. Da vet jeg sikkert hvordan det føles å kysse, å bli kysset, hvordan det er å ha den man er forelsket i så tett innpå seg, kjenne varmen helt inn i munnen. Jeg har kanskje kysset en hel haug med folk da. Håper jeg ikke blir trist som voksen.”
For å finne den rette stemningen dro jeg tilbake til min egen ungdomsskole i Ängelholm, Sverige, var beredt på å få tilbake stemningen, kjenne på ungdommenes frustrasjoner.
Jeg pustet dypt og gikk opp trappa, fuglene sang sine første sanger, bladene på trærne var intenst lysegrønne utenfor skolevinduet, mai 2017, en letthet i elevenes skritt, latter og fellesskap, lærere i dype samtaler med elevene. To som høylytt og med latter øvde seg på spansk, med andre ord, god stemning, ikke sånn som mine minner av dette miljøet hadde gitt meg.
Nå kunne jeg ta et langt skritt fra egne opplevelser og bli en betrakter, spion, detektiv.
Møtet med broen, skoleveien, livbøyen var igjen på samme plass, fint!
Ubehaget i brystet, stram pust, minner som skyller over og renner ut.
Det voksne blikket, distansen som kreves for å beskrive.
Og det jeg fant ut med det blikket som jeg ikke hadde vært klar over før nå, mannen prøvde å ta sitt eget liv.
”Over gelenderet på broen ser jeg en mann på den andre siden av vollen. Han går ned mot elven, i svart dress, uten frakk, han bærer på en flat koffert, en sånn som man har viktige papirer i. Han er på vei ut på isen!
Mannen slenger beina ut foran seg, som om han sparker til en kongle eller noe sånt. Lakkskoene glinser mot den matte isen.
– Du må snu! Du kan ikke gå der. Det er farlig, isen er svak, roper jeg.
Turid bare måper.
Det er som om jeg holder meg for ørene, ikke et drypp, ikke et fuglekvitter, ingenting.
Så skjer det, et svært brak i isen. Hele mannen forsvinner, med lakksko, dress og koffert. Ned i et sort brusende hull som åpner seg under føttene hans.”
Hvordan er alt dette for Helena, skjønner hun, eller tar hun det inn indirekte, hvordan takler hun fars depresjon, klarer hun å distansere seg, ikke legge det på seg selv, være en altfor ung hjelper.
Og Andreas, det der blikket fra ham i skolen sitter igjen, det som brente seg fast og som fortsatt sitter igjen, skal hun tørre å gå frem til ham på skolediskoen.
”Jeg sykler fort, det er som om det vokser vinger på ryggen min, jeg flyr bortover sykkelveien.
Tenker ikke like mye, føler ikke like mye. Idet jeg kikker ned på det svarte vannet i elven, kommer et lite stikk, men ikke som i går.
Hullet i isen er fullt av fugler, gressender. Midt blant dem svømmer to hvite svaner tett sammen. Det er første gang jeg ser svaner her.”
Klarer hun å stå opp for seg selv, vise hvem hun er nå når hun har kjent på sine indre krefter, de vi alle har, men som noen ganger sitter så dypt inne at det er så vanskelig å få tak på dem.
Ønsker du å lese flere artikler, meld deg på nyhetsbrev her!
