Prinsessetraume

Jeg drømte at jeg var prinsesse. Det hadde sine fordeler. Jeg tenker ikke bare på shoppingen. Jeg slapp å bevise så mye som mange andre, jeg kunne bare kladde noen eventyr og vips ble det bok. Ville jeg synge, fikk jeg et helt kor til akkompagnement og jeg kunne bare knipse så fikk jeg lese eventyr i beste sendetid på NRK. Alt dette var vel og bra. Men det var ganske slitsomt også.

Folk var interessert i alt jeg sa, uansett hvor dumt det var. Selv har man jo ikke lyst til å se alt man har sagt stå på trykk. Det var ikke så lett å bevege seg blant folk. Hvert fall ikke blant vanlige folk. Noe av det vanlige folk ser på som en selvfølge ble rett og slett umulig for meg: gå ut på byen, drikke seg full, si dumme ting. Jeg måtte forbeholde de dumme tingene til media. Og full måtte jeg drikke meg i skjul for Se og Hør.

Det kunne vært verre. Jeg kunne vært gift med en påfugl. Jeg lurte på om jeg drømte. Det kan da ikke være slik at vi har prinsesser og prinser i Norge i 2013, det ville jo vært helt anakronistisk? Men folk mente det var bra fordi Kronprinsen, broren min, var slik en fornuftig og bra mann som sa kloke ting som at han var mot rasisme.

Jeg er ikke så dum som folk tror, for selv tenkte jeg at hvis jeg bare sier dumme nok ting for å kompensere for hans ”klokskap” så må jo folk skjønne at monarkiet har utspilt sin rolle og gi oss republikk.

Så jeg sa: ”I Norge har vi likestilling. Kvinner og menn tjener like mye.” Selv om enhver som kan lese vet at det har vi jo ikke. Det virket ikke. Det viste seg tvert i mot at mange var enig. Ikke visste jeg at det var så mange som ikke kan lese. var Ikke visste jeg at det var så mange som ikke kan lese. Uansett: jeg bestemte  meg for noe genialt: Jeg begynte å snakke om engler. Ja, ikke bare det, jeg begynte å snakke /med/ engler. Eller i alle fall var det det jeg sa. Men igjen: få brydde seg. Bortsett fra noen vitser her og der, så brydde ikke folk seg noe særlig om hva jeg trodde på.

Jeg hadde mer på lager. Jeg bestemte meg for å starte en engleskole! Og den skulle ikke være billig. Nå måtte folk snart reagere. Nå måtte folk begynne å lure. Nå måtte folk reagere på at jeg ville misjonere, påvirke og attpåtil tjene penger på det. Hvis ingen stopper meg denne gangen, tenkte jeg så skal jeg neste gang si at jeg kan snakke med de døde og dessuten med dyr. Jeg lo godt for meg selv.

Så våknet jeg og fant fjær i senga mi. Tror det kom fra dyna, men jeg er ikke helt sikker.

(Baksida av Klassekampen i dag torsdag 21. november 2013)